Slåss mot angsten

– Mange sier at et angstanfall føles som om du holder på å dø. Jeg føler det mer som at hele verden går under. Jeg får ikke puste, jeg begynner å skjelve og alt kjennes liksom bare “ferdig”, forteller Mia Martine Arnegård Storberget.

16-åringen sier det virkelig gikk opp for henne hvilket stort problem angsten var blitt i livet hennes i fjor, da hun skulle ha sommerjobb i butikken hos pappa.

– Jeg hadde gledet meg til å tjene mine egne penger og til å endelig ha en jobb, men det hele endte med at jeg fikk panikkangst og ikke klarte å være der. Første dagen på jobb i butikken hadde jeg mamma med meg inn, men jeg klarte likevel bare å være der i en halvtime før angsten ble så voldsom at vi måtte kjøre hjem igjen, forteller Mia.

Det å snakke med de andre ansatte og å hjelpe kunder i butikken ble en helt uoverkommelig oppgave for Mia, og verst av alt var angsten for å miste noe i gulvet.

– Tanken på å miste en rømmeboks i gulvet eller å søle ut en pakke sukker, var det verste. Kvelden før jeg skulle på jobb klarte jeg ikke å tenke på noe annet, jeg bare gruet meg, sier 16-åringen.

I sommer dro hun for første gang alene på venninnetur til Oslo i en hel uke, uten foreldrene. For et år siden hadde dette vært helt utenkelig. Mia har slitt med ekstrem sosial angst gjennom hele livet.

– Angst og OCD-lidelser blant unge jenter ser ut til å bare øke, dessverre. Vi vet ikke nok om hva denne økningen egentlig skyldes, men jeg tror noe av grunnen kan ha sammenheng med et økende kropps- og skolepress som blir veldig forsterket gjennom sosiale medier. Det blir om å gjøre å framstå som en som lykkes på alle områder, noe få klarer leve opp til, sier Åshild Tellefsen Håland, psykologspesialist ved Avdeling for barn og unges psykiske helse, ABUP på Sørlandet sykehus.

Undersøkelsen viser også at antallet unge jenter som opplever å få psykiske problemer i løpet av videregående skole har økt fra 16 prosent i 2011 til 22 prosent i 2019.

Ifølge Folkehelseinstituttets “Rapport om forekomst av psykisk helse i Norge, 2016” behandles rundt fem prosent av barn og ungdom i alderen 0–17 år hvert år i psykisk helsevern for barn og unge (BUP).

Fra puberteten og oppover er det en overhyppighet av depresjon, angstlidelser, tilpasningsforstyrrelser og spiseforstyrrelser hos jenter. Gutter har høyest risiko for utviklingsforstyrrelser som debuterer tidlig i livet, som ADHD, autismespekterforstyrrelser og Tourettes syndrom, og for atferdsforstyrrelser.

Mias mamma, Lene Hultin kan ikke huske annet enn at datterens angst alltid har vært der, men at den ble verre med årene.

– Hun turde ikke gå alene til skolen på barneskolen, eller å sove over hos venner. Separasjonsangsten fra oss foreldre har hun hatt så lenge jeg kan huske, forteller Lene.

Hun sitter sammen med datteren på en benk i Bertesbukta. Sola titter vekselsvis fram bak et lett skydekke. Det er sommer, men fortsatt litt kjølig. Sammen har mor og datter valgt å fortelle åpent om hvordan det føles når angsten tar over livet. Da kan nemlig tilværelsen bli både kald og mørk, og legge et ugjennomtrengelig skydekke over det meste i hverdagen.

Det er en prøvelse for dem å stå åpent fram i avisa. Trolig en større prøvelse akkurat for dem enn for veldig mange andre. Men Lene og Mia ser på det som trening, en øvelse som hjelper dem å komme enda et steg videre i kampen mot angsten.

Mamma Lene har selv levd med angst hele livet, uten å ha fått profesjonell behandling. Og inntil de startet på RISK-kurset, hadde hun brukt alle tenkelige metoder for å skåne datteren for lidelsene hun selv var så kjent med.

Morshjertet hadde i alle år fått henne til å gå på butikken for Mia når hun ikke turde det selv, hun hadde hentet og kjørt, løyet og lagt til rette for datteren i alle situasjoner hun visste ville trigge datterens angstanfall. Siden hun selv hadde blitt en mester på å unngå angsten gjennom hele livet, var det lett og overføre metodene til datteren. Hun ønsket jo bare å skåne henne for all smerte, slik man gjør med barnet sitt.

Men i RISK-behandlingen handlet det plutselig om å gjøre akkurat det motsatte, nemlig å ikke skåne. Hun skulle ikke styre unna, men pushe Mia til å gjennomføre det hun var så inderlig redd for. Eksponeringsterapien innebar å gjøre øvelser som bevisst trigget angsten.

Mia hadde alltid vært redd for å gå på butikken, ikke fordi butikken var skremmende i seg selv, men fordi hun var så redd for å treffe noen hun kjente der. Frykten for hva de skulle tenke om henne, at de skulle tenke at det var noe galt med henne eller synes at hun oppførte seg rart fordi hun var så “annerledes”, var overveldende.

Terapien for Mia ble nettopp derfor å gå på butikken alene en gang uka, uten at moren var med. Deretter skulle hun gå på butikken flere ganger i uka alene, for så til slutt å gå på butikken med et tomt bankkort og bli stående i kassa uten å kunne betale; et scenario som alltid har trigget ekstrem angst hos henne.

Skolehverdagen og det å omgås venner sosialt har også alltid vært en prøvelse. Ofte har det endt med at mamma Lene har måtte kjøre datteren til døra på skolen, eller om hun skulle i en bursdag. Mor og datter har til og med sammen laget “falske planer” mange ganger, slik at Mia skulle slippe å måtte overnatte hos venninner. I sin aller verste angstperiode var Mia hjemme fra skolen en hel måned.

Spesielt gymtimene var et problem. Frykten for å gå forbi de andre elevene i gymtøy kunne gi Mia voldsomme angstanfall. Men hun overvant det, og nå kan hun igjen delta i gymtimene på skolen. Sammen med en av sine beste venninner og beste motivatorer, klarte også Mia å gjennomføre en hel danseoppvisning for klassen før skoleferien. Det var en stor seier.

– Den har tatt så mye plass i livet hennes, angsten…. Når hun var redd for å gå på skolen, var det ofte fordi hun følte hun ikke klarte å delta i samtalene med de andre. Angsten okkuperer all plass i hodet, og for Mia har den hele tiden hindret henne i å delta i det sosiale livet med vennene sine, forteller Lene.

Angstbehandlingen de to har gjennomgått innebærer beinharde prøvelser for ungdommene og foreldrene som deltar. Det kan RISK-terapeut Lina Metveit Beisland skrive under på. Hun sammenligner “følelsestreningen” ungdommene gjør på kurset med å trene med vekter. Det gjør vondt, men når man øker belastningen gradvis gjennom en mestringsstige, blir man stadig sterkere og ser at smerte ikke er farlig.

– Foreldre synes ofte vi er veldig ubarmhjertige i starten. Symptomtrykket kan øke hos ungdommene når de starter behandlingen. For dem har det jo i alle år handlet om å unngå angsten for enhver pris. Nå skal de plutselig utfordre og pushe barnet sitt i alle disse ubehagelige situasjonene, sier Lina, som fulgte Mia og Lene tett gjennom behandlingen i fjor høst.

Hun forklarer at angst er når kroppens fryktreaksjoner, de som skal beskytte oss fra fare, “henger seg opp” eller overreagerer. Da blir de ødeleggende for oss, og for noen blir angsten så stor at den tar fra dem det normale livet og hverdagen. De blir slitne, isolerer seg, får vondt i magen, vondt i hodet og mange kan etterhvert også tro at det er noe fysisk galt med dem.

Vi lærer ungdommene og foreldrene å gjenkjenne når angsten er på besøk, og når de bruker “sikringsstrategier” og “trygging” for å unngå den. RISK er et medikamentfritt tilbud som fokuserer på mengdetrening som gir økt styrke til å stå i situasjonene hvor angsten kommer, sier terapeuten.

Da handler det ikke om å trøste og bære, men om å utfordre og motivere. Ofte kan dette være svært vanskelig å gjennomføre med egne barn, da mors- og farskjærligheten taler så sterkt imot å utsette sitt eget barn for ubehag. Derfor lar terapeutene foreldrene også få trene med andres barn i starten, for å øve seg opp selv.

– Det har vært beinhardt, det må jeg innrømme. Og det er ikke på noen måte ferdig ennå, forteller mamma Lene.

Behandlingen gir viktige verktøy som også må brukes når kurset er ferdig, og for Mia innebærer det at hun stadig må fortsette å utsette seg for situasjoner som er utfordrende og ubehagelige.

– Gjennom å stå i ubehaget uten å unngå eller flykte fra situasjonene som gir angst, lærer alarmen at det går bra likevel, og den tør gradvis å slå seg av, forteller Lina Metveit Beisland.

En av de mest krevende hjemmeoppgavene fra RISK-kurset var for Mia å fortelle om angsten til venner og familie. Etter å ha vært borte fra håndballtrening i et halvt år grunnet angsten, stod hun foran hele håndballaget sitt og fortalte åpent om hva hun sliter med. Støtten hun fikk fra lagvenninnene var overveldende positiv.

– Når ungdommene opplever å mestre stadig mer, er det en så utrolig stor seier for dem. Jeg ser så mye ståpåvilje og egenmotivasjon for å ta tilbake områder av livet som angsten har tatt hos de unge. Det er det som driver dem, og det er virkelig flott å se når de lykkes, sier Metveit Beisland.

I dag har Mia noen få veldig gode venninner som kjenner til angsten hennes godt, og som kan støtte henne når de ser at ting blir vanskelig.

– De forstår meg. Og de ser når det skjer, når jeg får et anfall. Da forteller de meg at det går bra og at jeg kan klare det. Vi bruker mye uttrykket “YOLO”, (“you only live once” red. anm.), og det har blitt en “greie” oss venninnene imellom. For oss betyr det at “nå gjør vi det bare”, forteller Mia.

Hun sier RISK-kurset har gitt henne hjelpemidler som hun selv må jobbe videre med for å utfordre seg selv.

– Jeg har alltid følt at jeg lever inne i en boks som følge av angsten, mens de andre har levd “der ute”. Nå orker jeg ikke leve inne i den boksen lenger. Jeg vil komme meg ut av den og oppleve ting, sier Mia.

Agder er et av flere fylker i landet som topper den heller dystre statistikken over antallet unge jenter som søker hjelp i psykisk helsevern. Men nå har forsker Åshild Tellefsen Håland og hennes kollegaer ved avdeling for barn og unges psykiske helse, ABUP på Sørlandet sykehus utviklet en terapiform de mener gir oppsiktsvekkende gode resultater.

– Sørlandet sykehus det første helseforetaket i Norge som har implementert RISK-behandlingen som førstevalg for alle som kommer til ABUP med angst- og OCD-problematikk. RISK er også prøvd ut ved en BUP i Trondheim med gode tilbakemeldinger, og målet er å spre behandlingen til hele landet, forklarer Tellefsen Håland.

Hun mener det unike med denne formen for terapi er at foreldre og lærere blir involvert i langt høyere grad enn hva som er vanlig, samtidig som mesteparten tiden brukes på konkrete eksponeringsøvelser tilpasset hvert enkelt barn.

Foreldrene deltar sammen med ungdommene i hele behandlingen, og ved oppstart og avslutning deltar også sosial-/kontaktlærer og/eller helsesykepleier. Ifølge Tellefsen Håland har denne brede mobiliseringen i ungdommenes nettverk vist seg å fungere svært godt, og øker sjansen for at effekten fortsetter også etter at behandlingen er over.

– Vi tror at årsaken til at mange får så god hjelp av RISK blant annet skyldes at foreldrene også får prinsippene av behandlingen “under huden” på en helt annen måte enn i tradisjonelle behandlingsopplegg. Det er også svært gunstig at det blir lagt til rette for at lærerne kan følge opp hjemmeoppgavene mellom timene, noe som i liten grad er gjort før. I tillegg gjøres behandlingen sammen med seks til åtte andre familier, noe som minsker følelsen av å “stå i det alene”, forklarer Tellefsen Håland.

I disse dager gjennomføres både en kvalitativ og kvantitativ en kvalitativ studie av RISK av forskere ved ABUP, finansiert av Stiftelsen DAM og Sørlandet kompetansefond. Resultatene av denne vil være klare til høsten og så langt ser de oppløftende ut, kan Tellefsen Håland røpe.

- Det ser ut til at de fleste som gjennomgår behandlingen har veldig stor bedring. Vi tror dette kurset bidrar til at familiene lettere klarer å videreføre behandlingen til hverdagen hjemme etterpå, sier hun.

Høsten 2016, kun måneder etter skolestart, kom 16 år gamle Lena Regine Skaiaa hjem til foreldrene og fortalte at hun ville droppe ut av videregående. De fikk sjokk da de skjønte hvor langt nede datteren var.

– Gjennom hele ungdomsskolen følte jeg at jeg var fysisk tilstede, men at jeg aldri ordentlig “var der”. Jeg kunne sitte i skoletime etter skoletime og ikke få med seg noe av det læreren sa. Det eneste jeg klarte å tenke på var hvem jeg skulle gå bort til i friminuttet, om de ville snakke til meg, eller om jeg ville bli avvist, forteller Lena, som i dag er 21 år.

Hun sier hun alltid måtte planlegge “30 forskjellige ting” å begynne å snakke om før hvert friminutt, for å unngå at det ble stille. Det verste var å møte kjente når hun ikke var forberedt.

– Jeg følte meg fanget inne i min egen kropp når angsten tok meg. Jeg klarte ikke å fokusere på noen ting og frøs fullstendig til is. Anfallene kunne vare i alt fra 20 sekunder til flere minutter, denne følelsen av å fryse fullstendig fast uten at noen kan hjelpe deg, forteller Lena.

For å prøve å takle angsten brukte hun å gjøre ting “på trass”. Hun kunne for eksempel bli med vennene på en fest, men hadde ingen glede av det og var helt utslitt etterpå.

– Men da var det i hvert fall ingen som trodde at jeg ikke kom fordi jeg ikke hadde lyst, sier 21-åringen.

Men det å starte på videregående skole, komme i en helt ny klasse og å miste kontakten med vennene fra ungdomsskolen ble for mye. Angsten tok fullstendig kontroll. Noen måneder etter at Lena droppet ut av videregående fikk hun plass på RISK-kurset på ABUP. Hun var langt nede, og hadde til og med sagt til foreldrene at hun ønsket å dø om ikke behandlingen virket.

– Jeg synes det var bra at kurset foregikk i en gruppe, for jeg hadde jo følt meg så alene om denne angsten. Men så fant jeg plutselig ut at jeg hadde venninner som hadde gått på samme kurs, og jeg så at jeg ikke var den eneste i verden som hadde disse irrasjonelle tankene, forteller Lena.

Gjennom kurset lærte hun å gjenkjenne angstfølelsen og hvordan hun skulle håndtere den. I dag har hun et helt annet liv enn for fire år siden.

– Hver gang jeg kjenner frykten nå, så løper jeg mot den i stedet for å gjemme meg. Kanskje litt i overkant av og til også, for det har blant annet ført til at jeg både har hoppet i fallskjerm og hoppet i strikk!

Lena ler. Men det er et alvor bak latteren. Hun vet at det bare er noen år siden dette hadde vært umulig.

– Jeg hadde aldri vært der jeg er i dag uten behandling. Siden 2016 har jeg gjennomført videregående og startet på to nye skoler. Det ene året var jeg den eneste nye i en klasse som hadde kjent hverandre i to år. Før ville det gjort meg livredd, men nå klarer jeg å se meg selv og situasjonen jeg er i med helt andre øyne. Jeg er ikke lenger bare låst inne i angsten, og jeg klarte å ta kontakt med de nye klassekameratene mine på en vanlig måte. Det har det gitt meg venner for livet, sier 21-åringen.

I høst flyttet Lena til Stavanger og har begynt på nordisk språk og litteratur årsstudium. Planen videre er foreløpig å studere barnevern.

– Jeg vil ikke at angsten noen gang skal klare å stoppe meg i å gjøre det jeg har lyst til å gjøre. Det er det aller viktigste, sier Lena.

– Et gruppetilbud for elever som sliter med angst bør bli standard i alle skoler, mener sosiallærer Kari Nyman og helsesykepleier Marianne Langelandsvik Bujordet.

I 2019 drev de selv en egen “Mini-RISK”-gruppe på Wilds Minne skole.

I forkant hadde de fått dekket videreutdanning i bruk av kognitiv atferdsterapi og eksponeringsterapi av Kristiansand kommune, under veiledning av terapeuter fra ABUP. Å drive Mini-RISK-gruppene ute på skolen, var en del av studiet.

– Dette er et tilbud absolutt alle elever bør ha, og vi håper kommunen vil innføre det som en standard i skolen på lik linje med “Vanlig, men vondt”, som er et gruppetilbud til barn som har opplevd skilsmisser, sier helsesykepleier Marianne Langelandsvik Bujordet.

Både hun og Nyman opplevde raskt at de kunne hjelpe barna på en mye bedre måte enn tidligere, og de er overbevist om at flere vil velge å søke hjelp om tilbudet er tilgjengelig på skolen.

– Jeg tror lærerens allerede nære relasjon til barna er mye av årsaken til de gode resultatene vi så i Mini-RISK-gruppene på Wilds Minne. Det gjør det tryggere for barna, både at de som leder gruppen er noen de kjenner godt fra før, og at det foregår på selve skolen. Dette senker terskelen for å melde seg på, og er med på å fjerne stigma, sier sosiallærer Kari Nyman.

Hun mener ressursene i skolen ofte er blitt brukt feil overfor disse elevene tidligere.

– Disse barna finnes overalt i skolen, de gjemmer seg under hetta og prøver å skjule at de har det vondt. Tradisjonelt blir de gjerne tilbudt en en-til-en-samtale med helsesykepleier, og så legger skolen til rette for dem og fritar dem fra det de synes er ubehagelig. I Mini-RISK lærer vi derimot å møte angsten sammen, og å utfordre den, sier Nyman.

I fjor var det fire sosiallærere og fire helsesykepleiere fra Kristiansand kommune som tok videreutdanningen i angst ved UiA, henholdsvis fra Wilds Minne, Presteheia og Havlimyra skole. Disse fikk utdanningen dekket av kommunen. I år blir det 20 deltakere på den samme videreutdanningen, hvor 18 er fra Agder, opplyser ABUP.

Foreløpig er Mini-RISK kun et tilbud på noen få skoler i Kristiansand kommune, men det jobbes med å utvide til flere skoler, samt andre kommuner i Agder. Ifølge kommunalsjef, Jon Wergeland, er målet at alle barn i kommunen skal ha tilbudet tilgjengelig i løpet av de første par årene.

– Mini-RISK-prosjektet et typisk eksempel på hvordan vi ønsker å forme tilbudet til utsatte barn og unge framover. I dag møter vi nye fenomener i barn og unges psykiske helse, og ser trender som viser at terskelen dessverre ofte er blitt høyere for å søke hjelp enn den var før. Dette er vi nødt til å jobbe videre med, og her bidrar RISK-prosjektet og ABUP med verdifull kunnskapsbasert forskning, sier Wergeland, som selv er utdannet psykiatrisk sykepleier.

Han sier kommunen i dag jobber med å legge en plan for hvordan de skal bygge opp denne kompetansen rundt om i bydelene, slik at alle barn som trenger det lett skal kunne søke hjelp.

– Først om fremst blir det i hvert fall viktig å få et slikt tilbud opp å gå på alle kommunens fem “Familiens hus”. Det er ikke nødvendigvis sånn at vi må ha en Mini-RISK-gruppe på hver eneste skole, men vi ønsker veldig sterkt at det skal være et tilbud som alle barn i kommunen lett skal ha tilgang på, sier Wergeland.

Les hele saken med abonnement

Fædrelandsvennen ønsker en god og åpen debatt. Her kan du bidra med din mening.