Forleden var jeg på et loppemarked i Arna, og — som vanlig - oppsøkte jeg bruktbøkene. Denne gangen endte jeg opp med å kjøpe fem bøker i Hardyguttene-serien, blant dem en av de nyere bøkene, der Frank og Joe er blitt hemmelige agenter. Boken heter «Grønn terror». En gruppe ekstreme miljøvernere, ledet av mannen med det gode skurkenavnet Arthur Stench, mistenkes for å planlegge terrorangrep for å påtvinge andre sine ideer.
Fascinerende nok er økoterrorisme et tema som ikke rent sjelden dukker opp i skjønnlitteraturen, ikke minst i thrillere. Et kjent eksempel er romanen «State of Fear» av Michael Crichton, der økoterrorister planleggere massemord. Boken er for øvrig utstyrt med tillegg som har gjort at den er blitt beskrevet som «ren porno for klimafornektere».
I den virkelige verden er økoterrorisme mindre utbredt. Mye av det som faktisk skjer er i terrorismens grenseland, og dreier seg om sabotasjeaksjoner, ikke om aksjoner som har til hensikt å ta livet av uskyldige mennesker. Det oftest nevnte unntaket er «Unabomber», altså Ted Kaczynski. Hans tenkning var basert på en kombinasjon av hat mot det industrielle samfunnet og hat mot venstresiden.
Jeg liker likevel å tenke at den farlige, ekstreme miljøverneren har mer med populærkultur enn med virkelighet å gjøre. Kanskje er det også fordi det er mest komfortabelt for meg selv. Jeg mener selv at det er nødvendig med en politisk kursomlegging for å unngå en verdensomspennende klimakrise. Selv om jeg er for mye av en teknologioptimist til å sette meg opp mot industrisamfunnet, kan jeg bli både oppgitt, deprimert og direkte forbannet av politisk sendrektighet, og av kommersielle interesser som skyver viktige miljøperspektiver til side. Jeg har, som mange nordmenn, lest Gert Nygårdshaugs «Mengele Zoo»,og tatt meg i å sympatisere med romanens helter, «Mariposa-bevegelsen». De er uomtvistelig terrorister.
Nylig ble jeg gjort oppmerksom på nettsiden til en gruppe ekstreme miljøvernere, Deep Green Resistance. De snakker — relativt åpent - om voldsaksjoner, om enn først og fremst i form av sabotasje. Organisasjonen springer ut fra USA, som mye av den ekstremismen man kan finne i internasjonal miljøbevegelse, men nettsiden var også oversatt til brukbar nynorsk. Det var ganske ubehagelig.
Den første grunnen til ubehaget er det jeg alltid kjenner på i møtet med fanatisme, når jeg støter på ytringer fra folk som hinter om at de ikke vil sky noen midler i sin kamp. En av deres sentrale ideologer, Derrick Jensen, har sagt at man uansett vil «få blodrøde hender». Den andre grunnen er at selv om mange av ideene i denne miljøbevegelsens mørke understrøm er spinnville, og vitner om et totalitær gartnerinstinkt - ugresset må bort - så er noen av ideene også mulige å kjenne igjen.
Slik er møtet med denne fanatismen også en nyttig lærepenge. Få - om noen - ideologiske retninger er immune mot ekstremisme. Noen ganger betyr kamp mot ekstremisme også å konfrontere egne tankefeil.