Han skjønte raskt at det var noe galt med mannen i vannet. De var på vei hjem, han og broren og moren, da de fikk øye på ham, duppende i en dam, med ansiktet ned.
Hvem var det? Hvordan havnet han der? Ingen visste. Men det var veldig tydelig for Bård at mannen var død.
Hendelsen ligger milevis unna og 30 år tilbake i tid.
Hans Terje Ylvisåker var sivilingeniør og tok med kona og sønnene på jobb for Norad i Mosambik og Angola. I sistnevnte land var det borgerkrig og ikke uvanlig at barna så våpen eller hørte skudd. Mens tre år eldre Vegard trivdes bedre hjemme, gjerne foran flysimulatoren, fikk den eventyrlystne lillebroren utforske nabolaget, lenge før telefoner ble mobile og barneklokker fikk GPS.
– Det er rart foreldrene mine lot meg få lov, men jeg gikk og spankulerte rundt der, sier Ylvisåker.
Han har kalt barndommen «perfekt», har sagt om Afrika-årene med broren at det «ble veldig mye oss». Med et hav av tid og bare tre VHS-filmer – «Life of Brian», Harald Heide-Steen, «Weekend at Bernies» – formet brødrene sin egen humor.
En humor som har brakt dem fra suksess til suksess i en karriere som har vart mer enn halve livet, der de har gjort alle sketsjer, show og sanger sammen.
Helt til nå.
Fortjent terningkast 2
Han gråter «ekstremt sjeldent». På skjermen: smil og latter, glimt i øyet, alltid morsom.
– Hva er det minst morsomme du har laget?
– Som vi har laget?
Han er kanskje ikke vant til å få spørsmål i entall?
Ylvisåker sitter i et mørkt studio i produksjonsselskapet Concorde TV, som brødrene startet for 11 år siden. Han humrer litt, gjesper litt, lener seg tilbake i kontorstolen, i mørk genser og mørke jeans, mens han heller i seg mørk væske fra en boks Pepsi Max.
Og slik finner man lettest mørke i livet til Bård Ylvisåker: Man konstruerer det. Hendelsen med den døde mannen er et sjeldent glimt av noe annet enn idyll.
Men det minst morsomme han har gjort?
«Ylvis goes philharmonic», svarer Ylvisåker.
Det var i 2001, tidlig i karrieren. Bård og Vegard var nettopp blitt oppdaget i skoleteateret hjemme i Bergen, to sjeldne talenter med et rykte som spredte seg raskere enn korona.
Men denne forestillingen med Bergen filharmoniorkester ble halvhjertet. Dagbladet trillet terningkast 2. Velfortjent, mener han og kaller det hele «pinlig».
– Jeg tror det var da vi bestemte oss for at vi aldri igjen skulle ta lett på en jobb.
Dette var årene der livet hans ble snudd på hodet. Det ene øyeblikket var han en ganske vanlig norsk tenåring. Så fortalte kjæresten at hun var gravid, en manager plukket ham opp fra skolerevyen, og vips, så var Bård Ylvisåker på full fart mot småbarnsliv og stjernekarriere.
– Jeg følte jeg gikk fra å være barn til å ha barn uten noe voksenliv imellom. På samme måte var det med meg og Vegard: Vi hadde ikke noe forhold til teater, egentlig.
Fjasete, grovt og nydelig
Brødrene fløy rundt på turné med showet «Ylvis», en eventyrlig suksess. Som føltes helt feil. Sketsjene og humoren var ting han var blitt fortalt ville funke. Noe det gjorde. Men det var ikke hans humor.
– Jeg var helt død inni meg, liksom. Jeg synes det var helt meningsløs drit.
På hotellrommet tok han frem gitaren, nærmest som terapi, og lærte seg sangene til artisten og skuespilleren Jack Black – som med bandet Tenacious D lagde fjasete, grove, nydelige sanger.
– Jeg satt og spilte gjennom de låtene og tenkte at det må være helt fantastisk å kunne leve av å lage egne låter som er kødd. Men jeg var helt sikker på at dit kommer jeg aldri.
Sceneskiftet som fulgte, er fortalt før, men et kort synopsis:
Ylvisåker-brødrene fikk ny manager, som utfordret guttene på hva de ville gjøre. Sommeren 2006 fikk de eget show i P3, klekket ut sine egne, corny ideer, deriblant «låter som er kødd». Den første, rap-parodien «Work It» fra 2011, skapte blest også utenfor Norge. Og Bård tenkte: «Oh shit, OK, det går an.»
To år senere lagde de en annen tullesang sammen med stjerneprodusentene i Stargate, om hvordan ingen vet hva reven sier, og ... vel, du vet.
Midt i intervjuet lyder plutselig brorens skarrende stemme fra skrivebordet: «Eg trenger penger!»
– Sorry.
– Hva var det?
– Det var Vegard sin meldingslyd.
Han flirer litt. Brødrene ser hverandre daglig, men sjelden utenom jobb.
– Jeg ringer jo ikke ham og spør om han skal være med på kino. Det ville være litt spesielt.
Og nå, for første gang, kan de altså sees alene i hvert sitt program. Bård som ny konge i Kongen befaler. Vegard som vinner av høstens 71 grader nord.
Men den som leter etter en sprekk i idyllen – en Knutsen i klinsj med Ludvigsen, en Simon på kant med sin Garfunkel – må lete forgjeves.
– Han har hatt lyst til å være med i sikkert ti år. Han elsker jo det der. Jeg har ikke sett en eneste episode av 71 grader nord i hele mitt liv, inkludert hans sesong, sier Bård.
Jobben som programleder i Kongen befaler ville han neppe tatt uten å føle eierskap til programmet, sier han.
– Det er jo en programlederjobb som er helt topp, det. Men mitt hjerte ligger i å lage ting fra bunnen av.
Ylvis-brødrene produserte den første sesongen og valgte Atle Antonsen som programleder. I høst trakk sistnevnte seg fra jobben som følge av den mye omtalte episoden med Sumaya Jirde Ali.
– Hvordan er det egentlig å ta over rollen under de omstendighetene?
– Jeg hverken kan eller vil gå inn i den greien der. For meg er det mer sånn: Faglig sett skal jeg hoppe etter Wirkola, for jeg synes Atle gjorde en veldig god jobb som konge.
Han har ikke snakket med Antonsen om jobben, bortsett fra en tekstmelding der den gamle kongen ønsker den nye lykke til.
«Heroin skutt i øyet»
Bård Ylvisåker har det som kan være både en superkraft og en akilleshæl i showbiz: Han blir ikke nervøs.
Muligens er det genetisk. Han la særlig merke til det da de holdt konsert i Stavanger med brødrenes tidligere sidekick, Carl Fredrick «Calle» Hellevang-Larsen. Alle Ylvis-brødrene skulle på scenen, inkludert den mindre kjente Bjarte, attpåklatten som ble løftet frem i fjorårets Ylvis i Sogn på VGTV. Ingen av de tre brødrene var nervøse.
Calle, derimot.
– Han var så nervøs. Han skulle bare være på én låt, men var helt knekt. Han kaster opp før han skal ut på sånne ting. Og jeg tenkte: «Hvordan orker du å gjøre noe på en scene? Jeg fatter det ikke. Det virker jo så utmattende.»
Men så, da Calle gikk av scenen, fikk Bård se den andre siden.
– Det var som om han hadde skutt heroin i øyet. Han sa: «Er ikke dere happy, og er ikke dette det mest fantastiske dere noen gang har vært med på?!» Så sitter Vegard, jeg og Bjarte der og bare: «Jo, det var topp det. Det var kult.»
Bård har hatt sine triks for å gire seg opp. Når de holdt show, kunne han, til de andres frustrasjon, få et kick av å møte opp backstage rett før forestillingen.
– Det å komme fra gateplan og så fem minutter senere stå foran 500–1000 mennesker, det ga meg et slags støt som gjorde at jeg skjerpet meg.
Det han virkelig brenner for, er skapelsen. Han kan gå til kona, stolt som en unge med tegning fra barnehagen, og spille av en tidlig låtskisse sammen med det ferdige resultatet.
– Hun blir fascinert av at jeg fremdeles synes det er spesielt, sier han.
– Det å stå på en scene foran 20.000? Drit i det. Da blir du jo bare plassert et sted og skal gjøre låten din. Men det å lage noe som ikke finnes, det synes jeg er bare ... ufattelig gøy.
Hollywood, runde to
Denne skapergleden har møtt sin motstand.
Deres nå ti år gamle monster-hit «The Fox» – som er avspilt 1,1 milliard ganger på Youtube og førte dem på en vill rundtur, fra amerikanske talkshow til hylende asiatiske fans – satte spor i USA. Senest i en fersk Super Bowl-reklame for Uber, med flere store artister, der Bård og Vegard synger en snutt ikledd sine velkjente revedrakter.
Sangen åpnet mange dører. Brødrene har jobbet med flere mulige show i USA. Og har møtt et digert maskineri med sine egne rutiner, hindringer, normer og meninger.
I første runde føyde de seg, full av respekt for Hollywoods høye herrer.
– Så blir det slipt vekk mer og mer av kantene. Du blir sittende igjen med en sånn grå amerikansk deig, sier Ylvisåker.
Resultatet ble en pilot-episode som ingen var fornøyd med. Det fislet ut.
Så minnet de seg selv på reve-sangen. Hvor startet det? Jo, hos fire–fem nordmenn hjemme i Oslo. Og jo da, de fikk hjelp av Stargate. Men selv de «aner ikke hvordan de skal lage en hit», sier Ylvisåker.
– Det er de helt åpne om. Det eneste du kan gjøre, er å følge hjertet ditt og lage masse sanger. Én av dem smeller. Hvilken? Umulig å si. Møter du et menneske som sier at de vet det, skal du styre unna.
Ylvis vendte tilbake. Og begynte å protestere når folk filte ned ideene.
– Det blir sånn: «OK, så de tilbakemeldingene dere nettopp ga oss? Hva om vi hadde kommet inn og sagt at vi skulle lage en EDM-sang om en rev? Den hadde feilet på alle punktene dere nettopp nevnte.»
– Blir «The Fox»-suksessen et slags rush som dere har lyst til å gjenskape?
– Ja, altså vi holder på, sier Bård, som ikke legger skjul på at de trekkes mot Hollywoods nedslagskraft og høye budsjetter.
– Men vi er jo veldig lugne på at om det ikke blir sånn som vi vil, så driter vi i det. Det er mange der borte som blir fascinert av at vi ikke gir oss.
– Har du lukket noen dører med den holdningen?
– Absolutt! Hehehe.
– Det er kanskje et sunnhetstegn?
– Ja, det føles dessverre alltid riktig etterpå. Selv om du ser båten seile videre uten deg, så ... Hvis det er Titanic som seiler, så er det jo greit.
Strenge unge foreldre
Apropos: Nå må Bård gå.
Han plukker opp jakken, trasker mot bilen nedenfor kontoret, en elektrisk kabriolet.
Som kan høres ut som nettopp den bilen du forventer av en komiker som har tjent flere millioner årlig. Helt til den dukker opp: en sølete, knøttliten Smart-modell som såvidt rommer Bård.
– På en sommerdag skal den gå opp til hundre kilometer, sier Ylvisåker.
Så står det naturlig nok en større bil hjemme, med plass til hele familien. På bilferier har han og kona hatt klare regler for de tre barna: ingen skjermer.
– Det kom noe godt ut av at de kjedet seg. Da var det ekstra digg å komme frem. Og det tvang ungene til å snakke sammen.
Som unge foreldre ble de opptatt av ikke å feile og ikke «bare ta med ungene på McDonald’s og være sløv».
– Du skal liksom ta igjen med å være veldig rigid, og jeg husker vi ble applaudert av andre voksne for at vi var så prinsippfaste.
Kanskje var de for prinsippfaste, lurer han.
Datteren var sist i klassen til å få telefon. Det blir vanskelig når barnet blir eneste i klassen som ikke er på Snap eller får spille det nyeste spillet.
Og det er tross alt forskjell på skjermbruk – forskjell på å lære seg lesing og regning i en app og glo på en tullete musikkvideo med to artister i revekostyme.
Klype-seg-i-armen-gøy
Uansett er barna blitt gamle nå – 13, 18 og 21 år – og eldstedatteren har allerede reist av gårde for å studere til arkitekt, det Bård selv ville bli før han ble svelget av underholdningsbransjen.
Mens Vegards datter har vunnet MGP Jr., har ikke Bårds barn satset i den retningen. Som er helt greit, synes han.
– Den virker så tilgjengelig, den drømmen om at du bare kan filme deg selv på Youtube, og så kan du bli rik. Det er veldig vanskelig for barn nå å forstå hvor lite det nåløyet er.
Han svinger den knøttlille bilen inn i en ny Oslo-gate mens han humrer litt over uttalelsen om at komikere er på høyden som 30-åringer – uttalt av en 30 år gammel Bård.
– Jeg synes jo 40-åringer er knakende gode, sier han.
– Man merker vel når man begynner å levere ting som folk ikke liker. Får jeg håpe, i hvert fall.
– Kunne du tenke deg å jobbe oftere som regissør og holde deg i kulissene?
– Jeg føler det høflige er å si ja. Og jeg liker å gjøre det i tillegg. Men jeg har ikke lyst til å slutte helt.
De siste årene har tidvis vært tunge. Prosjekter har møtt motstand. Han kjenner det krever litt ekstra nå, han må jazze seg mer opp for å gå ut på en scene og gnistre.
Men skapergleden? Uendret. På parkeringsplassen utenfor togstasjonen snakker han om et USA-relatert prosjekt de har på gang. Som inkluderer en sang med Kringkastingsorkesteret.
– Der har du igjen det der med at du begynner med en idé og kanskje nynner inn en melodi. Og plutselig sitter et stryekeorkester og spiller det, og det bare låter helt sinnssykt fett. Det er jo sånn klype-seg-i-armen-gøy, sier Ylvisåker.
Før han går ut av bilen for å ta nye passbilder til et nytt visum, en ny USA-tur og kanskje et nytt eventyr.
Etter stjernestøvet
En dag i 2013 gikk han bortover gaten på Manhattan med en spesiell følelse i kroppen.
Han hadde nettopp kommet ut fra døren til Stargate, der han og broren hadde fått lov å jobbe en hel dag i studio med en egen låt som var kødd. De hadde mast seg til noen ekstra timers jobbing med produsentene.
Han tuslet opp på hotellrommet, lukket døren og spilte av sangen på telefonen.
Det han hørte i hodetelefonene, var ikke lyden av en fremtidig global hit. Men han hørte noe nesten like vakkert: en idé, klekket ut hjemme i Norge, jobbet frem av to brødre, løftet til nye høyder av to topp-produsenter. En idé som hadde nådd sitt absolutt ytterste potensial.
Og da, sittende på rommet, med en fjasete reve-låt i ørene, begynte Bård Ylvisåker å gråte.
I en tidligere versjon av denne artikkelen sto det at Ylvis-brødrene fikk eget program på NRK P3 sommeren 2011. Det riktige årstallet skal være 2006. Det sto også at Atle Antonsen «mistet jobben» som programleder i Kongen befaler. Det riktig er at han trakk seg. Artikkelen ble endret 11. februar 2023, klokken 13:45.