— Det blir ikke plass i bagasjerommet, og du må sikkert låne tilhengeren til faren din. Dessuten trenger du bærehjelp fra noen kompiser.
- Har du forresten husket å kjøpe tabletter til oppvaskmaskinen?
Slik ble de presentert, ordene. I den rekkefølgen. Raskt og monotont og i lett gange – før hun forsvant inn på badet. De tre første setningene inneholdt kritiske og vitale saksopplysninger. Det siste spørsmålet var av typen listig distraksjon. Hun kjenner meg godt nå, fruen. Ukompliserte menn klarer ikke ta til seg mer enn den siste opplysningen – i beste fall – og jeg er dessverre temmelig enkel av natur.
— Sorry, jeg har glemt tablettene, sa jeg.
Og tenkte selvsagt ikke mer på de tre første setningene, før jeg satte meg i bilen.
Stor tung ting
Dermed ble det heller ikke en konstruktiv diskusjon om omfanget på denne tingen som skulle hentes, men som altså var så stor at den måtte fraktes hjem på en tilhenger. Jeg hadde sett for meg noe helt annet, men en drøy time senere var det altfor sent.— Du er den beste pappa i verden, hylte 6-åringen og slo hjul over plenen. Fruen smattet på kaffekoppen og smilte fornøyd i bakgrunnen.
Hadde jeg bare husket de fordømte vasketablettene.
Ikke bur, men hus
På tilhengeren bak den andpustne volvoen stod det som utvilsomt må være fylkets største privateide to-roms, vinterisolerte kaninhus. Ikke bur, men hus. Et beist av en bolig, så tung at fire menn og to spett måtte til for å konstatere at vi trengte ytterligere to menn for å få det på plass. Skråtak og hems, spisestue og soverom. To frontdører, varmelampe med takfeste, og takrenner som ekstrautstyr.
På Grünerløkka ville kåken blitt solgt for rundt millionen. På Facebook gikk den for 600 kroner.
- Man bør ikke kjøpe så store boliger uten megler, sa jeg syrlig til fruen.
- Man bør ikke ha dyr hvis ikke man kan gi dem et flott liv, parerte hun.
Ettersom jeg verken kunne se kaniner eller andre dyr i nærheten, og jeg var den eneste som laget knurrelyder, valgte jeg klokelig å holde kjeft – for å unngå permanent adresseforandring.
Lite visste jeg da at dette bare var begynnelsen på en heller skakk sommer.
Det som gikk galt
Høydepunktene kan summeres opp punktvis:
• Min urokkelige tro på at jeg behersker det spanske språk, gjorde at jeg fikk en nokså spesiell massasje på Gran Canaria. Den mannlige massøren virket meget forvirret da jeg stotret fram mine problemer, men han godtok likevel bestillingen. Kinken i nakken var like vond da jeg forlot ham, men rumpeballene var behørig oljet inn og jeg hadde ingen menstruasjonssmerter – akkurat slik kvitteringen garanterte.
• Bilen døde i juni. Bare to uker etter at den ble EU-godkjent. Den stoppet midt i en sving, måtte hentes av Falken, og fikk verst tenkelige diagnose av to ulike verksteder. 14-åringen burde avlives, ikke repareres, sa de. Jeg valgte det siste som den idioten jeg er, men burde heller brukt pengene på å redde Hellas og Spania.
• I midten av juli hang jeg etter fingertuppene fire meter over bakken. Huset skulle males, stigen skled og i noen hektiske minutter ropte jeg ut både forbannelser og takksigelser før det nært forestående møtet med betongen og perleporten. En hyggelig bosnier kom meg til unnsetning, og sporty som han var påtok han seg også jobben med å male resten av huset. Han var såpass dyr i drift at jeg nå kjenner antydninger til menstruasjonssmerter.
• Fra 10. til 30. juli regnet det hver eneste dag. Sommeren i nord har vært så parodisk at jeg flere netter har våknet med et rykk, av det jeg mente måtte være lyden av en brøyteplog. Gressklipperen spiste vått gress i fem minutter før den druknet og døde, og med kledelig bannskap og muskelkraft har jeg debutert som mann med ljå. To gjerdestolper måtte gi tapt i raseriet.
172 kuler i dag
Når disse ord skrives er den første måneden min som husfar for to spretne kaniner også unnagjort. Jeg har vært snekker, gartner, maler, renholdsassistent og servitør.
De to (angivelig) kvinnelige kaninene har overhodet ikke gitt uttrykk for at de verdsetter innsatsen min, men de spiser og driter.
Mest av det siste, og i aldeles ubegripelige mengder. 172 små kuler bare i dag, til den som måtte undre.
Fruen skryter av meg, hun er raus og mener jeg er en bra mann. Jeg får sågar et kyss før hun tusler til sengs, men på vei mot badet kommer det:
- I gårdsbarnehagen har de høner sammen med kaninene. Dyrene har det kjempekoselig i innhegningen.
- Har du forresten kjøpt vasketablettene nå?
Jeg tror jeg vet hva som kom først.
Det var verken høna eller egget, men galskapen.