Hva sier en mor til en tiåring som har tapt fotballkampen 6-5? Åshild Bruun-Gundersen bøyer seg ned til datteren Thea med et stort smil: «Fikk dere virkelig fem mål? Det var mange!«Frps Åshild Bruun-Gundersen fra Arendal er en kommende stjerne; det er folk enige om, både i og utenfor partiet. Spørsmålet er bare hvor langt hun når. Så langt hun vil, tror partivenner.
— Siv har sett talentet
— Siv Jensen har sett talentet hennes. Hvis vi kommer i regjering etter valget, vil Åshild uansett være sentral, enten som stortingsrepresentant, eller som del av regjeringen, sier partikollega og tidligere varaordfører i Arendal, Anders Kylland.
— Jeg har lyst til å bli statsråd, gjerne arbeids- og sosialminister eller kunnskapsminister, sier 29-åringen selv.
Det var på Frps landsmøte i april at omverden ble oppmerksom på dette politiske talentet fra Arendal. Hun strente opp på talerstolen foran hundrevis av delegater fra hele landet og lanserte seg selv som kandidat til sentralstyret, som kun besto av ministre og partitopper.
Jeg har lyst til å bli statsråd, gjerne arbeids- og sosialminister eller kunnskapsminister.
— Her står jeg og tror at jeg kan vinne en kampvotering mellom statsråder, statssekretærer og partiveteraner. Jeg er opptatt av valgfrihet; det får være opp til landsmøtet å vurdere om sentralstyret skal bestå av regjeringsapparatet eller grasrota. Jeg er i hvert fall villig til å gjøre en jobb for partiet, for å styrke organisasjonen og bidra til at Frp når nye høyder i 2017, sa hun til mange hundre delegater, og durte videre i mikrofonen:
- Stem på meg
— Stem på meg, hvis dere tør stemme på noe nytt; en motivert sørlending, som har oppført seg fint i mange år. Men som aldri vil være redd for å stå opp mot det etablerte, for å sikre mer valgfrihet, personlig frihet og muligheter for folk flest, sa uredde Åshild.
Da hadde Åshild allerede fortalt hvordan hun som barn var blitt tiltrukket til Frp, oppildnet av Carl I. Hagens snakk på tv om frihet, om valgfrihet på skolen, der hun selv holdt på å kveles av manglende utfordringer. Hun var et begavet barn som kjedet vettet av seg på skolen, var enormt kunnskapshungrig og lånte kilovis med bøker på biblioteket, ønsket seg Norges lover i 12-årsgave, fikk den og leste. Tyvlånte tyskboka til en av sine eldre brødre og lærte seg på egenhånd sanger og tyske verb, til hans irritasjon, bedre enn ham.
Så da austegdene støttet henne i å lansere seg selv til sentralstyret og hun skjønte at det ikke kom til å bli lansert andre forslag, fattet hun mot, og lanserte seg selv.
— Jeg tenkte: «Går dette bra?» Men jeg har alltid lært hjemme at det jeg gjør er godt nok, bare jeg gjør så godt jeg kan. Hvis Sørlandet skal markere seg, må vi slutte å lene oss tilbake og si at det sikkert fins andre som er flinkere. Vi er for beskjedne; jeg og, sier hun. Og trosset sjenansen i fremførelsen av det som nærmest må kalles et sørlandsk vitnesbyrd:
Befrielse
— Det var en herlig befrielse da Frp-bølgen slo inn over Sørlandet - og ble der, røpet Åshild til stormende applaus. - Vi snakket om valgfrihet, om individualisme, om hvor riktig og flott det var at noen opplevde rikdom og suksess. Vi hengte ut klærne til tørk på søndagene bare for å provosere naboen og vise at vi kan bestemme selv! I hvert fall gjorde jeg det; og følte at jeg virkelig trosset det etablerte, fortalte hun landsmøtet.
Da hadde hun også opplyst de applauderende på inn- og utpust at hun har lang erfaring fra politikken, fra bystyre og formannskap i Arendal, i posisjon og opposisjon, at hun er gruppeleder i Aust-Agder fylkesting, at hun vant partiets kandidatskolering i fjor og nylig ble kåret til Årets ildsjel på fylkeslagets årsmøte. Og at hun allerede som 19-åring på egenhånd startet et Fpu-lag i Aust-Agder, fikk med seg en vennegjeng, lærte av partifellene i Vest-Agder, dro på kurs og fikk skolering.
Hvordan avstemningen gikk?
Spenningen var til å ta og føle på da justisminister Anders Anundsen slentret bort til Aust-Agder-benken i pausen og fleipet med at han regnet med å ha mistet plassen i sentralstyret til denne vågale sørlendingen.
Hvis Sørlandet skal markere seg, må vi slutte å lene oss tilbake og si at det sikkert fins andre som er flinkere.
Da avstemningen var ferdig, var Åshild fra Sørlandet blitt første vara til sentralstyret; fast møtende sådan. Og alle, absolutt alle, visste hvem hun var. Fra nå av trenger ingen frykte at Sørlandet skal bli glemt i Frp-maktens korridorer i Oslo. Og nylig var hun i hovedstaden for å slåss for nytt outlet ved Ikea i Sørlandsparken.
Nye Veier-ingeniør
Når vi treffer henne på jobb, for det har hun også, som kvalitetsingeniør i veiselskapet Nye Veier, er hun kledd i signalgrønn vest og vernesko. Hun er like høy som mannen hun prater med og er ingen pingle å se til. Under vesten blinker det i en topp med påsydde paljetter; også rundt håndleddet og fingrene blinker det, og ikke minst blinker det i blikket til ingeniøren for den kommende motorveien mellom Arendal og Tvedestrand. Akkurat nå administrerer hun de arkeologiske utgravingene som utføres før tunge hjullasterne ruller inn over landskapet. Dem elsker Åshild. Helt siden hun som ungjente måtte med buss til Kristiansand for å kjøpe klær fordi hun ikke syntes hjembyen hadde butikker som solgte motetøy, har hun vært opptatt av veier.
— Jeg var livredd for å kjøre buss opp bratte kleiver og skarpe svinger uten sikt, med masse trafikk. Så siden ungdommen har jeg vært opptatt av samferdsel; i starten mindre for næringslivets skyld enn for min egen.
Utrolig gøy!
— Jeg har alltid vært inspirert av store bygg og anleggsprosjekter; se fjell ble skåret vekk og ryddet til vei; da får jeg lyst til å være med og bidra. Det er utrolig gøy! stråler hun, og forteller at hun som ungdom kuttet ut fløytespilling etter fire år fordi «jeg klarte ikke å se nytten av å bli en god musiker».
På dette stadiet i intervjuet har vi mistet tellingen på hvor mange ganger Åshild har brukt ordet «inspirasjon»; enten så har hun inspirasjon, eller så mangler hun det. Sånn er det. Fullt kjør, eller nei takk. Mest det første.
— Vi har sagt til henne mange ganger at når det er ferie, så er det ferie, «du behøver ikke gjøre alt på søndag og i ferien når alle har fri». Hun liker ikke når vi sier at vi må holde litt igjen og passe på at det ikke blir for mye, sier Kylland.
Etter 12 år i politikken, tenker 29-åringen sånn:
— Når jeg trenger pause, unner jeg meg selv det, men jeg får all energien min av å jobbe og blir lykkelig av det. Det har vært perioder hvor jeg har vært skikkelig sliten, men det har aldri handlet om jobben eller oppgaven jeg har, mer av motgang og motarbeidelse, sier hun.Blant annet ble hun skikkelig uenig med partiet for noen år siden da flertallet var mot sammenslåing av agderfylkene. Nå har hun vunnet den kampen, og hun snakker glødende om hvor avgjørende det er for Sørlandet å unngå å bli liten og puslete i forhold til andre regioner som skal dannes.
— Effektivitet, sier hun med strålende øyne om en annen grunn til å slå sammen fylkene. Det er også et ord hun liker.
Liker ikke å være vara
Ved kommunevalget i 2011 hadde hun planlagt å ta en pause fra politikken. Hun ville ikke være broiler og heller konsentrere seg om familien en periode. Lot være å stille til valg i fylket, men var uklok nok til å stille på 16. plass på valglista til Arendal bystyre. Hun stemte ikke på seg selv en gang og forbød alle hun kjente å stemme på henne, men endte opp som første vara.
— Det ble en skikkelig nedtur, sier hun.
For er det en posisjon hun misliker, er det å være vara, bare ikke til sentralstyret, da, hvor hun skal møte fast.
Fra før hadde hun erfaring som vararepresentant til Stortinget i fire år for Ingebjørg Godskesen, og møtte 50 ganger.
— Som vara får man aldri skikkelig fri, men er heller ikke med; det er en håpløs plass å ha. Det er vanskelig å planlegge sin egen tid, og det er vanskelig å få eierskap til saker eller å få kjempe for dem; det er rett og slett begrenset hva en kan bidra med. Å være vara til Stortinget kostet mer enn jeg fikk igjen, sier hun, og ga varaordfører Kylland beskjed om at hun nok kom til å melde mye avbud som vara til bystyret fra 2011. — Det var veldig irriterende å sitte på sidelinjen og se på. Men da Frp i 2014 ble kastet ut av posisjon, ble jeg inspirert igjen. Når jobben blir tøff, da får jeg lyst til å være med; det er sånn jeg funker, så da ble jeg med på alle møtene og fikk tilbake gløden.
— Jeg har innsett at jeg er politiker; jeg kan ikke gjøre noe med det; har for mye engasjement; for stort behov for å bidra i store prosesser, sier hun. Ved valget i fjor stilte hun på andreplass på bystyrelista og toppet lista til fylkestingsvalget. Så nå har hun flere politiske verv enn vi klarer å få oversikt over, i KS, i renovasjonsselskapet, i Returkraft, i formannskap og av alle ting i Frps Sametingsutvalg. Hun er også tillitsvalgt i Nito.
Så for å få kabalen til å gå opp har hun redusert stillingen i Nye Veier til 60 prosent.
Ektemannen Henrik har hovedansvaret for ungene.
— Men jeg prøver å verne tida mellom 16 og 18. Da spiser vi middag og leker med jentene, sier hun.
Ble mor tidlig
Åshild ble uventet gravid i siste klasse på videregående, 19 år gammel. Men det var ikke noe problem. Åshild endrer ikke kurs av den slags.
— Når en får barn som ung, forsvinner alle forventninger til en. Sånt blir jeg trassig av, og tenkte: «OK, nå skal du ha baby, og må bare strukturere deg annerledes». Jeg hadde lyst til å studere, lære mer, bli flink til noe og få jobb som voksen med noe jeg kunne få inspirasjon fra.
Når jobben blir tøff, da får jeg lyst til å være med.
Jeg har innsett at jeg er politiker.
Åshild flyttet sammen med sin Henrik Bruun-Gundersen (de giftet seg seks år senere), begge tok studielån til ingeniørstudier på UiA i Grimstad. Den sovende babyen ble levert til Åshilds pappa, som er instituttleder der, når de unge hadde forelesning.
Trass har Åshild mye av. Som 16-åring flyttet hun på hybel i Grimstad, men hun klarte ikke stå opp om morgenen og måtte ta andre klasse om igjen. Det gjorde hun ved å flytte helt alene til Tromsø; hun følte livet sto stille i Arendal. Hun tok fransk fordi de fire søsknene og foreldrene hadde tatt tysk på skolen. Er allergisk mot å bli styrt. Friheten ved alene å få definere seg selv i Tromsø ga mersmak. Det var da hun dro hjem igjen, hun stiftet Fpu-lag.Den første ingeniørjobben ble som koordinator for vedlikehold av veitunneler i Statens vegvesen. Siden pendlet hun til Kristiansand som kvalitetsingeniør på Vågsbygdtunnelen. Med stor iver takket hun ja til å bli med over i Nye Veier da det ble opprettet ved årsskiftet.
— Det var en mulighet jeg aldri vil få igjen, å være med å bygge opp et helt nytt veiselskap. Nye veier er et prestisjeprosjekt for meg, ettersom jeg var med å lansere ideen til det i 2014, og har vært med å utvikle modellen til selskapet, stråler hun, igjen.Egentlig hadde hun tenkt å fullføre en påbegynt mastergrad i ingeniørkunst i Trondheim da hun i 2012 ble så aldeles vanvittig kvalm av å gå gravid med datter nummer to. Så den er lagt foreløpig på is og skal tas opp igjen når livet ikke er like fullt. For det er liten tvil om at politikken har sin pris, også for andre.
Mye borte fra jobb
Den tidligere sjefen hennes i Statens vegvesen, Harald Tobiassen, hadde store utfordringer med at Åshild var så mye borte fra jobb.
— Vi måtte forsøke å finne egnede oppgaver til henne som ikke hadde tidspress. Det som krever daglig oppfølging er det ikke så veldig lett å gi til en som er mye borte, sier han.
Når en snakker med en Frp-politiker, kommer en ikke utenom å måtte snakke om innvandring.
Åshild er blitt skikkelig sjokkert én gang i sitt liv, og så grundig at det vil prege henne for resten av livet. Som 13-åring var hun med sin farmor på ferie til Egypt, og fikk aldri gå i fred for mannfolk. På flyplassen stilte en bevæpnet soldat seg opp for å passe på og sa det var uforsvarlig og farlig for to kvinner å opptre alene. Det oppdaget Åshild da hotellresepsjonisten fotfulgte henne og forlangte at hun skulle bli en av hans mange medkoner. 13-åringen ble livredd.Men innvandring generelt har Åshild ikke lyst til å snakke om.
Kvinnesyn
— Den siden ved innvandring som interesserer meg mest er kvinneverdet. Fordi jeg ønsker friheten min så høyt selv, ønsker jeg at alle andre også skal få oppleve det. Kvinnesynet til mange innvandrere er det aller verste; som vi kommer til å oppleve mer av. Jeg håper vi som samfunn klarer å ta godt vare på de muslimske damene vi møter, kvinner som gjemmes bort og ikke får den friheten som vi har, sier Åshild.
Fortsatt er det frihetstrangen som er hovedgrunnen til at hun er med i Frp.Fremover blir det store spørsmålet om Åshild stiller som kandidat til stortingsvalget og utfordrer Ingebjørg Godskesen. Det fins folk i partiet som håper det.
Vil ikke bli stemmekveg
— Jeg må innrømme at det er oppimot umulig for meg å takke nei til partiet mitt. Men jeg har så mange viktige oppgaver lokalt at jeg ikke kommer til å ofre det for å bli stemmekveg i Oslo. Hvis/når jeg stiller til Stortinget, så skjer det når jeg har en viss forsikring om at jeg kan gjøre en god jobb for partiet og landsdelen. Da er jeg avhengig av tillit i flere ledd, og det har jeg litt tid på å vurdere om jeg har, sier hun.
Men mannen hennes skal ikke stå i veien.
— Hvis Åshild får sjansen på en stortingsplass, bør ho gripe den, sier han.