— Nei, jeg er ikke populær blant alle.

Han heiser skuldrene idet han sier det. Torrey Nørsett er bransjeveteranen som er eier, styreleder og bussjåfør på asylmottaket i Lyngdal. Etter 23 år her, har han fått en hel haug venner, også asylsøkere. Men også noen uvenner.

— Jeg har ikke akkurat sittet gjemt bak en stol. Det er ikke noen som ikke vet hvem jeg er i Lyngdal.

For Torrey har vært i politikken, han drev havna i Lyngdal i 28 år og han har vært med i Radio Lyngdal i snart 30 år. Og så er det asylmottaket, som er blitt en del av ham, på godt og vondt.

— Om en utlending gjør noe galt i bygda, hender det at folk sier «Det er Torrey sin», selv om personen kanskje aldri har vært i mottaket. Sånn har det blitt. Jeg har hatt en del harde diskusjoner med folk, men jeg kan fremdeles ha en god dialog med motstandere.

Pappa-Torrey: Han blir kalt "Pappa-Torrey" av beboerne på asylmottaket. Her står han med gaver han har fått av noen av dem. Foto: Anette Os

73-åringen sitter dypt blant sofaputene hjemme i Lyngdal mens han broderer. Tusenvis av korssting utgjør sirlige mønstre, det blir et stort bilde som han skal gi til datteren sin. Sånn sitter han to timer hver eneste kveld, og et broderi tar gjerne to år. På veggen over sofaen henger fire store, broderte bilder. Rundt i huset henger mange andre.

Broderer frustrasjoner

Nørsett driver mottak i Lyngdal, Lindesnes, Bygland, Farsund, Flekkefjord, Evje og på Lista, til sammen ni stykker. Alle korsstingene har kommet på grunn av jobben — frustrasjoner, gleder og tårer er møysommelig brodert inn i bildene.

— Å brodere er total avkobling. Jeg er nødt til å konsentrere meg hundre prosent, og ikke tenke på jobb. Om jeg syr et sting feil, så forplanter det seg, og så må jeg begynne helt på nytt.

Om motstandere: - Kritikere skjønner ikke problemet. Så lange man sitter i et godt hjem, har det bra og har en jobb, "so what"? spør Torrey Nørsett. Foto: Anette Os

Da han begynte med mottak i 1993, kom sinte telefoner midt på natta, folk som var imot det han gjorde, at han fikk fremmede asylsøkere til Lyngdal. Og at han attpåtil tjente gode penger på det. Kritikken haglet også nylig, da han ville opprette enda et asylmottak, denne gangen på Hausvik, for enslige mindreårige asylsøkere. I bygda bor det åtte mennesker. På asylmottaket kunne det komme inntil 45. Da ble det bråk.

Det ble klaget på dårlig informasjon. Dårlig tilrettelagte boliger. Og hva med sikkerheten for de fastboende? Et informasjonsmøte utartet, noen følte seg overkjørt og ignorert. «Vi vil heller ha ulv og villsvin i skogene våre enn dette pakket!» sa en. Og midt i krangelen sto Nørsett.

Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å gjøre en god jobb, så kan de velge å kritisere eller være positive.

Torrey Nørsett

— Kritikere skjønner ikke problemet. Så lenge man sitter i et godt hjem, har det bra og har en jobb, «so what»? Jeg har blitt hardbarka, jeg reagerer ikke lenger, folk får si hva de vil. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å gjøre en god jobb, så kan de velge å kritisere eller være positive. Men - det har vært mer positivt enn negativt i Lyngdal.

Dro til sjøs

«Mamma, nå drar jeg til sjøs», sa han den gangen.

Torrey Nørsett var bare 15 år gammel da han bestemte seg for å bli sjømann. Sjømannslivet var i blodet hans, faren var kaptein. Moren hans hadde nerveproblemer, og var ut og inn av nerveklinikker, så da Torrey skulle dra, ble det ikke nevnt for henne før rett før han skulle dra.

— Jeg ble tvunget til å bli voksen over natta. Jeg kunne ikke si til noen til sjøs at jeg hadde hjemlengsel. Da ville jeg blitt ertet. Miljøet var veldig barskt. «Vær så god, bli voksen». Det har nok preget meg.

Livet på sjøen: Torreys far var kaptein, og som 15-åring dro Torrey på sjøen. Første jobben var som messegutt. Her er han på tankbåten Poly Clipper, på 18.175 tonn. - Jeg ble tvunget til å bli voksen over natta. Jeg kunne ikke si til noen til sjøs at jeg hadde hjemlengsel. Foto: Pruvat

Han vokste opp i et hjem der alkohol var et ukjent begrep.

— Så kom jeg til en båt hvor det nesten ikke var edru folk. Tømmermannen tok meg kraftig i armen, og sa: «Hvis jeg ser at du drikker, skal du få så mye juling at du aldri vil glemme.» Jeg turte ikke å røre noe.

Hans første jul på sjøen ble spesiell. Sjømannsmisjonen samlet inn gaver fra hele landet som de leverte ut til sjømannskirkene, som igjen ble levert ut på båter. «Til en som er flink til å skrive hjem til mor,» sto det på en av dem.

Når jeg sitter på flyplassen og broderer, så tar mange bilde av meg. Spesielt japanerne, de blir helt ville.

Torrey Nørsett

— Den fikk jeg, for jeg sendte brev hjem til mamma i hver havn. Da jeg åpnet pakken, lå et par ullodder, fra min farmor. Helt tilfeldig, blant 50.000 pakker, så fikk jeg akkurat den.

En spansk matros lærte ham å brodere, og det fikk tiden til å gå. Broderingen har han fortsatt med. Når familien er i Syden nå, sitter de andre og soler seg, mens Torrey sitter i skyggen med broderiet.

— Når jeg sitter på flyplassen og broderer, så tar mange bilde av meg. Spesielt japanerne, de blir helt ville. I begynnelsen var jeg sjenert og gjemte meg litt, men det er jo en hobby, så det har jeg sluttet med.

Går ingen omveier

— Det var på sjøen han lærte å håndtere alle slags folk fra alle slags land. Han har sin direkte sjømannsmåte å si ting på, sier kameraten gjennom 40 år, Torgny Olav Farbrot.

— Ja, sier Torrey.

— Når du er på sjøen, så kan du ikke gå omveier. Du er i et samfunn hvor du er nødt til å ha samspill. Du kan ikke si én ting, og gjøre noe annet, det går ut over resten av mannskapet. Å være direkte og stå for det du sier, er alfa og omega i sjømannsyrket.

Og det har han tatt med seg inn i jobben med asylmottak.

— Livet på sjøen gjorde at jeg kjenner til fremmede kulturer, vet hvordan de fungerer i motsetning til den norske kulturen. Og jeg lærte å hele tiden være konsekvent, å stå for det jeg sa.

«Pappa-Torrey», roper barna i skolegården i Lyngdal. De løper mot ham, vil hilse, gi en high five, få en klem, et kyss på kinnet, snakke litt. «Hei Mohammed! Hei Shamsi! Hei Hala!» sier han og smiler, «Kåssen gjenge det?» spør han. Han pugger navn, sier han. Det er viktig.

Barna: Her er Torrey sammen med Rafha Al-Mawshaki fra Jemen, som er med i barneklubben på asylmottaket. Foto: Kjartan Bjelland

— De skal ikke bare føle at de er tall. De er mennesker. Og jeg vil at de skal føle seg sett, at de skal føle seg viktige. Barna har blitt mitt viktigste område. De jeg brenner for, sier Torrey.

Han pleier å si at han har 1200 barnebarn, og han prøver å holde kontakt med alle barna som har vært innom asylmottaket til de fyller 18 år. Han sender e-post og meldinger for å høre hvordan det går, og gratulerer med dagen når de har bursdag.

Jeg vil at de skal føle seg sett, at de skal føle seg viktige. Barna har blitt mitt viktigste område. De jeg brenner for.

Torrey Nørsett

— Jeg burde egentlig ha vært pensjonist for lenge siden. Hadde jeg ikke trivdes så godt og hatt så gode medarbeidere, hadde jeg gitt meg. Men jobben gir meg mye hver eneste dag.

Tilfeldigheter ble asylmottak

Hver dag kjører han barna. Først de minste barna i barneklubben, så kjører han flere av elevene ved barneskolen hjem. «Alle» barna kjenner «Pappa-Torrey».

Det var tilfeldig at nettopp Torrey Nørsett skulle starte opp asylmottak. En mandag morgen i august 1993 satt han på kjøkkenet og spiste frokost mens han hørte på radioen. Flyktningbølgen fra Bosnia var her, og UDI hadde behov for flere asylmottak, spraket det på radioen.

— Så slo det meg: Hotellet på Lyng, det har stått tomt et år. Kanskje det hadde vært noe? Jeg ringte til eieren, han sa det var greit så lenge jeg betalte.

Det gikk så fort! At det skulle gå to dager fra jeg sa ja til asylsøkere kom, hadde ingen drømt om.

Torrey Nørsett

UDI kom til Lyngdal samme dag for å inspisere hotellet. Han måtte skaffe kjøleskap til hvert rom, sa de. Men siden det var en elektrisk forretning i underetasjen, så ordnet han 26 kjøleskap til dagen etter. Onsdagen kom første busslast med 50 asylsøkere til Lyngdal. Og ballen hadde begynt å rulle.

— Det gikk så fort! At det skulle gå to dager fra jeg sa ja til asylsøkere kom, hadde ingen drømt om.

Torreys kamerat husker godt den dagen bussen rullet inn i Lyngdal sentrum. Han husker ei godt voksen dame som sa, idet bosnierne kom ut av bussen:

«Bevares, de ser jo nesten ut som oss!»

«Ja, hva hadde du trodd», svarte Torrey.

To av asylsøkerne som jobber for ham i dag, kom den dagen. Mirko Rados er en av dem. Han var en av landets første asylsøkere som fikk jobb på asylmottak.

— Livet mitt ville vært helt annerledes uten Torrey. Han så potensial i meg da jeg kom. Han er fadder for mine barn, og den viktigste personen i mitt liv i Norge, sier Mirko i dag.

Allerede et par år seinere var Mirko blitt mottaksleder, og nå har de jobbet sammen i 23 år.

Mobilen på nattbordet

Etter at Mirko kom til landet, fortsatte det å øke med asylsøkere, og på det meste var det over 250 asylsøkere fordelt på tre mottak i Lyngdal. I dag har Torrey ansvar for 1100 asylsøkere i Aust- og Vest-Agder. Det kan bli aktuelt å utvide. Men han er skeptisk.

— Det er ikke utenkelig at jeg må opprette flere mottak. Men på den andre siden føler jeg at vi har nådd et metningspunkt når det gjelder å ha kontroll. Om vi får flere mottak, er jeg redd vi mister nærheten til beboerne, og jeg er redd vi ikke klarer flere.

For det er en stor forskjell på asylbølgen som kom i 1993, og den vi er inne i nå, ifølge ham.

— Flyktningbølgen vi er inne i nå, er den største bølgen jeg har opplevd. Bølgen med bosnierne var forutsigbar, og varte en kort periode. Hvor lenge denne perioden vil vare, er det ingen som kan si.

Kjærlighet:Torrey traff kona Reidun da han gikk på skipperskole i Oslo. Han ble invitert hjem til hennes hybel for å synge, mens hun spilte piano. – Kjærlighet ved første blikk, sier Torrey. De har vært gift i 47 år. Foto: Privat

Telefonen som ligger plassert i skjortelomma, ringer skingrende. Torrey er alltid tilgjengelig. Hele døgnet.

Kona er ikke så glad for at jeg har mobilen på nattbordet, men det er for at beboerne skal være trygge.

Torrey Nørsett

— Det har blitt en livsstil. Kona er ikke så glad for at jeg har mobilen på nattbordet, men det er for at beboerne skal være trygge. Når det er sykdom, ringer de til meg.

Han har ikke tall på hvor mange ganger han har kjørt asylsøkere med rier til fødeavdelingen i Flekkefjord, gjerne midt på natta. Det er egentlig ikke hans jobb.

Familien: Her er Torrey Nørsett med familien. Barna Runar, Ingrid, Anne, Torunn, og kona Reidun. Foto: Privat

— Men alternativet er at de må ta drosje. Du kan selv tenke deg om du bodde i et ukjent land, og ble kjørt av en ukjent person til et ukjent sted. Jeg gjør det av medmenneskelighet. Jeg kjører dem til fødestua, og henter dem når de skal hjem. Ikke alle mottak gjør det.

Dobbeltrollen

Da hans egne barn var små, ble de ofte med ham på jobben på asylmottaket. I dag er datteren, Ingrid Nørsett, mottaksleder på Lista.

Vi fikk venner fra hele verden når vi var med pappa på jobb.

Ingrid Nørsett

— Pappa lærte meg hvordan man skal behandle mennesker. Vi barna lærte tidlig om det multikulturelle samfunnet, og vi fikk venner fra hele verden når vi var med pappa på jobb.

Hun forteller at de merket godt at faren jobbet hele døgnet. At han alltid var tilgjengelig for mottaket.

— Han rakk ikke alltid å komme hjem til middag. Og plutselig måtte han dra avsted. Nå jobber jeg 24/7 selv, så nå skjønner jeg det bedre. Det er jo for en god sak. Pappa var mye borte hjemmefra, men han stilte alltid opp for oss likevel.

Asylmottaket: Her på asylmottaket i Lyngdal jobber Torrey Nørsett. Han har ansvar for ni asylmottak i alt. Foto: Anette Os

Både barna hans, gode kamerater og kolleger bruker ordene «for snill» om Torrey Nørsett. For snillheten kan være på godt og vondt.

— Jeg vil heller si ja en gang for mye, for du vet aldri når et nei kan bli fatalt. Jeg får tåle den kritikken, at jeg er for snill.

Når jeg oppnår tillit, kommer asylsøkere på kontoret mitt, lukker døra og forteller sin sanne historie.

Torrey Nørsett

Tilliten er det viktigste for asylsøkerne, sier han.

— Når jeg oppnår tillit, kommer asylsøkere på kontoret mitt, lukker døra og forteller sin sanne historie. Som av og til kan være litt forskjellig fra hva de har fortalt ellers.

— Da havner du i en skvis?

— Ja, jeg havner i en veldig vanskelig situasjon. Men jeg har holdt på det - at så lenge det er en fortrolig samtale, under fire øyne, og jeg har sagt det er mellom oss, så går jeg ikke videre med det. Med mindre det er kriminalitet.

— Du får en uheldig dobbeltrolle, venn og profesjonell?

— Ja, det blir en dobbeltrolle, men mange har behov for å lette sitt innerste. Hvis jeg misbruker den tilliten, kan jeg bare glemme å få tillit igjen. I 1998 år fikk nesten alle enslige, mindreårige asylsøkere opphold. Mange var mellom 35 og 40 år, men de visste at om de oppga at de var under 18 år, så var muligheten for å få opphold mye større. Og jeg kan forstå dem.

Men, sier han, om det er tvil om alder sendes asylsøkere ofte til Oslo for test, med røntgen og tannundersøkelse som kan bedømme alderen.

Ikke alltid profesjonell

Langt fra alle asylsøkere får bli, flere sendes ut, gjerne etter at Torrey Nørsett har kjent dem i flere år.

— Jeg prøver alltid å være profesjonell, men på det feltet klarer jeg det ikke. Når jeg får en telefon i fire-fem-tiden på morgenen, fra gråtende barn eller voksne som sier at politiet er der for å hente dem, så rører det noe i magen. Jeg vet at de som blir hentet av politiet har hatt anledning til å reise selv frivillig, men de gambler på at kanskje, kanskje, kanskje.

Når jeg får en telefon i fire-fem-tiden på morgenen, fra gråtende barn eller voksne som sier at politiet er der for å hente dem, så rører det noe i magen.

Torrey Nørsett

– Jeg sier at jeg ikke kan gjøre noe. Når det er barn i bildet, så kan jeg også felle tårer, spesielt når det er barn i mottak som jeg har blitt godt kjent med. Jeg er bare et menneske.

— Og hvis du er uenig i avgjørelsen om å sende dem ut, kan du ikke gjøre noe?

— Nei, ingenting.

— Hvordan er det å være en brikke for UDI?

— Om jeg kunne vært noe annet enn en brikke, så hadde jeg vært det. Men jeg har påtatt meg jobben å ta vare på menneskene i mottaket, mens saken behandles. Jeg har et motto fra da jeg startet første mottak: Enhver som har vært innom et av mottakene, skal se tilbake på tiden med gode minner.

På kontoret: Torrey Nørsett får ofte gaver fra asylsøkerne. Noen små, andre større. Her viser han en falk fra Syria, som står på hylla på kontoret hans. Foto: Anette Os

— Og hva gir et godt minne?

— Jeg tror det er at de blir sett på som personer med et navn, og ikke et nummer. Vi var de første i landet som ansatte utlendinger i mottaket. Det var i utgangspunktet galt for mange. Og vi var de første som begynte med desentraliserte mottak, at de bodde i hus og leiligheter som vanlige nordmenn. Det betydde at de også kunne begynne raskt med integrering.

— Hvor mye tror du jobben har formet deg?

— Jeg har fått et helt annet forhold til enkeltmennesket og de konfliktene som eksisterer i verden. Det jeg fremdeles ikke klarer å sette meg inn i, er ventetiden. Hvordan føles det å sitte i mottak og vente? «Får jeg ja eller nei?» Det har formet meg ved at jeg setter pris på at jeg er født i dette gull-landet.

Blir sint

73-åringen fikk tidlig perspektiv på livet. Som seksåring sprakk blindtarmen. Da han var 21 år, fjernet han tre fjerdedeler av magesekken. Og for ti år siden ble han hjerteoperert. Nesten to liter væske måtte tappes fra hjerteposen.

Jeg skulle i grunnen ikke ha levd.

Torrey Nørsett

— De aller fleste setter ikke pris på å være i live før man er sjuk. Jeg skulle i grunnen ikke ha levd.

Han kan lete etter vårens første blåveis i timevis. Han smiler for det meste. Men - Torrey kan også bli sint. Sintest blir han når folk blir urettferdig behandlet, og spesielt om det handler om flyktninger. Da rømmer han hjem og broderer raseri inn i vakre bilder.

Engasjert: Torrey Nørsett broderer to timer hver dag. Han bruker to år på å fullføre et bilde. Dette bildet skal datteren få. Foto: Anette Os

— Politikere burde være en hel dag på asylmottaket vårt. På Stortinget handler det bare om tall og penger. Hva med medmenneskelighet?

Han kikker opp.

— Når man ser folk på flukt i Syria, er det da riktig å nekte dem å forsøke å få et bedre liv? Mange sier man kan hjelpe dem der de er. Men hvordan skal vi gjøre det? Altså, det er umulig å hjelpe dem der de er. En million er på flukt i Europa. Skal de sendes tilbake?