Preben Aavitsland: - Jeg har konstant dårlig samvittighet

– Jeg må ofte stå opp etter at jeg har lagt meg, for å notere ting på blokken her.

Han sitter foran skjermen på et slags hjemmekontor inne på sønnens rom. Nede på det egentlige kontoret har han så dårlig dekning at Preben Aavitsland må løpe ut og inn hver gang han skal ta en telefon.

Akkurat det passer litt dårlig nå, midt i en pandemi, for overlegen ved FHIs ledelse og stab for smittevern.

– Hva er det du tenker på etter at du har lagt deg?

– Som regel er det ting til en kronikk jeg skriver på, noe til bloggen eller en risikovurdering til instituttet. Formuleringer jeg synes er gode og sånn.

Han prater med myke, duvende konsonanter. En mild sørlandsdialekt.

– Har du et eksempel på en formulering som er så god at den får deg ut av sengen?

– Skal vi se da … Jo, «Janssens fristelse». Det var tittelen jeg skrev til en kronikk her om dagen. Den var jeg fornøyd med.

– Hehe. Har du flere?

– På bloggen min vil du se at jeg har en forkjærlighet for bokstavrim. Men det kan bli litt mye i lengden. Så kan jeg være litterært inspirert: «Ærlighet i koronaens tid.» Det var også en kronikk.

Han humrer, ser litt flau ut.

– Én gang hadde jeg «På sporet av den tapte covid», fortsetter han, med trykk på id for å få det til å rime mest mulig på tid: Coviiiid.

– Den var litt tynn ...

– Ikke sant. Jeg synes det er gøy, men de fleste synes sikkert bare jeg er barnslig.

Middag foran skjermen

Først prøvde vi å få en avtale om portrettintervju for et par uker siden. Da svarte Preben Aavitsland at han «knapt hadde et eneste ledig minutt».

Slik er dagene: Se for deg en kokk, en sånn du gjerne ser i amerikanske filmer, som jobber på spreng over grytene mens han hele tiden plukker ned små lapper med nye bestillinger fra gjestene.

Slik har det vært å jobbe ved Folkehelseinstituttet det siste året. I stedet for matbestillinger kommer det bare nye arbeidsoppgaver. Og restauranten er døgnåpen.

– I løpet av natten er det kommet ti nye lapper med arbeidsoppgaver. Og sånn fortsetter det bare, sier han.

– Gjestene går aldri hjem.

Det finnes knapt et medie han ikke har snakket om pandemi med det siste året. Denne uken har han for eksempel uttalt at viruset snart er utryddet blant de eldre, og at det ikke var FHIs anbefaling å prioritere politikere i vaksinekøen. Han har også antydet at alle i Norge kan være fullvaksinert innen slutten av juli og svart på kritikken mot at landet åpnes for fort.

Og det er her han sitter, på sønnens rom foran skjermen mens han tygger i seg middag fra tallerkenen kona hans har båret opp fra kjøkkenet.

– Er du lei av pandemi nå?

– Ja. Jeg er lei av den store arbeidsbyrden og av at alle andre aktiviteter med familien og jobben må settes på vent. Men jeg er ikke lei av de faglig interessante utfordringene. Jeg er heldig som har fått jobbe med pandemien, både lokalt som kommunelege i Arendal, nasjonalt ved FHI og globalt som rapportør for en internasjonal komité som har vurdert WHO og landenes innsats mot viruset.

– Hvor sliten er du?

– Jeg var mer sliten i januar/februar. Men jeg skulle gjerne hatt fem timer til i døgnet. Det har vært den klart travleste perioden i livet.

– Hvordan merker du det på kroppen?

– Jeg sover tungt. Er uoppmerksom. Har et generelt høyere stressnivå. Og jeg har nok gått opp noen kilo, det blir lite turer og bevegelse.

– Og familien ...?

– Jeg har ikke vært noe særlig god der heller. Jeg har konstant dårlig samvittighet for at jeg gir for lite oppmerksomhet til kona og ungene.

Han trekker pusten tungt.

– Men jeg er med på alle fotballtreningene til sønnen min, de er hellige. Jeg står ofte på sidelinjen og ser på at han spiller mens jeg deltar på en telefonkonferanse. Men jeg er i hvert fall med.

Møkk lei hverandre

Under en pause på legestudiet dro han på ryggsekktur til Kina. Her møtte han et par amerikanske gutter som var på reise sammen. De tre slo følge gjennom en dag, leide sykler og tråkket ut til en severdighet utenfor Beijing.

– I løpet av dagen benyttet begge anledningen til å prate med meg på tomannshånd, og begge hadde samme tema: De var møkka lei og irriterte seg grenseløst på reisekameraten sin. Men ingen av dem greide å ta det opp med den andre. Dermed ødela de turen og reisegleden for hverandre.

Året var 1985. Episoden lærte den unge legestudenten noe viktig.

– Ofte er det enklere å gjøre ting alene. Og er man to eller flere som skal samarbeide, må man faktisk snakke sammen om hvordan ting skal fungere.

Nettopp samarbeid var en av utfordringene da norske helsemyndigheter fikk en pandemi i fanget i fjor vår. I Koronakommisjonens dom over Norges håndtering av pandemien het det blant annet at ansvarsdelingen mellom Helse- og omsorgsdepartementet, Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet hadde fremstått som uklar.

– Hvordan vil du selv oppsummere det siste året?

– Først og fremst er jeg stolt over det vi har fått til, og over å være faglig premissgiver for det vi må kunne kalle en av Europas mest vellykkede håndteringer av epidemien. I hvert fall om vi ser på antall sykehusinnleggelser og dødstall. Så får vi se etter hvert om byrden av alle tiltakene har vært for stor. Her er det for tidlig å gjøre opp regnskapet.

– Hva er du minst fornøyd med?

– At vi ikke var bedre forberedt, at vi hadde altfor få tester i starten. Vi hadde ingen måte å finne ut hvem som var smittet og ikke på. Med bedre testkapasitet kunne vi kanskje unngått noen av de mest panikkartede tiltakene, som å stenge skolene og flere sykehustjenester.

Ble overrasket

I Koronakommisjonens rapport fikk FHI kritikk for å ha undervurdert smitteutviklingen i den tidlige fasen av pandemien. De fikk også kritikk for å ha gått utover sin rolle som rådgivere og for å ha forsøkt å opptre som smittevernmyndighet.

– Det var overraskende å lese. Man ville jo trodd at dersom helsedirektoratet eller departementet mente at vi gikk ut over vår rolle, ville de sagt det til oss. Men det var det ingen som gjorde. Det FHI har gjort, er forankret i det smittevernloven og den nasjonale beredskapsplanen sier vi skal gjøre. Vi har fulgt vårt mandat til punkt og prikke.

– Ble du irritert?

– Ja, da ble jeg litt irritert.

– Du virker så rolig?

– Synes du det, ja? Men jeg kan være tydelig i faglige spørsmål, det har jeg ikke noe problem med.

– Må du opptre mer diplomatisk enn du egentlig vil?

– Jeg synes det er vanskelig ikke å si rett ut hva jeg mener.

– Er det en styrke eller svakhet?

– På kort sikt kan det skaffe meg litt trøbbel, men i lengden er det en styrke, for da vet folk hvor de har meg. Åpenhet vinner alltid. Men i rollen ved instituttet er jeg også pressetalsperson, og da må jeg uttrykke meg på en ordentlig måte og innenfor rammene departementet har lagt for oss.

Tårer på Teams

Faren pleide å ta ham på fanget med en bok da han var liten. Han husker de satt sånn og bladde i leksikon, studerte plansjer over fisker og planter. Faren pekte og lærte sønnen de forskjellige navnene. Makrell og kveite, breiflabb og flyndre.

De var fire søsken. De vokste opp i Kristiansand i et hus med hage, rett ved en fotballbane og et vann som ble til skøyteis om vinteren.

– Pappa var opptatt av at vi barna skulle lese og lære å tenke kritisk, sette oss inn i og forstå ting. Han var veldig engasjert i oss, tok oss med på turer og utflukter til fine plasser i skjærgården der vi kunne leke og ha et lite paradis for oss selv. Han var en flott …

Her må Preben Aavitsland ta en pause, stemmen har begynt å skjelve. Han puster rolig ut og inn et par ganger. Så:

– Beklager, altså. Jeg hadde en lykkelig barndom.

– Har du lett for å gråte?

– Ja. Spesielt når jeg tenker tilbake på sånne ting, da kommer det. Eller når jeg skal holde en avskjedstale til en kollega, takke av folk jeg har jobbet med i mange år.

Han ler litt.

– Det er kanskje mest slitsomt for dem jeg taler for.

– Når gråt du sist?

– På kirkegården, ved juletider. Nei vent, jeg holdt noen avskjedsord på Teams for en kollega jeg har jobbet med i FHI siden 90-tallet. Det ble noen tårer da også.

Ble sensurert

Med «tenk kritisk» som barnetro er det kanskje ikke overraskende at Preben Aavitsland ikke deltok i noen av de kristne skolelagene da han gikk på videregående i Kristiansand. I stedet startet han og noen kompiser sitt eget, alternative skolelag – tuftet på humanistisk livssyn.

«Fornuften seirer», kalte de seg, de inviterte til foredrag og debatter. Til skolens juleavslutning ville de vise Monty Python’s Life of Brian.

– Men rektor var nok ikke så stolt av dette og fant på en unnskyldning for å avlyse, noe om at det ikke var lov til å vise frem leide filmer ved skolen, forteller han.

– Det var en noldusbegrunnelse, bare tull. Senere fikk vi innsyn i referatet fra lærerrådsmøtet. Der kom det frem at de mente filmen ikke kunne vises fordi den var blasfemisk. Så det var ren sensur.

Aavitsland ble innkalt til rektors kontor.

– Han truet med å kaste meg ut av skolen et halvår før jeg var ferdig.

Senere fikk han høre av vaktmesteren ved skolen at han kunne være fylt av djevelen siden han beviselig ikke var på lag med Jesus.

– Han visste jo at jeg var en av disse fyrene som drev dette skolelaget.

– Drev du med bevisst provokasjon?

– Provokasjon var aldri formålet, det var heller reaksjonen som var merkelig. Men det var sånn som en del av de eldre kristne den gang trodde de hadde rett til. Vår hensikt var å vise at også humanismen kunne være seriøs og ha noe for seg. Blant annet inviterte vi Kim Friele til å snakke for oss, det syntes vi var flott. I 1981 var ikke det like opplagt som det ville vært i våre dager.

Vaksinemannen

Han har et glass stående ved siden av seg, cola zero, det holder ham våken og pigg gjennom dagen.

Plastflasken på gulvet er snart tom, på en arbeidsdag trenger han minst halvannen liter.

– Er det ikke usunt?

– Det er en myte, fnyser overlegen.

– Det er bare vann med smak.

Han trives med hjemmekontor, digitale møter er mer effektive, ifølge Aavitsland.

– Da vi hadde fysiske møter, var det alltid en del folk som kom tuslende for sent, og så skulle de hente seg en kaffekopp, og så skulle den der kaffekannen sendes rundt bordet i en evighet før møtet kunne starte. Og plutselig var det gått ti minutter før møtet var i gang.

Han trekker på skuldrene, ser oppgitt ut.

– Sånt takler jeg ikke, jeg blir irritert når ting går for tregt. Ikke drikker jeg kaffe, heller.

En annen fordel med hjemmekontoret er at han ser FHI-kollegene sine i Oslo oftere enn før. På skjerm, riktignok.

– Min rolle i disse møtene er ofte å lage litt humor og løse opp stemningen.

– Hvordan gjør du det?

– Jeg varierer bakgrunnsbildet mitt på Teams, for eksempel. Sist nå brukte jeg en vitsetegning av Gary Larson, der han hadde forkledd en vaksinebil som isbil.

Han ler litt.

– En bil som lokker frem ungene ved å late som den kjører rundt med is, det er jo litt gøy. Også fjerner jeg meg selv fra skjermen og spiller denne melodien.

Han trykker rundt på mobilen til han finner det han leter etter: kjenningsmelodien til isbilen. Så spiller han den. Durududuuu durududuuu ...

– Da skjønner alle at vaksinemannen er her, og møtet kan starte.

Venter utålmodig i køen

– Apropos vaksiner: Du og FHI fikk kritikk for å ha gått hardt ut og anbefalte alle å ta svineinfluensavaksinen i 2009 ...

– Ja, det var en trist sak, sier han alvorlig.

– Etter en del måneder ble det jo klart at en del barn hadde fått narkolepsi i sammenheng med vaksinasjonen. Det kom helt uventet på alle. Og var vanvittig tragisk for dem som ble rammet.

– Har du angret i ettertid?

– Nei, vi mente det var riktig og viktig å tilby vaksinen. Titusener hadde blitt vaksinert i andre land uten at den hadde gitt slike bivirkninger. Men det er en viktig påminnelse om at sjeldne bivirkninger kan oppstå når man vaksinerer veldig mange, og at det er viktig å ta det alvorlig med én gang. Vi fikk en påminnelse om dette nå sist med Astra Zeneca.

Selv har han ikke fått vaksinen ennå, men venter «utålmodig» på sin plass i køen. For det er lys i enden av tunnelen nå, sier han. I år kan han forhåpentlig ta sommerferie med familien og endelig være ordentlig til stede.

Tidligere denne måneden kom en studie fra Israel – landet som har vaksinert mest og flest av befolkningen – med svært gode resultater. Pfizer-Biontechs mRNA-vaksine er så effektiv mot covid-19-infeksjon at Preben Aavitsland gikk ut og kalte det et mirakel.

– Du synes ikke det var et litt pussig ordvalg midt i en pandemi?

– Meningen var bare å få opp entusiasmen litt. Vi skal ikke undervurdere disse vaksinene, det er helt fantastiske resultater, mye bedre enn forventet. Da synes jeg vi hedninger kan tillate oss å bruke et slikt ord.

Han smiler.

– Et mirakel trenger jo ikke bare være noe guddommelig. Det kan også være menneskets og den fantastiske vitenskapens fremskritt.