Hva forsker du på?

— Om det går an å trene hjernen som en muskel ved å trene korttidsminnet. Jeg undersøker personer mellom 50 og 85 år som har fått diagnosen mild kognitiv svikt; folk som har vansker med å huske.

Hvorfor er du nysgjerrig på dette?

— I dag fins det ikke noe behandling å tilby for hukommelsesvansker. Sykehus tilbyr ikke å trene opp selve hukommelsen. Det eneste vi kan gjøre er å gi råd og tips for tilrettelegging. Ofte sier en bare «kom tilbake når du er enda dårligere», så blir det kanskje demensdiagnose for noen.

Er det ikke normalt å bli glemsk med økt alder?

- Det er normalt å lete etter ord når en blir eldre. Og det er normalt med enkeltstående episoder av og til der en glemmer hvor en har lagt ting eller hvor en har satt bilen, og at det tar lengre tid å komme på svar i quiz. Men hvis en eksempelvis plutselig står med en nøkkel og ikke vet hva den er til, er det et varsel. Hvis en glemmer så mye at det blir vansker i hverdagen, kan det skyldes sykdom. Vi har hatt folk helt ned i begynnelsen av 50-årene med hukommelsessvikt, og da er de ofte fortsatt i jobb.

Mange med hukommelsessvikt merker at det er blitt vanskelig å gjøre to ting på en gang, vanskelig å ta instrukser mens de holder på med noe annet, de glemmer underveis, har vansker med å holde fokus på hva de er i gang med, vansker med å holde tråden i samtaler, og det blir vanskelig å planlegge og organisere jobbhverdagen.

Noen vil være åpne og få tilrettelegging på jobb, mens andre bruker masse krefter på å holde det skjult. Mange arbeidsgivere tilrettelegger i stor grad, mens andre har manglende forståelse.

Hvorfor trenger vi å vite mer om nettopp dette?

— Vi trenger å vite om det nytter å trene, altså om hjernen er trenbar. For 10-15 år siden tenkte man at «hvis hukommelsen var dårlig, så bare var det sånn». I dag er det en veldig positiv tro på at hjernen kan omstille seg og utvikle seg selv om det er sykdom på gang. Men vi må finne ut om det faktisk er slik.

Hvilke endringer vil forskningen kunne føre til?

— Hvis trening virker, kan en bruke kunnskapen til å lage tilbud på sykehusene og på aldershjem i form av behandling og tiltak. Foreløpig ser det ut til at det kan være en treningseffekt på testene.

Hva har overrasket deg underveis?

— Det store skillet mellom det vanligeog det uvanlige har overrasket meg; å se hvor dramatisk det kan være med hukommelsessvikt. Jeg var positivt overrasket over at vi fikk kjempepågang av folk til kontrollgrupper, så mange at vi måtte avvise noen. Det er veldig motiverende at folk vil gjøre en innsats for forskning.

Hva har vært kjedelig med dette arbeidet?

— Dette er ikke kjedelig, men jeg burde fått til logistikken på en bedre måte, som å få booket avtaler og koordinert taking av MR-bilder. Jeg var ikke forberedt på at dette var stor del av forskningen. Det er mange støttefunksjoner og kontorarbeid som tar veldig mye tid.

Hvor lenge har du forsket på dette?

— Siden 2013, sammen med en tverrfaglig gruppe på fem personer. Vi har fått seks millioner kroner fra Helse Sør-Øst, og vi er to som skal ta doktorgrad på dette. Jeg håper å få resultatene analysert første halvår i 2017 og håper å disputere i 2018.

Hvordan har du arbeidet med dette?

— Ideen kom fra veilederne; jeg sa ja fordi temaet er interessant. Min jobb er å teste folk før og etter trening med nevropsykologiske tester for å se om det er utvikling. Den andre doktorgradsstipendiaten, som er lege, tar MR-bilder av hjernen før og etter testingen.

Vi har med 60 mennesker med hukommelsessvikt og 60 i kontrollgruppen, og ønsker å få med flere. Vi trenger fortsatt menn i alderen 50-60 år.

Snakker du ofte om forskningen din i selskapslivet?

— Nei. Det er ikke mye spørsmål jeg får om det. Jeg ville gjerne snakket mer om det.

Hvordan vil du bruke forskererfaringen videre i karrieren din?

— Det høyeste målet er å bli professor på et universitet og samtidig forske og jobbe med pasienter. Det er et mål før jeg dør.

Hadde du gjort dette en gang til?

— På gode dager, ja absolutt; på dårlige dager, jo, tror det.

Trening Foto: Julien Tromeur