En kveld for et par år siden ringte en meget god venn meg. Hun hørtes lei seg ut, og fortalte at hun akkurat hadde fått vite at moren hennes led av en langtkommen, uhelbredelig kreft. Jeg lyttet, prøvde å trøste og stilte spørsmål for å danne meg et bilde av situasjonen. Min venn spurte etterhvert om hun kunne komme innom meg kvelden etter og fortsette samtalen, noe jeg selvsagt sa ja til. Et lett valg.

vignett_ihlenpsykologene.jpg

Kvelden etter dukket hun opp, rødøyd og forgrått. Jeg kokte te og plasserte oss begge i hjørnesofaen. Og fortsatte å lytte, trøste og spørre for å få henne til å fortelle om hva hun følte og hvordan hun så for seg tiden fremover.

— Var det ikke hennes tur nå? Skulle jeg ikke gi henne all plass i verden?

Min venn virket utrøstelig. Hun responderte på mine innspill med å fortelle meg at hun hadde tenkt på alt dette selv, at hun ikke hadde noen tro på at hun skulle kunne takle situasjonen på noen god måte uansett hva jeg måtte mene osv.

Etter noen timers samtale kjente jeg plutselig at jeg var blitt stiv i kjevene og stram i nakken. Jeg var trett og fikk plutselig lyst til å avslutte praten. Alt jeg sa og gjorde ble avvist. Jeg var tydeligvis ikke til noen hjelp.

88168863.jpg Foto: Microstock

Men jeg kunne da ikke fokusere på mitt eget bagatellmessige ubehag i en slik stund. Var det ikke hennes tur nå? Skulle jeg ikke gi henne all plass i verden? Hun hadde jo slett ingen intensjon om å avvise meg.

En ting var jeg pinlig klar over: Hun kom til å trenge meg i tiden fremover. Og jeg hadde et sterkt ønske om å stille opp for henne. Men slike runder som dette visste jeg at jeg ikke kom til å orke for mange av. Jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet at jeg ville komme til å prøve å unngå å bli sittende i timevis i telefonen og lytte til henne. Jeg ville finne gode kreative unnskyldninger for å komme meg unna. Denne utviklingen ønsket jeg ikke. Men hva var alternativet?

Jeg fant ut at det mest reale var å gjøre henne oppmerksom på hvilken effekt hun hadde på meg. Så etter fire timer tok jeg mot til meg og spurte om det var noe jeg hadde sagt som det var noe i for henne. Min venn så forbauset ut, og svarte etter en tids tenkepause at jeg hadde sagt mye både i gårsdagens telefonsamtale og denne kvelden som hadde fått henne til å tenke. Dessuten mente hun at jeg hadde lyttet på en god måte, og at hun følte seg både sett og forstått. Jeg kjente at motet mitt steg for hvert ord hun sa.

82943466.jpg Foto: Microstock

— I ettertid har hun fortalt at hun ble litt rystet over at jeg ønsket respons på egne innspill.

Moren døde et halvt år etter. I denne perioden hadde jeg mange, lange samtaler med min venn. I ettertid har hun fortalt at hun ble litt rystet over at jeg ønsket respons på egne innspill, men egentlig likte hun kjempegodt at jeg var så tydelig fordi hun stolte helt på at jeg ville si fra dersom hun sto i fare for å bruke meg opp. Og det var det viktigste for henne.

92970563.jpg Foto: Microstock

I klientarbeidet mitt har jeg opplevd mange ganger å ha mennesker i krise som har drevet rovdrift på nettverket sitt uten å skjønne at det er det som skjer. I noen tilfeller har nettverket blitt borte. Det eksisterer en psykologisk kontrakt mellom hjelperen og den kriserammede: Nå er det din tur, og da skal ingen kreve noe av deg.

Det kan høres hjerteløst ut, men ingen har ubegrenset mental kondisjon, om de skulle ønske aldri så mye å stille opp for den andre. Derfor gir jeg følgende råd: Dersom du er den som trenger et øre og litt trøst, let etter noe den andre sier som du kan bruke. Bare en liten ting som å si at det var godt å bli lyttet til kan hjelpe. Og til deg som hjelper: Kjenn etter hvor viktig du føler deg, og vurder å be om det du trenger av oppmuntring. Før du gir opp.