Hun møter oss på “Tip Top Burgers og sånt” i Evje sentrum. Her, mellom busstopp forkledd som stabbur, dypt inne i setesdalsskogen, har hun bodd siden 2004.

Som nygift og nyutdannet 22- åring reiste hun og familien fra det luksuriøse skyskraper-mekkaet Dubai i De forente arabiske emirater, til en usikker framtid i et land hun knapt hadde hørt om. Et land med en kultur og en temperatur flere lysår unna det hun vokste opp med.

– Min far kom til Dubai som krigsflyktning fra Palestina på begynnelsen av 1970-tallet. Han fikk seg jobb der og giftet seg etter hvert med min mor, som opprinnelig kommer fra Libanon, forteller Enaam.

Faren jobbet blant annet for det norske selskapet Jotun i Dubai, men da han var 55 år gikk arbeids- og oppholdstillatelsen hans ut, og siden han hadde bakgrunn fra Palestina fikk han den ikke fornyet. Familien hadde ikke annet alternativ enn å reise fra landet, som hadde vært deres hjem i nesten 40 år. Å leve som papirløs i Dubai er, ifølge Enaam, et liv helt blottet for rettigheter.

– Det er i tillegg kun menn som kan få permanent arbeidstillatelse der, og det avhenger mye av hvor du kommer fra. Jeg giftet meg med en mann fra Jordan, som har mulighet til å jobbe og bo i Dubai som han vil, men det var ikke nok til at familien min kunne bli værende. Så da reiste vi alle sammen, sier Enaam.

I dag bor hun og de to barna, ektemannen, søsknene og foreldrene på Evje. De flyttet hit etter litt over et år på et asylmottak i Trondheim. Enaam fikk norskopplæring to ganger i uken, men det var tøft å lære språket. Hun var over 18 år, og hadde ikke rett på vanlig skolegang, slik noen av de yngre søsknene hennes fikk.

– Å lære seg språket var det vanskeligste med å komme til Norge. Og så var det en utfordring å tilpasse seg den norske kulturen. Dubai er et multikulturelt samfunn, med innbyggere fra hele verden i tillegg til masse turister. Jeg synes det var vanskelig å få kontakt med nordmenn og opplevde dem som mindre åpne for andre kulturer, sier Enaam.

Fra Dubai hadde hun en utdannelse innen økonomi og administrasjon, hun hadde to jobber da hun reiste, i tillegg til at hun hjalp til som frisør i morens frisørsalong.

Til tross for en solid utdannelse og mye jobberfaring, skulle det vise seg å bli vanskelig for Enaam å komme inn på det norske arbeidsmarkedet.

En ni måneders praksisplass i en frisørsalong var det lengste arbeidsforholdet hun hadde, men da praksisperioden var over, fikk hun beskjed om at fast ansettelse var utelukket grunnet manglende utdannelse. I en lang periode jobbet derfor Enaam uten lønn i ektemannens bilutleiefirma. Der fikk hun brukt utdannelsen sin på kontorarbeid, fakturering og kundekontakt.

– Jeg har en god utdannelse, og jeg har ikke lyst til å jobbe som vaskehjelp. I frisørsalongen fikk jeg beskjed om at jeg måtte ha utdanning fra Norge, men jeg vet om mange andre utlendinger, faglærte frisører, som også har søkt og ikke fått jobb. På meg virker det som om arbeidsgivere er redde for hijab’en, sier Enaam.

I 2015 fikk hun likevel sin første faste stilling, da Evje kommune trengte en tolk som snakket arabisk på asylmottaket på Bygland. Men så ble det mindre asylsøkere, mottaket ble lagt ned og tolkejobbene begrenset seg til en time i måneden.

Forfatter: – Fortsatt gjelder andre, mer restriktive regler for jentene enn for guttene.

Enaam bestemte seg for å ta frisørutdanning i Norge, i tillegg til å begynne på lastebil-lappen, som hun nå snart er ferdig med. Men for å få fagbrev som frisør trenger man lærlingplass, og det satte koronapandemien en stopper for i vår. Til slutt fikk hun endelig en plass i en salong i en annen by på Sørlandet. Men det ble ingen god opplevelse.

Enaam forteller at innehaveren var veldig positiv i starten, og ønsket en kvinne med hijab som kunne ta seg av kunder med innvandrerbakgrunn. Men så kom korona-utbruddet i Moss, der smitte spredte seg på et privat arrangement med muslimer. Da endret innehaverens tone seg raskt.

Det var kunder i salongen, og jeg stod der rett ved siden av. Sjefen min begynte å snakke høyt til en kunde om “de idiotiske utlendingene som kysser og klemmer på hverandre”. Jeg følte meg så rakket ned på, så truffet. Jeg forstår ikke hvordan vedkommende kunne gjøre dette rett foran ansiktet mitt. Det endte med at jeg sluttet, forteller Enaam.

I ettertid har hun også opplevd å få direkte beskjed om at hijab’en er årsaken til at hun ikke blir ansatt.

– Da jeg begynte å søke lærlingplasser, opplevde jeg å få svar som: “Beklager, men du bruker hijab” fra noen. Men for litt siden fikk jeg endelig innpass hos en norskfødt, iransk kvinne som driver salong i Oslo. Det virker som om de er mer åpne for å ansette kvinner med hijab jo nærmere hovedstaden man kommer. Så nå skal jeg pendle dit i halvannet år for å fullføre utdannelsen min og få fagbrev, sier Enaam.

Det betyr at hun må tilbringe mye tid borte fra mannen og de to barna på 12 og 13 år. Men per i dag ser hun det som eneste utvei. Enaam håper norske arbeidsgivere gjøre noe med tankegangen sin når det kommer til å ansette innvandrere, og mener det finnes for mye fordommer knyttet til kvinner som bruker hijab.

– Prøv å snakke med oss først og les CV’en vår før du gjør deg opp en mening. Ikke alle kvinner som bruker hijab er undertrykte og uten evne til å jobbe. Hijab’en er symbolet mitt, for meg betyr den at jeg respekterer min religion, mitt land og min familie. Den er viktig for meg. Min tro er personlig, og jeg skader ingen med å bruke et hodeplagg, sier Enaam.

Hun legger til:

– Vi har kommet til Norge for å jobbe og å ha nok penger til å forsørge barna våre, slik som alle andre norske familier. Og vi ønsker å gi noe tilbake til det landet som ga oss denne muligheten. Vi hadde ikke kommet til Norge om det vi kom fra ikke var vanskelig. I dag opplever jeg fortsatt at mange norske arbeidsgivere er redde for å ansette innvandrere, og spesielt her på Sørlandet. Men jeg håper at de heller kan lære seg å sette pris på det vi kommer med av ressurser og erfaring.

Les hele saken med abonnement

Fædrelandsvennen ønsker en god og åpen debatt. Her kan du bidra med din mening.