- Kristiansand må bestemme seg

KRISTIANSAND: Vi spaserer nedover Markens, paradegaten i Sørlandets hovedstad. Vi er på byvandring i Kristiansand sentrum med Venke Moe, som til daglig jobber og er partner i SMS arkitekter.

Og akkurat nå har vi stoppet, midt i folkelivet.

Moe har vist oss flere av byens små perler. Hun har fortalt at hun synes Øvre Torv er det vakreste området i byen, og hun har fortalt hva hun mener om Vestre Strandgate. For det skulle jo egentlig ha vært en aveny , skulle det ikke?

Les også:

FARSUND:

En annerledes sørlandsby

FLEKKEFJORD:

- Vi visste ikke vi hadde behov for denne plassen

LYNGDAL:

Litt mer løsslupne i Lyngdal

MANDAL:

I denne byen snakkes det ikke om riving, men om bevaring

LILLESAND:

- Ikke vær så konservative!

GRIMSTAD:

– Ta i bruk byens torv og smug

ARENDAL:

- Arendal skal bli full av folk!

TVEDESTRAND:

Tvedestrand er en upolert perle

Randsonene

Kristiansand sentrum har flere svært interessante områder når det gjelder byutvikling, understreker Moe, vi har Tangen, som en gang het Lortetangen og var en allmenning der husholdningene tømte sitt fornødne og vi har Odderøya, som var et forsvarsannlegg. Østerhavnen og Vesterhavnen, som var viktige arbeidsplasser.

I dag har disse randsonene endret karakter. Fiskebrygga, med sine restauranter, og etableringen av Kilden på Odderøya, er, sammen med Aquarama og de nye boligene på Tangen, blitt en de av dagens sentrum, og tyngdepunktet for kveldsaktivitetene er i dag aksen mellom Nedre Torv og de nye anleggene i Gravane og på vestsiden av Odderøya.

Sørlandsparken har også vært viktig, og bidratt til en strukturendring, der rene kontorbygg og større handlesentre er blitt etablert utenfor bysentrum.

Men sivilarkitekt Venke Moe konsentrerer seg om Kvadraturen, og lar randsonene være i denne omgang.

Og nå, altså, Markens.

Det er folk som gjør byen— Det er ikke arkitekturen som gjør Markens til noe spesielt. Det er det folk som gjør, forklarer Venke Moe.

For i Markens er det både god arkitektur og "relativt tragisk arkitektur", ifølge Moe. Det heldige er at det er folk i Markens.

— Som publikum er det jo første etasje vi ser. Og her er det aktivitet, sier hun.Folk i gatene er avgjørende for byen, mener Moe.

— Se bare på en av byens gamle hovedgater, Henrik Wergelands gate. Og se på Dronningens gate, bussgata. Der var det liv og røre en gang. Nå blir de tommere og tommere, sier hun. Det er trist.

Kvadraturen

Det fine med Kristiansand er renessanseplanen. Det vil si byplanen, kvartalene, slik byen ble planlagt av Christian IV for 371 år siden.

For den gir frihet.

— Renessanseplanen til Christian IV er dynamisk. Innenfor den kan du bygge nesten hva du vil. Den gir en stor frihet til byen og utviklingen av den, med sine 60 meter brede og 120 meter lange kvartaler, med sine brede gater, som gir mye lys og luft, forklarer Moe.

— Så lenge du ikke bryter med kvartalene, kan du bygge nytt innenfor samme ramme, sier hun.

— Bedehuset er faktisk det første arkitekttegnede bedehuset i landet, opplyser Moe.

"Relativt tragisk arkitektur"

Ved siden av det rene trebygget til bokhandelen Berge Libris i Markens gate, står et mer moderne bygg, som i dag huser Sonans. Kontrasten mellom de to byggene er stor. Moe nøler med å peke på Sonans-bygget som eksempel på "relativt tragisk arkitektur", men sier:

— Vi ville kanskje ikke bygget slik i dag, men dette bygget står kanskje i 40-50 år, og så erstattes det med noe nytt.

Moe peker på Markens gate 30, et nytt grått bygg, i mørk teglsteg og glass. Én tilbaketrukket etasje på toppen fungerer godt visuelt, mener Moe.

— Men når det blir to tilbaketrukne etasjer, er det ikke harmonisk, sier hun.

• Så lenge du ikke bryter med kvartalene, kan du bygge nytt innenfor samme ramme En av perlene i Markens gate er Gjensidigegården. Den er tegnet av arkitekt Christian Fürst på slutten av 1890-tallet. Arkitektkontoret Kjell Jensen fikk pris for rehabiliteringen av gården. Fürst har for øvrig også tegnet Mosvold rederi og det staselige bedehuset i Dronningens gate.

Så snur hun seg og peker på Mjålandbygget. Her er det mye kvalitet i flatene, ifølge Moe.— Dette er klassisk byarkitektur med mørk sokkel og lyse etasjer. Og ser vi nedover Markens, ser vi rett på Slottet. Det er byens første høyhus, tegnet av Gabriel Tallaksen på 1930-tallet, opplyser Moe.

Vi tar turen gjennom Kristiansands gamle bydel, pittoreske Posebyen. Dette er Nord-Europas lengste, sammenhengende trehusbebyggelse. Posebyen er av stor verdi for byen, mener Moe.

Vi går gjennom murbyen, og ser gamle, harmoniske, klassiske murgårder med to etasjer og loft.

– Det er flott at vi har bevart disse rekkene med hus. Men vi kunne ikke utviklet byen om vi i sin tid ikke hadde tillatt noen bygg å være høyere enn disse.

Vi svinger ned Henrik Wergelandsgate, i retning havna og Vestre Strandgate.

En bakgård

Venke Moe stopper ved en åpen plass, bakgården til Coop Mega, som blant annet er brukt som parkeringsplass. Kvartalet bærer tydelig preg av å være bakside.

Problemet er bare at baksiden ligger åpent ut mot offentligheten. Dette bør man gjøre noe med, oppfordrer Moe. Ikke minst med tanke på at dette er en av de mest sentrale tomtene i sentrum.— Tenk at noen får lov til å bruke et område av byen på denne måten. Det er nesten på kanten, sier Moe. Vi kommer ned i Vestre Strandgate. Kristiansand er omgitt av sjø på to sider, marka på én side og elva Otra på den fjerde. Vestre Strandgate følger havna og sjøen mot vest. Men sjøen er ikke særlig tilgjengelig for publikum på byens vestre side, verken fysisk eller visuelt.

Vestre Strandgate – en aveny

Og det er her, i Vestre Strandgate, at byens virkelige utviklingspotensial ligger, ifølge Moe. Det store grepet, som ville løse mye for Kristiansand sentrum, ville være å flytte ferjeterminalen.

— Havneområdet har vært en uløselig knute i årevis. Dette området har et stort forbedringspotensial, sier arkitekten.

— Hvis vi fikk en ny havnegate og en ny E 39, ville vi kunne få Vestre Strandgate som den avenyen den var ment å være, sier Moe.

Bredden er der. Og så kunne man kanskje plante noen trær? Og hva med å flytte bussene under bakkenivå og for eksempel bygge en videregående skole på busstasjonen? Arendal sentrum fikk jo liv da de fjernet rutebilstasjonen, minner arkitekten om. Hun synes det er synd at Katedralskolen ble flyttet ut av sentrum.

Mange mener universitetet burde ligget i sentrum. Men det toget er gått, mener Moe.

— Da måtte noen ha etablert denne skolen for noen hundre år siden, slik at den kunne vokst naturlig inn i en småskalaby.

Mangler ikke areal

— Og hvis du ser nedover gata her, ser du jo at byen ikke mangler arealer. Det som mangler, er å bruke dem riktig. Vi må fylle byggene med funksjon, understreker hun.

— Kristiansand må bestemme seg: Vil vi være landets minste storby eller landets største småby?

Det har med størrelsen og proporsjonene på sentrum å gjøre, mener Moe. Og Kristiansand har ikke storbyens dimensjoner, mener arkitekten.I valg om å bli landets største småby ligger også et valg om ikke å satse på en konsentrert byvekst.

— I prinsippet ble valget om å satse på småbyen tatt den dagen man begynte å bruke randsonene til boligformål, sier Moe.

En videre utbygging av boliger i randsonen er med å forsterke småbyprinsippet, mener hun.

— En utbygging av havneområdet kan endre dette bildet. Men det er lite som tyder på at Kristiansand som by er moden til å ta i bruk dette arealet i nærmeste fremtid. Det samme gjelder planene for NSB-området. Det er for mye tilgjengelig næringsareal andre steder som er mindre krevende å utvikle.

– Jeg mener man skal være fornøyd med å være landets største småby, sier hun.

Rive monumentalbygg

Gamle Agder Teater ligger nederst i Vestre Strandgate, i krysset mot Kongens gate. Noen vil rive det 36 år gamle kulturbygget, med fasadekunst av Henrik Finne. Moe er kritisk.

— Vi må spørre oss om vi skal tillate å rive et monumentalbygg som er typisk for sin tid, eller om vi skal la det stå en tid og se om det tåler tidens dom, sier hun.

Selv er hun klinkende klar på at hun mener bygget bør stå. Det er ofte først når det har gått noen år at man ser hva det er verdt.

Det gjelder å fylle bygningene og områdene med funksjon. Norges Banks gamle lokaler i Dronningens gate er et godt eksempel. Her har Sharrons Dansestudio flyttet inn, og skapt liv i det gamle praktbygget. Det gleder Venke Moe.

– Dette er godt for byen, sier Moe.

For det er det det handler om, ifølge henne, det daglige livet i byen, å skape aktivitet.

Byens hjerte og vakreste sted

Det som skjer på Torvet, byggingen av et helt nytt administrasjonssenter, bak gamle fasader, er unikt, synes Venke Moe. For dette er byens hjerte og vakreste sted, mener hun.

— Øvre Torv er et fantastisk område. Jeg gleder meg til det blir ferdig her.

— Det er flott at det blir et nytt administrasjonssentrum her. Nå blir det liggende ved siden av Rådhuset. Jeg vil gjerne gi honnør til kulturminnevernavdelingen, som har tillatt dette. Alternativet hadde fort vært å bevare alt uten innhold. Det hadde ikke vært bra. Denne løsningen styrker byen inn i framtiden.

Turen ender her, foran Kristiansand Domkirke, som ble gjenreist i mur i 1885, etter bybrannene på 1800-tallet. Foran kirken er det et tivoli. Moe er litt betenkt.

– Jeg er for at barna skal få leke. Men kanskje de kunne funnet et annet sted til akkurat dette?

Tre om byen

Arvid Grundekjøn,

ordfører Gartnerløkkakrysset er det verste mellom Oslo og Stavanger. Her må vi finne andre løsninger. Omkjøringsvei fra Varoddbroa for dem som ikke skal til sentrum, vil lette de trafikale forholdene i sentrum. Dette vil være et stort løft.

Det andre gjelder lokalisering av ferjehavna. Etterhvert tror jeg Color Line bør til Vige. Det er uholdbart at det er én times venting for å komme av ferja. Det er plagsomt for passasjerer og det er uheldig for byen med all trafikken det genererer. Og så kan vi flytte cruiseterminalen dit ferja er nå.

Det tredje er å åpne Vestre havn for spennende byutvikling, med boliger og butikker. Hvis vi ser bort ifra økonomien, og bare tenker vyer for framtida, kan vi tenke oss å flytte containerhavna og utvikle hele området til en koselig og spennende bydel. Økonomien er der ikke nå. Men Næringsforeningen har kommet med spennende skisser her. Det er også store muligheter på Silokaia. På Tjuvholmen i Oslo kombinerte man en arkitektkonkurranse med en budkonkurranse. Entreprenører som ønsket å utvikle området, måtte engasjere arkitekt og levere en totalskisse. Utkastene ble stilt ut og byens befolkning kunne komme med sin mening. Noe slikt kunne jeg godt tenke meg på Silokaia. Da ville man fått en inkluderende debatt om byutvikling.

Det bør bo 15-20.000 personer i sentrum, for at vi skal ha et levende bysentrum. Da må vi være villige til å se på volumer og høyder. Vi må utvikle de tre bydelene våre, Posebyen, murbyen og handelsbyen ut ifra sine karaktertrekk. Det er noen blokker i Christian IV gate som man kunne bygd litt mer pietetsfullt. Man kan lære litt av det, at man tar vare på et områdes kvalitet. Det er viktig at folk passer på husene sine i bevaringsområder, og ikke spekulerer i at forfall skal gi rivnings— og ombyggingstillatelser senere.

Kanskje kunne man også utvikle den gamle Katedralskolen og skolegården her og åpne opp gårdsrommene på noen av naboeiendommene? Det kunne blitt et fint miljø.

I Posebyen kunne det gjerne vært noen koselige små butikker og intimkafeer. Det er ikke det samme å vandre gjennom et boligstrøk. Tenk om vi kunne åpne opp til de indre gårdsrommene og få litt fargerik forretningsvirksomhet her! Det hadde vært veldig koselig.

André Tribbensee,

kunstner Det stygge: Jeg opplever bymiljøet som nesten gjennomgående kommersielt. Sentrum virker som et stort kjøpesenter, menneskene synes åpenbart ikke å ha noe annen interesse enn å kjøpe, forbruke og bli stimulert av ulike tjenester.

Fritid og kultur blir misforstått behandlet som varer og deler av en industri. Utviklingsstrategiene vi har, synes å ha som hovedmål å øke produksjon, omsetning og forbruk av varer og tjenester. Samtidig vet vi at verden kveles av dette konseptet. For å kunne følge med, strever mange for å øke inntektene sine. Det blir en konkurranse, der brutaliteten øker og noen faller ut. Også i Kristiansand havner en god del folk i fattigdom og har ikke råd til bolig.

Det skjønne: Snakker vi om det skjønne, tenker jeg ikke bare på en penere overflate. Jeg ønsker meg et bymiljø som er preget av helhetlig livsstil, økologisk og sosial intelligens og tid. Dette vil da også komme til uttrykk i den fysiske arkitekturen. Et helhetlig konsept må til. Jeg tenker på livsstil og tiltak for innbyggerne som verken forurenser verden utenfor vår horisont og ikke utnytter mennesker for å produsere varer for vårt overforbruk.

Byen bør være vårt felles livsrom og møtested, mest mulig fri for kommersielle interesser. Her kunne det i stedet skapes noe vi kan leve av og som vi liker å leve med.

Hvorfor ikke etablere økologiske grønnsakshager i byens sentrum, hvor alle kan bidra gjennom å plante og høste (gratis)? Det finnes faktisk eksempler fra andre byer på at dette går an.

Jeg synes også vi burde ha gratis miljøvennlig kollektivtrafikk i Kristiansand.

Vi må dempe den ville prisveksten på boligleie i byen. Og vi bør utvikle alternative boformer.

Skal vi skape et bedre fysisk miljø, må vi først forandre vår mentale arkitektur.

Byens fysiske miljø er preget av holdninger. Her kan ikke vi bare skyve ansvaret over til politikerne, dette gjelder oss alle.

Frans-Arne Stylegar,

fylkeskonservator Først og fremst: Ta enda bedre vare på den eldre trehusbebyggelsen, blant annet i Posebyen, og den historiske murbebyggelsen fra etter bybrannen i 1892 – Murbyen. Jeg kunne også ønske meg flere og bedre eksempler på tilpasningsarkitektur i disse delene av Kvadraturen.

Vernehensynene blir stadig utfordret gjennom ønsker om moderne byutvikling, nye høydekrav, hele kvartaler som bygges ut under ett og så videre.

Kvadraturen som historisk bymiljø setter ganske klare rammer for utviklingen, etter mitt syn. Kanskje burde man derfor definere sentrum på en litt annen måte enn i dag, og heller bygge nytt og større utenfor selve Kvadraturen? Samtidig må viktige grønne lunger som Baneheia og Odderøya skjermes mot utbygging. Dette er jo også områder med mange og vesentlige kulturminner.

Videre er jeg opptatt av byens historiske identitet som landsdelshovedstad, garnisonsby og sjøfartsby. Den kommende nasjonale museumshavnen vil forhåpentlig bidra til å løfte frem mer av dette. Når det gjelder formidlingen av de historiske verdiene gjør også frivillige miljøer som Odderøyas venner, Byselskabet og andre en stor og verdifull innsats.