Søndag formiddag for en uke siden. Lyset fra blyglassvinduet lager en sti av perlemor over marmoren i kirkegulvet. Foran i koret står flere prester og diakoner i sin fineste skrud. Nedenfor er benkene nesten fulle.

Kirkekalenderen viser at det er Maria budskapsdag. Kanskje var det tilfeldig at innsettelsen falt på denne dagen, men Anne-May Grasaas har tenkt at det passet veldig bra.

I Oslo domkirke kneler hun ved alterringen. Biskop Ole Christian Kvarme står for alteret. Ber for henne som skal være hans vikar.

Anne-May Grasaas går på prekestolen for å holde sin første tale i ny rolle. Den handler om et forbilde.

— Maria viser oss en Gud som alltid er på vei nedover til menneskene, - for å reise mennesker opp, sier hun, ser ut over forsamlingen og smiler.

Det er en historisk begivenhet. Anne-May Grasaas er utpekt av sine egne. Hun er den første kvinnelige domprosten i Oslo.

Stjal showet

Før jul kunne hun ha blitt historisk biskop i Kristiansand. Hun, som hadde startet karrieren grytidlig, i nettopp den byen.

Presten i Oddernes kirke pleide å ringe henne på lørdagskvelden og spørre om hun kunne bli med og holde et vitnesbyrd. Han pleide å ta seg en runde i sognet om søndagene.

En gang ble jenta så ivrig at presten ikke slapp til med sin preken.

Så ble det skolelag. På ungdomsskolen, Katta og på lærerskolen. Senere misjonsbevegelsen Ungdom i oppdrag, det karismatiske Oase-felleskapet og Frikirken.

Overalt ble den taleføre kvinnen en lederskikkelse. Anne-May Grasaas var en religiøs broiler. Det er hennes egen beskrivelse.

Etter mange år i hovedstaden, ti år som prest, var hun åpen for å flytte hjem til Sørlandet.

Hun ville blitt den første biskopen valgt av Kirken selv. Den aller første kvinnen på topp i bibelbeltet.

Skilt

De ville ikke ha henne her nede. Det hjalp ikke at flertallet av de andre biskopene mente hun burde blir deres nye kollega.

— Det var vel fordi du er skilt at du ikke fikk jobben?

Det er noen dager før innsettelsen i Oslo domkirke. Vi sitter i Anne-May Grasaas sitt nye kontor litt bortenfor kirken. Det er nakent. Hun har unnskyldt seg med at hun ikke har rukket å pynte med egne ting ennå. På radiatoren har forgjengeren lagt igjen Jesus på korset.

Anne-May Grassas smiler forsiktig. Hun har fått spørsmålet før.

— Jeg har ikke min identitet i at jeg er skilt. Det er ikke det jeg går og tenker om meg selv. Men jeg er fullstendig klar over at det spiller inn for noen. Og det respekterer jeg. Om det var det som var utslagsgivende, er jeg selv litt tvilende til. Og jeg er godt forsonet med bispevalget.

Kontoret vender ut mot Karl Johan. Vinduene klarer ikke å stenge ute alle lydene. Det beste kontoret i byen, mente gammelprosten.

— Du passer kanskje bedre her i Oslo enn i Kristiansand?

— Det vil ikke jeg ha uttalt. Jeg tror jeg passer her, men sier ikke dermed at jeg ikke ville ha passet der. Det er klart at det vil være ulike sider ved meg som måtte ha blitt tydelig ved meg her og der. Det er et helt annet kirkelandskap her inne. Men begge er fascinerende for meg.

Liberal?

Hun ble oppfattet som liberal på Sørlandet.

— Jeg blir ikke regnet som spesielt liberal i Oslo, men jeg har et annet syn i homofilispørsmålet enn bispekandidatene i Agder med flest lokale stemmer. Sånn sett er jeg mer liberal.

— Hvordan blir det da å jobbe så tett med Kvarme?

— Jeg har hatt mange samtaler med ham om homofilisynet mens jeg var sogneprest i Trefoldighetskirken. Vi har diskutert det, og han har respektert det. Og han har aldri tatt fra meg noe tillit. Jeg har felles med ham og de andre troen på at Jesus Kristus åpner for et personlig forhold til Gud.

Akkurat i dag ser Anne- May Grasaas mer ut som en leder i næringslivet enn i Kirken. Hun har tettsittende mørkeblå drakt og sorte sko som løfter henne fem-seks centimeter over gulvet.

Så er hun også kastet rett inn i ting som ikke har med religion å gjøre. Kirken i Oslo skal omorganiseres. Menigheter skal slås sammen.

Hun er forberedt på at det kan bli noen tøffe tak fremover.

Ville bli misjonær

Hamar 1982. Anne-May Grasaas og ektemannen arbeider for internasjonale «Youth With a Mission», i Norge: «Ungdom i oppdrag».

De er begge tiltrukket av det radikale ved ungdomsbevegelsen. Fulle av pågangsmot reiser de ulønnet rundt for å forkynne. Først i Norge, så i Europa og videre til Asia. Målet deres er å bli fullverdige misjonærer.

Anne-May Grasaas er blitt gravid. På sykehuset blir ei jente forløst med keisersnitt.

Dobbel sykdom

Legene merker raskt at noe er galt. Jenta er så slapp. De sender henne rett til Rikshospitalet. Først ti dager senere får den nybakte mammaen se henne igjen.

Ett år går, legene sliter med å finne ut hva det er som feiler jenta. Da skjer det. Ektemannen til Anne-Mai Grasaas får en svulst på hjernen.

De har vært ut og inn av sykehus med jenta si. Nå må han gjennom en vanskelig operasjon. Overlever han, kan han bli lam.

— I den tiden der var alt bare sauset sammen, sier Anne-May Grasaas på kontoret sitt.

— Hvordan overlever man noe slikt?

— Det kan du spørre om.

Tenkepause.

— Når jeg ser tilbake var det en helt rå tid. Som ikke jeg unner noen, sier Anne-May Grasaas og legger til:

— Men det er et eller annet med at når man først er midt opp i det, må man takle det.

Utfordret troen

Ektemannens operasjon er vellykket. Senere hører de at det satt folk de kjente rundt om i verden og bad for dem.

Tre år går før datteren får sin diagnose. Hun kommer til å trenge hjelp resten av livet.

Klart at alt dette var utfordrende for troen hennes. I starten klynget hun seg til Gud. Ropte til ham i fortvilelse. Hadde ikke tid til å reflektere over om hun tvilte eller trodde.

Anne-May Grasaas opplevde at barnetroen ble stilt på en prøve. Det der med at "Gud alltid passer på".

— Jeg følte at Gud ble borte. Jeg bad, men det ble ikke slik jeg bad om. Det var en tøff periode, sier Anne-May Grasaas.

Hun var så sliten, men hadde fortsatt å forkynne. Til slutt ba hun om å få slippe. Etter hvert gikk det opp for henne at man som kristen heller ikke har noen garantier.

Anne-May Grasaas sier gode venner og kolleger ga henne rom til å slippe ut trykket.

— Jeg tror det var en redning, at jeg ikke ble gående å surre med det alene. At noen faktisk tok meg på alvor, og at det var helt lov å være sint på Gud.

— Hvordan har disse opplevelsene endret deg?

— Til å bli et enda mer ærlig menneske, tror jeg. Som ung og idealistisk kristen leder og forkynner brukte jeg nok til tider store ord jeg ikke hadde dekning for. I dag er jeg mer ærlig om at livet er bra – og dårlig. Livet er ikke for pyser. Men tilliten til at Gud bærer gjennom alt, er fordypet.

Vallas venninne

Datteren har i dag rundet 30, hun har flyttet for seg selv i en omsorgsbolig. Det er gjennom henne at Anne-May Grasaas er blitt venninne med Gerd-Liv Valla, som også har en funksjonshemmet datter.

— Anne May er for meg en veldig god person å snakke med, og hun har et levd liv som gjør henne i stand til å forstå de som sliter og de som er mer sårbare enn andre. Hun er et nydelig menneske, sier Valla.

Valla sier at hun opplever venninnen som mild og vennlig, men myndig på samme tid. Det tror hun kommer godt med i jobben hennes.

— Ikke noen pusekatt, hun heller?

— Nei, Anne-May er en bestemt dame.

Gerd-Liv Valla legger til at hun er imponert over det modige sosiale engasjementet hennes. Som da hun tok opp hvordan vi behandler romfolket i sin første tale som domprost for en uke siden.

Status quo

På kontoret sitt har Anne-May Grasaas akkurat fortalt om året hun har bak seg. Med midler fra det statlige Olavsstipendet har hun hatt permisjon for å studere den latin-amerikanske frigjøringsteologen Jon Sobrino.

— Min erfaring er at vi som kristne har en tendens til å støtte opp om status quo i samfunnet, sier hun.

— Jeg synes det er bra at folk tar troen på alvor. Men vi lever ofte som om det er tette skott mellom troen og samfunnet. I Trefoldighetskirken har vi i mange år hatt et tilbud til rusmisbrukere. Vi har besøkt ensomme eldre. Kirken skal vise barmhjertighet, men vi må ikke unnlate å stille spørsmål ved strukturene. Det burde være en selvfølge, men kirken må være en kritisk røst mot urettferdighet. Særlig gjelder det gapet mellom rike og fattige i verden.

Mot kvinnelig prester

Det skulle gå mange år før hun selv begynte å studere teologi. Hun var faktisk lenge motstander av kvinnelige prester. Sånn var det jo bare.

— Så begynte jeg å stille spørsmål ved alt det der om at kvinnen skulle underordne seg mannen, sier Anne-May Grasaas med trykk på det siste ordet.

Hun var midt i tjueårene.

— Jeg tok noen fighter, når jeg tenker meg om. Blant annet i Ungdom i oppdrag.

— Tapte du eller vant du?

— Jeg vant i alle fall over meg selv. For meg var det viktig å tørre å si hva jeg mente.

Hun måtte melde seg ut av Frikirken da hun søkte sin første prestestilling. Der hadde hun og mannen vært profilerte ledere i flere år.

Først han som pastor i Kristiansand, til sykdommen tvang ham til å trappe ned. Siden flyttet de til Oslo da hun ble leder av misjonsarbeidet sentralt i Frikirken.

— Hvordan ble det oppfattet at du ble skilt?

— Jeg har ikke fått noen vonde reaksjoner. Underlig nok. Har ikke opplevd at det har gjort noe med den tilliten jeg har hatt i kirken her inne. Men hva folk tenker har ikke jeg kontroll på.

Start-fan

Livet er mer enn å være prest. "Hva er det folk ikke vet om deg?", spurte Klassekampen da avisa portrettintervjuet henne.

Anne-May Grasaas svarte, at hun savnet Marco van Basten, Ruud Gullit og Frank Rijkaard, stjernene fra Nederlands gullag i EM i 1988. — Til å være en kvinne i min alder, tror jeg at jeg er rimelig godt orientert, sier hun og smiler lurt.

Da programmet "Bakrommet" gikk på NRK, kunne hun sitte foran tv-en og glo. Helt alene.

— Og Start da?

— Jo, tror du ikke det går bra i år? De har fått en ny sjanse.

I denne sesongen kan hun bli sett på kamper i hovedstadsområdet sammen med sønnen Eirik. Blant andre sørlendinger vil hun heie høylytt på de svarte og gule.

Litt synd da, at supporterklubben ikke lenger heter Menigheden.