Nå er jeg altså så sliiiiiiten. «Jeg er helt gåen jeg, altså». «Nå er det på tide at jeg tenker litt på meg selv og ikke på alle andre hele tiden».
Jeg hører det overalt. På kafeene. På trikken. På norske arbeidsplasser. «Jeg er så sliiiiiten». Og det slår meg stadig: Vi nordmenn føler oss så utslitte hele tiden. Vi klager over høstdepresjon. Kjøper lamper med sollys som skal hjelpe oss gjennom vinteren. Knasker D-vitaminer og krill. Setter B12-sprøyter og reiser til Syden for å «hente oss inn». Men hvorfor er vi egentlig så slitne hele tiden? Vi gjør jo ingenting.
Prøv å få tak i en nordmann som er på jobb på en fredag. Det er umulig. Allerede klokka 13 står han i bilkø fra arbeidet for å komme seg på hytta.
Min nabo-grønnsakshandler fra Tyrkia jobber syv dager i uken. Fra seks om morgenen til 21 på kvelden. Hver fredag skimter han de norske bilene i kø. Han patter på en rullings mens han rister overbærende på hodet, vel vitende om at han ikke er halvveis i arbeidsdagen sin. «Dere nordmenn, ass!», ler han. Han har aldri ringt sjefen for grønnsaksboden og sagt at han velger å ta «hjemmekontor» den dagen. «Ha ha. Nordmennene skal på hytta nå, eller?», spøker han og peker på bilene med de livstrøtte norske arbeidshestene som sitter i stasjonsvognen og hører på de masete P4-reklamene som «tapper dem for energi».Og jeg ler høflig av kommentaren hans. Men ikke for høyt selvsagt. Jeg har jo ikke krefter til det nå. I likhet med gjennomsnittsnordmannen er jeg jo så sliiiiiten.
Utslitt. Utkjørt. Utbrent. Hvorfor føler vi oss så slitne hele tiden? Vi kan skilte med så lange ferier at amerikanerne setter Big Mac-burgeren i halsen dersom vi forteller dem hvor privilegerte vi er.
Vi har korte arbeidsdager. Å gi seg kl. 15 er det samme som å gi seg etter lunsj i andre land. Vi har verdens beste barnehager. Lave renter. Hytter og båter vi kan slappe av på hver helg. Gjennomsnitt-nordmannen har trygge økonomiske rammer. Romslige, smakfulle hjem. Autogiro i nettbanken. Når våre gamle blir syke blir de tatt vare på i trygge, norske aldershjem. Vi trenger ikke å pleie familien, som i en del andre land. Og det er få norske storfamilier i Norge. Vi skaffer oss maks ett eller to barn som vi bytter på å hente i barnehagen.
Likevel ligger vi utbrente på psykologbenker og sutrer over at tiden ikke strekker til. Klager over «tidsklemma». Leser bøker om «energi-vampyrer». Går på yoga. Meditasjon. Blodtypedietter. Melder oss på kurs i livsglede. Og dersom kursene ikke fungerer klager vi over at kursene tar så mye tid og er så kostbare at vi ikke tror at de er verdt strevet.
Selv har jeg vært skikkelig nær på å møte veggen et par ganger i det siste. Ligget utslått og kikket i taket. Følt at demonen på skulderen min har hvisket stygge ting i øret mitt.
Da jeg følte meg tappet for krefter forleden, engasjerte jeg vaskehjelp. Rett og slett «for å få tiden til å henge i hop». «Bra investering i livskvalitet», mente mine venner som klappet meg på skulderen. «Kan vi få nummeret til vaskehjelpen? Er hun bra? Billig?». De var nemlig også sliiiitne, og hadde full forståelse for at tiden ikke strakk til for en fyr med ETT helt barn å ta vare på.
Nordmenn møter så mange vegger for tiden at vi snart må bygge flere. Men hva er det som slår oss ut? Er det tiden på sosiale medier som suger oss tomme for livskraft?
Når jeg ser norske familier utenfra ser jeg en gjeng som sitter i sofaen og kikker ned på hvert sitt Apple-produkt. Blir vi nødt til å bite i det sure eplet og innrømme at vi egentlig blir utbrente av «samfunnets krav» om å tvitre, instagramme og snapchatte? Er det borettslagsmøtene en gang i kvartalet som gjør at vi lengter etter spaferie i østblokken? Får vi stress-eksem av at vi er nødt til å hjelpe barna med lekser, når de egentlig burde gjort viktigere ting, som å spille spill på Ipad?
Det er så mange kjendiser som har angst nå at man kan få angst for å ikke ha angst. «Ikke trykk på knappen som får heisdøren til å lukke seg fortere. Stress ned — og la heisdøren lukke seg saaaaakte», rådet angst-kjendisen i livsstilsbladet. Og jeg gjorde som hun sa, sto i heisen og ventet og lot dørene lukke seg saaaaakte. Men jeg ble ikke roligere av det. De ekstra sekundene i heisene ga meg bare tid til å minne meg selv om at jeg var sliiiiiten.
«Er på restlageret av overskudd jeg nå». Damene betror seg til sine venninner. «Jeg og mannen min har ikke ligget sammen siden nyttårsaften 2011 fordi begge er så sliiiiitne».
Det er hardt å være mann. Det er så uendelig mye som står på programmet til den stressede mannen anno 2014. Jobben. Konen. Ungene. Fredagspilsen - med gutta. Den årlige turen til Hemsedal - med gutta. Og gud bedre, det er jo så mye stress på jobben hele tiden. Den moderne mannen MÅ få litt tid i kjelleren, i sin «man cave». Han må få åpne en øl, hentet fra sitt lille mannekjøleskap, og spille FIFA på Playstation for å koble av. Og så må han fiske. Trene. Kjøre leke-helikopter. Dyrke VIKTIG alenetid! Jo, takk som byr.
Kjære leser. Det var bare så vidt jeg fikk skrevet ferdig denne teksten. Vit at det tok mange dager. Jeg var motløs lenge. Men nå snakker jeg ut om det. Betror meg til deg.
For jeg har endelig kjempet meg gjennom det helvetet det var å forfatte den. Synd å si det, resultatet er at jeg er blitt så sliiiiiiten. Det er på tide at jeg tenker litt på meg selv. Unner meg en tur til et varmere strøk. Ringer en barnevakt. For nå trenger jeg å «lade batteriene» før jeg blir helt utbrent.