– Bare vent litt, hold linja, journalisten kom akkurat inn døren.
Arild Andresen åpner døren med den ene hånden, hilser på God Helg med den andre, klemmer mobiltelefonen inn til øret med venstre skulder, holder sønnen i fast grep ved høyre hofte, skuffer unna leker på gulvet med venstrefoten og viser vei til spisebordet med den høyre.
Etter et par minutter er telefonsamtalen avsluttet, en rykende varm kopp kaffe serveres og den rufsete mårrasveisen er nesten i vater. Bare nesten.En regissør i pappaperm – det er som på filmsett.
– Jeg håper vi får barnehageplass i mars, men jeg er redd vi må vente til høsten. Jeg har snart brukt opp pappakvoten min, og ser ikke helt hvordan regnestykket skal gå opp etterpå, sier han og vifter lekent foran sønnen med en rød smekke kjøpt i Berlin i fjor. Han kjøpte den før sønnen hadde sett dagens lys. Nå er han endelig her, høyst levende og ett år gammel – en hjerteknuser som ler med hele ansiktet, studerer fugler fra vinduskarmen og klatrer i den bratte trappen hvis han savner oppmerksomhet.
Men mest av alt er han et eneste stort uimotståelig smil. Utvilsomt arvelig. Han er sønn av sin far.
– Han lærer noe nytt hver dag. Det er fantastisk å observere. Hvordan han utfordrer seg selv og verden, sier Andresen, lener seg tilbake, og titter bort på skaperverket med det ømme blikket bare en stolt far kan fremskaffe. Hadde han festet seg selv til film nå ville han blitt rørt. En vakker scene. Genuin. Troverdig.
En liten Krystallbjørn var også med hjem i bagasjen fra Berlin, den internasjonale filmfestivalens bevis for at en kristiansander hadde regissert den beste barnefilmen i 2011. Keeper’n til Liverpool er for lengst solgt til en rekke land, den har hentet flere priser, og har grepet publikum i absolutt alle aldre. Sjelden har en underdogs kamp mot hverdagsutfordringer blitt skildret med mer eleganse, snert, humor og sår ømhet.
Arild Andresen har nok lagt mye av seg selv i den filmen. Han synes å ha alt av det ovennevnte. Med skarre r’er som ekstramateriale.
– Jeg hadde i grunnen aldri planlagt eller trodd at min første spillefilm skulle være en barne— og ungdomsfilm. Men manuset appellerte til meg, som en voksen, og akkurat det var helt avgjørende. En god familiefilm må være kodet på mange nivå, sørge for at alle – uansett alder – finner noe de gripes av. Men mest av alt er jeg blitt ganske flink til å stole på min egen magefølelse. Hva vil jeg selv like å se? Er det spennende? Er det nok I prosjektet til å holde meg engasjert gjennom hele prosessen, kanskje over flere år? Det er slike kriterier som styrer mine valg nå, sier Arild.
Han er ikke helt komfortabel i møte med media. Han innrømmer det. På ingen måte keitete, definitivt velformulert, behagelig åpen, men ikke utleverende. Å google Arild Andresen gir dessuten irriterende liten gevinst. Ingen skandaler, ingen konflikter, ingen provoserende bilder, ei heller høye stettglass.
– Som regissør er man bakmann. Jeg har flere venner som er kjente skuespillere, og hverdagen deres arter seg veldig annerledes enn min, selv om vi er i samme bransje. De har min fulle respekt, men jeg ville aldri hatt det livet. Jeg synes det er fryktelig lite interessant å lese om meg selv, sier han.
De neste dagene har han ikke noe valg. Enten han vil det eller ikke vil filmen Kompani Orheim generere et knippe spaltekilometer i ulike magasiner og aviser, både her hjemme og i utlandet. Da prosjektet dukket opp for noen år siden, hadde han allerede lest boken. Han ville lage filmen. Han tok kontakt med produksjonsselskapet Motlys, og deretter ble mangeårig samarbeidspartner, kompis og nærmeste nabo og manusforfatter Lars Gudmestad koblet på. Den tredje filmen om Tore Renbergs romanfigur Jarle Klepp er nå premiereklar. Mye skal gå fryktelig galt hvis ikke det blir trampeklapp fra fire himmelretninger. For to uker siden kom den første bekreftelsen. Verdenspremieren under den prestisjetunge internasjonale filmfestivalen i Gøteborg endte med én million kroner i prispenger og et diplom som nå står på peishyllen hjemme i Lille Tøyen Hageby: «Beste nordiske film».
– Jeg verken kan, vil, bør eller tør spå hvordan filmen vil gjøre det. Det avhenger av så mange faktorer, alt fra kritikernes dom, konkurrerende filmer, til været og verdensbildet. Film som produkt er dessverre blitt mer og mer ferskvare, de to første ukene avgjør mye, og kinosjefene har tøffe krav til inntjening. Rent personlig, som regissør, er det kanskje viktigere at filmen berører, at den treffer publikum og reiser ut i verden på egen hånd, enn at den blir en kassasuksess, sier Arild.
Han gnir seg over panna og tenker ut noe inderlig.
– Jeg vil alltid være stolt av Kompani Orheim , uansett hva som skjer. Ingen kan ta det fra meg.
– At en skuespiller er god, er ikke alltid bare skuespillerens fortjeneste, og når det gjelder Arild er jeg skråsikker på at regissøren betyr mer enn man kanskje liker å tro. Arild har det unike blikket for talentet, det udefinerbare, og han treffer jo alltid. Både i tv-serien Gutta Boys , i Keeper’n til Liverpool , og ikke minst i Kompani Orheim har han gitt hovedrollene til helt ubeskrevne, uskolerte og uerfarne gutter. Jeg tror det handler mye om at han er så ekstremt godt forberedt til prosjektene sine. Han er dedikert i alle faser av arbeidet, og vet nøyaktig hva han trenger for å lykkes, sier Sæther.
Som klassisk sørlending deler selvsagt regissøren denne æren med hele teamet sitt. Han caster ikke skuespillerne alene, sier han, men alle vet at regissøren har siste ord. Alltid. Akkurat som han har det hele og fulle ansvar hvis valget viser seg fryktelig galt.
– Selvsagt er det et sjansespill. Caster du feil, da sitter du virkelig i baret. Ingen regissør kan dekke over en feilcasting. Man kan pynte på det, men heller ikke mer. Det handler om å finne personer med talent for innlevelse og dramatisk temperament, og ikke minst en indre motivasjon som handler om noe helt annet enn å bli sett, sier Arild.
Hovedrolleinnehaveren i Komapani Orheim heter Vebjørn Enger. En typisk 14-åring fra Randaberg som mer eller mindre snublet inn på audition med fotballbagen på ryggen. Han var vettskremt, men skjulte det godt.
– Jeg tror ikke Arild la merke til meg i begynnelsen. Jeg var bare én i mengden. Men han må ha sett et eller annet i meg. Når jeg tenker meg om har han i grunnen aldri sagt hvorfor valget falt på akkurat meg, men jeg mistenker at det kan ha noe med kjemien mellom meg og Kristoffer Joner å gjøre, sier den unge hovedrolleinnehaveren.
Arild Andresen ler når vi forteller hva hans unge stjerne har sagt.
– Han har helt rett. Jeg husker jeg tok et bilde, litt tilfeldig, da Vebjørn og Kristoffer Joner satt ved siden av hverandre. De var kommet i snakk, og da de satt der, slo det meg at de var like. De kunne faktisk vært far og sønn. Akkurat det vi jaktet på.
Men Vebjørn utmerket seg ikke umiddelbart. Han virker tvert imot litt uinteressert.
– Første gangen vi var på tomannshånd måtte jeg spørre ham om han virkelig var interessert i dette. Da svarte han at grunnen til at han holdt en så lav profil var fordi han merket at dette betød så utrolig mye mer for alle de andre som drømte om rollen. Han ville ikke stå i veien for dem.
Derfra og inn var det liten tvil. Arild hadde funnet sin Jarle Orheim.
Han beskriver oppveksten på Slettheia som trygg, tross et hissig gemytt som titt og ofte endte i konfrontasjoner. Liten av vekst, født sent på året, og med tre eldre søsken var det nok av utfordringer. Og ettersom skoleflink aldri har gitt spesielt mye kred i skolegården, heller ikke på 70-tallet, vek han sjelden til side hvis det ble yppet til bråk.
– Jeg var nok ikke en klassisk bråkmaker, ei heller en slåsskjempe. At jeg var liten av vekst på barneskolen kompenserte jeg med, hva skal vi kalle det, å være ikke-konfliktsky, ler 44-åringen.
To av søsknene spilte i Slettheia Skolemusikkorps, og pappa – butikkmann og selger hele sitt yrkesaktive liv – hadde ansvaret for lykkehjulet på den årlige basaren. Moren hadde ansvaret for de fire barna, men gikk tilbake i jobb hos sorenskriveren i Setesdal, med kontor på Tinghuset i Kristiansand da minstemann nærmet seg skolealder. Allerede som femåring kunne han lese.
Han sto derfor oftere foran bokhyllen, enn i offside, men det ene utelukket ikke det andre. Grei nok fotballspiller, spiss med en anelse målteft – aldri et emne for Start – men med nok kvalitet til å kunne smykke seg med et seriemesterskap for IK Våg før puberteten. Da han omsider nådde ungdomsskolen gikk det opp for ham at talentet ikke dreide seg om ballteft, men om hurtighet. Dermed skiftet han fokus og begynte med friidrett.
– Jeg trente veldig mye, kanskje for mye. Løp 800-meter og 1500 meter i konkurranser. Da jeg var 16 år la jeg opp. Jeg slet med smerter i både rygg og bein, men jeg var litt god, faktisk. Tok noen gull, men mest sølv. Det var alltid en fyr som var litt bedre.
Men han var glad i Start og gikk ofte på Stadion med faren. Han glemmer aldri da han fikk autografen til den vest-tyske verdensmester Paul Breitner. Det var en deilig oktoberdag på Londsia i 1978. Start slo Eintracht Braunschweig 1-0 og Arild og en kompis løp etter mannen med manken. De rakk ham i tide.
– Jeg hadde autografen til Trond og Matta i den samme skriveblokken, men nå er den borte. For mange flyttinger, sukker Arild.
På 80-tallet var han meget bestemt på hvor livet skulle manøvreres. Det var siviløkonom han skulle bli. Etter å ha kost seg gjennom barne- og ungdomsskolen ventet handelsgym, som skulle være en treårig etappe på vei mot det store målet; Handelshøyskolen i Bergen. Han var en klassisk ungdom av 80-tallet og jappetiden – historiene om miljøet på handelshøyskolen, og ikke minst forventet inntekt etter endt utdannelse – fristet.
Det ble aldri handelshøyskoen. Han bestemte seg for å utsette det ett år, og så dro han i militæret. Der skjedde det noe. Noe som vanskelig kan forklares, men som likevel føltes veldig riktig. Han hadde en dragning mot det kreative, og i særdeleshet film, som på mange måter var blitt en lidenskap. På vaktbrakka lot han seg begeistre av de samme filmene som sine medsoldater, men ikke av samme grunn. Han var fascinert av selve faget, formspråket, og alt som filmuniverset rommer.
En lidenskap var født.
– Når man jobber med film, tenker man på det hele tiden, hele døgnet. Jeg går ikke til eller fra jobb, jeg er i jobben konstant. Og jeg blir aldri lei. Film rommer jo alt; musikk, bilder, fortelling, språk, arkitektur, presentasjon, psykologi og ikke minst det tette samarbeidet med skuespillerne og staben, sier han.
Han sier mer. Mye mer. Om film og fag. Men det er ikke plass, det må ofres i klippen.
Men en scene, som ennå ikke er spilt inn, er hans egen opplevelse av å stirre inn i det totale mørket. Mot fienden på russisk side. En fiende som aldri kom, men som Norge måtte vokte seg mot. På en iskald post øverst i Finnmark. Det var forbudt å lese bøker. Forbudt å sove. Han bare stirret.
– Det var utrolig spesielt. Ni måneders vakttjeneste. Det var der jeg bestemte meg for å begynne med film. Vet ennå ikke hvorfor, det bare ble sånn.
Første stopp ble Stavanger. Studier. Deretter Bergen, og nye studier. Så Stavanger igjen, og denne gang oppdragsfilm for oljebransjen, senere kortfilmer, gjerne én i året. På tampen av 90-tallet flyttet han til Oslo, og ble en ettertraktet regissør innen reklamefilm. Priser ble det også.
Reklamefilm-perioden var ekstremt lærerik. Det var da han virkelig lærte seg faget, å være arbeidsleder, og ikke minst evnen til å takle kompliserte faser og hele tiden søke nye løsninger.
– Perioden jeg jobbet med kortfilm føltes veldig angstfylt. Opptaksfasen var vanskelig, og jeg hadde ofte en ubehagelig klump i magen. Stanley Kubrick har beskrevet følelsen som å skrive en roman i en radiobil, der du kontant føler uro og frykt for uforutsette forstyrrelser. Etter en periode med reklamefilm ble jeg etter hvert veldig trygg, sier Arild Andresen.
Han har ikke sluttet med reklamefilm. Han bare gjør det mye mindre. – Dukker det opp en interessant jobb, vil jeg garantert vurdere den, sier han.
En flytte tilbake til Kristiansand er imidlertid ikke oppe til vurdering. Han har ikke bodd der siden han var 18 år, og kjenner ikke dragningen mot Sør.
Han er i den siste kategorien av de tre han har resonnert seg fram til som finnes:
– Du har de som aldri drar. De som dro og vurderer å reise hjem. Og de som aldri skal tilbake til Kristiansand.
Hjembyen er liksom ikke hjemme lenger. Ingen av søsknene bor i byen. Faren døde i sommer etter kort tids sykeleie, og moren bor på Ternevig.
– Å reise fra hjemstedet gir alle mennesker en mulighet til å redefinere seg selv. Man vokser, man endrer seg. Når jeg kommer hjem og møter folk som kjente meg for lenge siden, identifiserer de meg mye sterkere med den jeg var, enn den jeg er i dag, sier Arild, uten å legge skjul på at det kan være utfordrende.
Han stirrer ut av vinduet igjen. En trivelig bydel støyer i bakgrunn.
– Jeg besøker mamma ofte, og jeg er glad i Sørlandet, men jeg blir nok her, jeg, sier han.
Kompani Andresen hører hjemme i Oslo.