Uortodoks

SONGDALEN : Den høye mannen i den lange, sorte kjortelen gikk med store skritt over radene med poteter som ventet på å bli tatt opp.

Vi hadde nettopp avsluttet intervjuet. Kanskje følte Christoforos Schuff at det ikke kunne bli tydelig nok.

— Du må ikke fremstille meg som eksotisk, sa han og smilte.

— Drikker

når jeg vil

— Jeg er en helt vanlig fyr, som tilfeldigvis er prest. Jeg røyker iblant, jeg drikker når jeg vil. Spiller musikk. Jeg vil ikke late som jeg er noe jeg ikke er. Jeg er ikke blitt en høytidelig, åndelig person.

Det skulle tas bilder. Et forslag om å hoppe fra en høyball falt i meget god jord.

— Jeg elsker å leke. Jeg kan godt hoppe over alle benkene når jeg går i Markens, sa Christoforos Schuff.

Han kløv opp og hoppet ned. Trekorset, med en ekstra pinne skrått på tvers, dinglet fram og tilbake rundt halsen. I nakken dinglet hestehalen.

Portvin til nattverden

Litt tidligere på dagen plukker vi ham opp utenfor Tinghuset i Kristiansand. Han kommer rolig – gående – mot oss i all sin sorte prakt.

Blikket faller raskt på hans venstre hånd. Holder han en plastpose fra Vinmonopolet?

— Det er portvin til nattverden, røper Christoforos Schuff i baksetet på bilen.

Han smiler lurt.

— Noen her på Sørlandet synes kanskje det er litt betenkelig?

Christoforos Schuff, som svarer i telefonen med et "far" foran navnet, har bak seg nok et møte med politisjefen og domprosten. Det handlet selvsagt om tiggerne. Romfolket under Vesterveibroa. Dem vi har sett ham sammen med på flere bilder i denne avisen.

Presten ser på meg. Han vil ha inn en presisering.— Jeg er altså ikke en romfolkets talsmann. Hvis det er noe du skal utheve i et sitat i denne saken, så er det det, sier Schuff.

— Hvorfor er det så viktig for deg?

— Jeg taler bare menneskeverdet og nestekjærlighetens sak. Tilfeldigvis har dette falt sammen med romfolkets sak i Kristiansand.

Nestekjærlighetens sak

Uansett var det ham de ringte, helga for to uker siden, da de opplevde at noen nordmenn kom og truet dem mens de varmet seg rundt bålet.Han har sittet sammen med dem på gata i Kristiansand. Solidarisk uten sko eller strømper på beina. Han har formidlet strøjobber til flere. Besøkt noen familier i Romania, og lært litt av språket deres.

— Har du selv fått trusler for ditt tiggerengasjement?

Det blir stille i bilen.

— Folk har forskjellige meninger om det jeg holder på med. Det meste av det er positivt. Jeg får også negative tilbakemeldinger, men det får så være.

Han snakker heller om hvor viktig det er å vise at man er kristen i praksis.

— I et land der mange politiske partier påberoper seg den kristne kulturarven, er det viktig at man også viser den andre siden av den kristne kulturarven. Den som handler om å støtte opp om utsatte grupper. Å hjelpe de fattige.

— Synes du det er for lite fokus på dette blant kristne i Norge?

— Jeg tror at det er mange gode idealer i Norge, men der er en tendens til at idealene blir passive. Fattige må sees og behandles som medmennesker.

Kirkeasyl

Nå er det tiggere, sist var det asylsøkere. De fikk kirkeasyl hjemme hos ham og familien i Songdalen. Menigheten han leder har sitt aller helligste i halvparten av huset.

Hvem er denne karen som jevnlig dukker opp i mediene? Hva er bakgrunnen hans? Hvorfor ble han ortodoks prest? Vi må over til andre siden av Atlanterhavet.

— Jeg het tidligere Christopher Michael. Kommer fra en forstad til Sacramento i California. Fra en tomannsbolig i et strøk av lavere, hvit middelklasse. Mine foreldre var religiøse, på en streng konservativ måte, og gikk i kirken hver søndag, sier han.

Vi har parkert bilen. I stolen ute på verandaen kunne Christoforos Schuff ha nøyd seg med å liste opp slike fakta. Men han begynner å fortelle. Om det som foregikk bak gardinene.

Han var fem-seks år første gang han ble truet med å bli kastet ut. "Pakk tingene dine og reis herfra," kunne han høre.

Så kunne han ha vasket doen. Skrubbet og skrubbet. En glemt, liten skittflekk kunne være nok. Da vanket det juling.

Samme metode presset sannheten fram om han og broren hadde fart litt lett på den. Christoforos Schuff sier Bibelen ble brukt til å forklare straffen.

— Var du en rebelsk gutt?

— Jeg kan ikke si at jeg bevisst prøvde å oppføre meg rebelsk før jeg var kanskje 13 - 14 år. Men jeg ble anklaget for å være rebelsk nesten så lenge jeg kan huske. Jeg tenker at det nesten ble en selvoppfyllende profeti.

Ikke dømme andre

I ettertid har han sett at barndommen har påvirket hans egne holdninger mye.

— Det har lært meg å ikke dømme andre, og ikke ta for kjappe beslutninger.

— Hvilket forhold har du til foreldrene dine i dag?

— I dag har jeg et veldig godt forhold til mine foreldre. Jeg tror på nåden, jeg tror på tilgivelse. Nesten uansett. I alle fall Guds nåde, den er nesten betingelseløs. Ikke slik at vi mennesker kan oppnå den slags tilgivelse, men vi kan i alle fall søke forsoning.

Han vet også at alt har en årsak.

— Begge mine foreldre vokste opp i ustabile hjem, og det kan nok ha påvirket den måten de oppførte seg som foreldre overfor meg. Jeg tror at de ville det beste, men av og til ble livet for mye for dem, og det fikk dessverre utslag i fysisk aggresjon, sier Christoforos Schuff.

— Det må likevel ha vært veldig vanskelig for deg å tilgi dem?

— Selv om jeg har et godt forhold til foreldrene mine nå, betyr ikke det at alle følelsene er borte. Jeg kan plutselig komme på episoder som skjedde i barndommen og få krampe i magen, sier han og viser med håndbevegelse hvor smerten kommer.

Gjennom tenårene ble han kastet fram og tilbake mellom hjemmet og fosterforeldre. Han sier staheten hans gjorde at han holdt ut.

Dogmatisk kristentro

Et lite hopp fram i tid. Christoforos Schuff er 19 år når han drar til Mexico på bibelskole. Broren hans er en del av staben.

Igjen får han problemer med en dogmatisk kristentro. Han blir bedt om å fortelle indianerne om Jesus, men vil heller hjelpe dem med å hugge ved.

Christoforos Schuff ser at de fattige ikke har råd til sko, derfor tar han av seg sine egne. Å gå barbeint i kirka blir en torn i øyet på skoleledelsen.

— Jeg fikk en del motstand. Men hvorfor skulle jeg komme til fattige Mexico for å pådytte dem min velstående, amerikanske form for kristendom?

— Er du en person som må være i opposisjon?

— Slettes ikke. Jeg er heller opptatt av at det finnes alternative syn på ting og at dette kan være en berikelse. Og det siste jeg vil bli er likegyldig.

På skolen studerer også Hildegunn fra Kristiansand. Hun blir nysgjerrig på den litt annerledes gutten. Men å være et kjærestepar, med alt det normalt innebærer, blir ikke akseptert.

— Folk anklaget oss for ting vi ikke hadde gjort, fordi de var overbevist om det i ånden, sier Christoforos Schuff.

Kjærligheten overlevde

Kjærligheten overlevde skolen. For 12 år siden dro de sammen til Hellas. Det var starten på en prosess der Christopher Michael skulle få sitt nye navn.Han sier han lette etter hvordan de første kristne levde. Ville tilbake til den eldste troen. Finne fellesnevneren.

— Jeg fant mye i idealet om enkelhet. For de eldste kirkefedrene handlet det mye om askese. Så er den ortodokse kirke også lite misjonerende. Kirka skal bare være der, og er trofast om det bare er ett menneske eller ti mennesker som kommer. Det var noe som traff meg, sier Christoforos Schuff.

Etter flere års studier i teologi og gresk ble han ordinert til prest i 2008. I det som var stua i huset i Songdalen, er det tett mellom ikonene. Hver søndag ligger røkelsen tjukk i rommet. Da er det gudstjenester for et titalls medlemmer av menigheten Hellige Herman av Alaska.

Russeren Herman var en munk som kjempet for urfolks rettigheter. Et stort forbilde for Christoforos Schuff.

Velsigner ting

Det hender også at han stikker ut for å velsigne ting. Som da han velsignet bryggeriet Nøgne Ø. Ellers går det nå mye i hus. Før eller senere må han nok også kaste vievann på en bil.

— Da får jeg et etisk dilemma, og må gå i meg selv, sier han og smiler.

Familien på fem er nemlig opptatt av å leve miljøvennlig, og sverger til kollektivtransport.

Denne ortodokse presten får ikke lønn, kun et honorar fra menigheten. Som nylig steg fra 300 til tusen kroner i måneden.

Det må en drøss deltidsjobber til. Med traktoren brøyter han om vinteren. Han hugger ved i de 300 mål med skog som hører til gården. Så underviser han i spansk, geografi og fra tid til annen i engelsk og historie på Vennesla Musikkgymnas. Habitten er alltid den samme.

— Elevene sier ikke så mye. Kanskje jeg er litt skummel, eller kanskje yngre mennesker er vant til å se ulike ting. Jeg vet ikke, sier han.

Eldstejenta på ti år kommer fra skolen. Far og datter veksler noen ord på gresk, og han får et kyss på kinnet. Her i huset trener selv de yngste barna på flere språk.

— Hva ofrer barna dine for at du skal være ortodoks prest?

— Et godt spørsmål. De er oppvokst med dette, men vi er også ganske bevisste på at de skal gå på vanlig skole, er med i et barnekor i Greipstad menighet og ellers være godt involvert i lokalmiljøet.

Han legger til:

— Så håper du jo alltid at dine egne barn setter pris på det du selv brenner for. Men det er jo ikke noen garanti for det.

— Hva ofrer du selv, synes du?

— Jeg kan ikke være skuespiller, det er imot kirkeloven. Jeg elsker Shakespeare, elsker å framføre ting, og har drevet mye med teater. I 2003 måtte jeg faktisk ta et valg mellom å bli skuespiller eller prest, sier Christoforos Schuff.

Han skynder seg å føye til:

— Men synge, det kan jeg.

Padre X

Han kaller seg for Padre X, og har lagt ut noen musikkvideoer på Youtube. Han tar opp og klipper til alt selv. "God damn the war", heter en av sangene.— Du banner når du synger. Er ikke det litt, eh, uortodokst?

— Hvis du hadde hørt meg snakke på engelsk eller spansk, hadde du ikke trodd jeg var prest. Jeg må også ha en dialekt, sier han og ler.

Han blir litt alvorlig igjen og sier at han lyttet til country og meksikansk musikk på radioen i smug da han var liten. Alt annet enn religiøse sanger var forbudt.

— For meg har musikk vært en slags terapi. Jeg har vel skrevet nærmere hundre sanger om livet – på godt og vondt – om kjærlighet, tvil, tro, om det å være ensom. Jeg lever på en måte et ensomt liv.

— Har du noen gang angret på at du ble prest?

— Nei, jeg tror ikke det. Ikke ennå.

Han smiler, mens datteren fyker ut på verandaen med en basketball i hendene.

— Til slutt må jeg bare spørre: Hva har du egentlig under kjortelen?

— Ha-ha. Det spørsmålet kommer alltid. Mitt første svar er at det er et mysterium. Mitt andre svar er: Spør du en dame hva hun har under kjolen?

Christoforos Schuff ler igjen. Så går han ut for å hoppe fra høyballer.

eivind.kristensen@fvn.no