Det er to velvoksne høner, en italiensk og en blandings, som har hovedbase på badet, sammen med hetterottene. Men helst løper de i beina på oss hele tiden. Om natten vagler de seg i håndklehyllen. De lager mye hyggelig lyd og god stemning — og mye skit.
Utgangspunktet var en julegave til ungene. To juler nå har vi leid rugekasse på Losby gård, med 20 egg, nødvendig tilbehør og åpen retur. På julaftens morgen begynte de første eggene å sprekke. Gjennom juledagene så vi livets under på nært hold, den beste julegave og langsom-TV som finnes. Så, i et svakt øyeblikk, lovet min kjære de to yngste barna at de skulle få beholde én kylling hver. Og de vokser jo, som kjent. Så nå har vi påskehøner.
Men poenget var egentlig livets under; så overveldende sårbart og mektig på samme tid. Jeg vet det jo, både om mitt eget liv og andres. Men når vi sitter og følger med på rugekassen og kampen ut av eggene, overvelder det meg. Livets under. Våren og påsken roper det ut.
Hver dag skjer livets under. Hele tiden, overalt, og aller synligst er det om våren. Rått, fantastisk, alminnelig, utfordrende, magisk, rutinemessig. I fødsler og fotosynteser. I hvert pust. Med Guds signatur. Wow. Samtidig skjer døden også hele tiden. Brått og uventet, fryktet, etterlengtet, stille, brutalt. Døden sier meg hele tiden mye om livets sårbarhet. Men også om livets styrke. Og påsken gjør det samme.
I kirken har vi nettopp feiret påske. Påske er for mange påskekrim, påskenøtter, påskesol, påskefjell, påskekonserter. Kaféliv. Ferie med familie eller venner. For andre er det en uke som alle andre, bare stillere, sårere, mer ensom. For andre igjen er det ikke en påske som alle andre påsker, men påsken 2014, da de fødte sitt første barn, mistet pappa, slo opp med kjæresten, flyttet hjemmefra, fikk en diagnose, møtte veggen.
I kirken er påsken årets mest intense uke. Breddfull. Av hyllet liv og grusom død. Av sterkt vennskap og rått svik. Av uutholdelig lidelse og himmelsk glede. Av svart motløshet og tynt håp. Av livets sårbarhet og livets under, av en kjærlighet som er sterkere enn alt.
Påsken forteller meg at Gud elsker menneskene mer enn noe menneske kan gjøre.
Den forteller at ondskapen i oss og i verden er livstruende. Og den forteller meg at Gud og kjærligheten har det siste ord, selv om det ikke alltid virker sånn. Kirken forteller det og feirer det, gjennom ord, stillhet og musikk. Gjennom nattverd, bønn og fotvask. Gjennom mørklagt, naken kirke, et enslig stort påskelys — og til sist full fest med oppstandelse og jubel.
Med påsken i ryggen kan jeg møte de gode og de vonde dagene.