På vei: Iselin Breivold og Haakon Zeiner Hansen har begynt turen. Foto: Reidar Arnesen/arcticlapse.com
Lite snø: Våren kom tidlig i Pasvikdalen. Reidar finner litt snø i veikanten.
Nyrud politistasjon: Politibetjentene Håkon Postholm til venstre og Arild Lyssand passer på Schengens yttergrense. Foto: Reidar Arnesen/arcticlapse.com
Gode minner: Odd Emanuelsen i Gammelstua (bildet til venstre), der han vokste opp den gang det var Finland på den andre siden av elva. Foto: Reidar Arnesen/arcticlapse.com
Spor: Bjørnesporene er noen timer gamle. Pasvikdalen er det mest bjørnerike området i Norge, og vi kjenner litt på følelsen av å være på tur i et område med et så stort rovdyr.
Grensestolper: Den norske grensestolpen er gul, den russiske har striper i rødt og grønt. Det gjelder å holde seg på den riktige siden. Foto: Reidar Arnesen/arcticlapse.com
Krigsminne: Madrasstrekket i gammelstua er sydd av gamle melsekker som tilhørte tyskerne. Hakekorset og ørnen er der fortsatt. Foto: Reidar Arnesen/arcticlapse.com
Elva er grense: Norsk grensestolpe i Pasvikelva – Russland i bakgrunnen. Foto: Reidar Arnesen/arcticlapse.com
Nikel: Halvveis på turen ser vi med ett russiske Nikel i det fjerne. Foto: Reidar Arnesen/arcticlapse.com
Rekord: Thormod Hoel tar imot demente på gården sin ved Pasvikelva. Han kan være innehaver av en norgesrekord: 6-7 politianmeldelser for grenseoverskridelser på en dag. Foto: Reidar Arnesen/arcticlapse.com
Endeløst: Reidar på vei over Korpfjellet.
Korpfjellet: Iselin Breivold på vei over de store viddene på Korpfjellet. Foto: Reidar Arnesen/arcticlapse.com
Varmt: Våren er kommet til Finnmark. Iselin på turens nest siste dag, nordover langs Jakobselv. Foto: Reidar Arnesen/arcticlapse.com
Kapell: Grense Jakobselv siste dag av Grensemarsjen. Kong Oscars IIs kapell i bakgrunnen.
Grenseelv: Pause ved Pasvikelva, som har begynt å gå opp. På motsatt bredd har vi Russland. Foto: Reidar Arnesen/arcticlapse.com
Matpause: Reidar ved Vaggetemvann.
Grense Jakobselv: Gammel bebyggelse.
Endelig ved havet: Utsikt over Barentshavet
I mål: Den etterlengtede dukkerten i Barentshavet – beviset på at målet er nådd. Temperatur: Cirka fem grader. Foto: Reidar Arnesen/arcticlapse.com
kart_grenseland_580px_nett.jpg
10 -Haakon Zeiner Hansen - Grensemarsjen 2016-46.jpg
Tett på: På russisk side, på den andre siden av Pasvikelva, er det tilsynelatende urørt natur, ispedd noen spredte vakttårn. Dette befinner seg ikke så langt fra Utnes. Foto: Reidar Arnesen/arcticlapse.com
Overnatting: Haakon i "liggegropen" sin, klar for en natt udner åpen himmel.

Turen starter ved Treriksrøysa, punktet hvor Norge, Finland og Russland møtes. Her får vi med oss noen oppmuntrende ord fra den ene grensesoldaten: — Lykke til og god tur! Husk: Det er bare 196 km igjen…

kart_grenseland_580px_nett.jpg

Turen vi har lagt ut på, kalles passende nok for Grensemarsjen — og skal avsluttes med en dukkert i Barentshavet.

På vei: Iselin Breivold og Haakon Zeiner Hansen har begynt turen. Foto: Reidar Arnesen/arcticlapse.com

Den norsk-russiske grensa strekker seg fra Treriksrøysa, helt sør i Pasvikdalen, til Grense Jakobselv og Barentshavet i nord. Grenseavtalen ble gjort i 1826, men etter første verdenskrig var østsiden av grensen finsk til 1946. Dette er Norges yngste riksgrense, mens den i Russland faktisk er den eldste. En stor del av grensa går i Pasvikelva.Selv om våren har meldt sin ankomst, er det greit skiføre der vi går nordover på skogsbilveien. Etter et par mil kommer vi forbi Nyrud politistasjon, Norges minste. Det gamle gårdstunet fra 1919 minner ikke mye om en politistasjon, men har vært det siden 1955. Grenselinja ligger 150 meter fra døra. Stasjonen er bemannet i sommerhalvåret, og de to betjentene har ansvaret for opplæring av forsvarets personell, kontroller ved grensen og etterforskning ved grensekrenkelser.

Nyrud politistasjon: Politibetjentene Håkon Postholm til venstre og Arild Lyssand passer på Schengens yttergrense. Foto: Reidar Arnesen/arcticlapse.com

Håkon Postholm, 25 år og den yngste på Nyrud noensinne, gir oss en omvisning på tunet. Den blir av den korte typen, ettersom dette bare er Håkons andre dag på Nyrud.Vi blir bedt inn i huset. På kjøkkenet står rester av hjemmelaget pizza, og i stua sitter den andre betjenten, Arild Lyssand. Dette minner mer om et hjem enn en politistasjon. De forteller om sin rolle her — yttergrensen til Schengen og turisters usikre fremferd ved grensen er deres viktigste oppgaver.

Spor: Bjørnesporene er noen timer gamle. Pasvikdalen er det mest bjørnerike området i Norge, og vi kjenner litt på følelsen av å være på tur i et område med et så stort rovdyr.

På dag to er det lett å merke at vi gikk over tre mil dagen før. Sola varmer, og i dag er det mer enn skiene som må smøres. Vi har ikke gått lange stykket før vi ser noen karakteristiske spor. De er noen timer gamle, bamsen tok seg nok en tidlig morgentur. Pasvikdalen er det mest bjørnerike området i Norge, og det er klart at bjørnen begynner å komme ut av hiet nå. Vi kjenner litt på følelsen av å være på tur i et område med et så stort rovdyr, men vet samtidig at pasvikbjørnen er veldig sky. Den har nok kontroll på oss, men vi ser den ikke.

Lite snø: Våren kom tidlig i Pasvikdalen. Reidar finner litt snø i veikanten.

Vi sklir ut på Vaggetemvann. Vi merker vårens tidlige ankomst. Et stort stykke av elva har gått opp, og vi må finne ei alternativ rute. Valget blir å gå langs veien et stykke. Veien er bar, og det blir seks kilometer med slalåm mellom brøytestikkene for å holde pulken mest mulig på snø. Pasvikveien er ikke særlig trafikkert, men de bilene som passerer, sakker farten litt og kikker på dette merkelige opptoget.

Tett på: På russisk side, på den andre siden av Pasvikelva, er det tilsynelatende urørt natur, ispedd noen spredte vakttårn. Dette befinner seg ikke så langt fra Utnes. Foto: Reidar Arnesen/arcticlapse.com

Nede på isen igjen er det deilig stille — kun lyden fra ski og staver. Snødrev demper lyder enda mer. Tankene flyter til rådene vi har fått: «Pass på hvor dere går - øst for scootersporet kan grensa være veldig nær!» Det er ikke tillatt å krysse grensa over til Russland andre steder enn på Storskog, og da kun med visum. Grensepasseringer utenom Storskog vil gi forholdsvis store bøter, og vi har ikke råd til å ta sjansen. Men å være så påpasselig med bevegelsene virker unødvendig - stillheten og naturen er det eneste vi ser. På norsk side durer en bil her og der, men på russisk side er det tilsynelatende urørt natur, ispedd noen spredte vakttårn. Er det virkelig bare noen meter til den russiske grensa? Følelsen av storpolitikk er ikke til stede.

Grenseelv: Pause ved Pasvikelva, som har begynt å gå opp. På motsatt bredd har vi Russland. Foto: Reidar Arnesen/arcticlapse.com

Vest for elva er det fredelig — spennende natur, yrende dyreliv og trivelige småsamfunn. Det virker som om alle kjenner alle. Langs elva ligger hytter, gamle koier eller nyere, større nybygg. Før turen var det lett å forestille seg at det var en frykt for Russland i området, men den merker vi i så fall ikke noe til.To kilometer nord for Skogfoss står ei lita, gammel stue nede ved elvebredden.

Gode minner: Odd Emanuelsen i Gammelstua (bildet til venstre), der han vokste opp den gang det var Finland på den andre siden av elva. Foto: Reidar Arnesen/arcticlapse.com

— Her inne ble jeg født i 1935, forteller Odd Emanuelsen. - Vi var 11 søsken, men jeg er usikker på om alle noen gang var hjemme på samme tid…

10 -Haakon Zeiner Hansen - Grensemarsjen 2016-46.jpg

Med sine opprinnelig 20 kvadratmeter er Gammelstua en god del mindre enn en typisk norsk bolig. Om vinteren bodde også kalven inne. Det var en annen tid — ikke minst med tanke på at da Odd ble født, var området på den andre siden av elva finsk.- Finsk var det første språket jeg lærte, og jeg ble vant til en annen type ferdsel på elva.

Grensen går på samme sted, men fram til 1946 hadde altså Finland en passasje til Barentshavet her. Området Petsamo, øst for Pasvikelva og Jakobselv, ble overtatt av Sovjetunionen etter krigen.

Først på skolen lærte Odd norsk. Etter de fire første årene var det tre år på internatskole litt lenger nord i dalen.

— De sju årene er den skolegangen jeg har, forteller han.

Odd forteller at Gammelstua ble bygd i 1922, og familien bodde her fram til 1954. Nå bruker familien huset som hytte, mens Odd bor noen meter unna.

— Vi hadde ofte besøk av tyske soldater, forteller han.

Flere ganger satt unge soldater i Gammelstua og gråt sine modige tårer etter å ha fått ordre om å dra til Litsafronten ved Murmansk, forteller han. To av sengene i stua er fra tyskernes leir på Skogfoss, og den siste senga har et spesielt madrasstrekk - sydd av gamle melsekker som tilhørte tyskerne. - Dere kan se hakekorset og ørnen, forteller Odd og løfter på dyna.

Krigsminne: Madrasstrekket i gammelstua er sydd av gamle melsekker som tilhørte tyskerne. Hakekorset og ørnen er der fortsatt. Foto: Reidar Arnesen/arcticlapse.com

Med en ny nabo i øst etter krigen ble livet ved elva annerledes. Nå var det ikke lenger fri ferdsel på elva, og de måtte hele tida passe på at de var på riktig side av grensa. I resten av verden var det sterke spenninger mellom øst og vest, og i Pasvik måtte innbyggerne leve tett på jernteppet.

— Men jeg har aldri vært redd for russerne, sier Odd før han går opp til huset sitt igjen. Han lar oss låne Gammelstua den natta.

Fra Gammelstua går turen videre nordover på elva. Flere steder må vi gå inne langs elvebredden fordi elva har gått opp. I flere av råkene svømmer svanepar, og det suser i lufta idet et nytt par kommer inn for landing.

Elva er grense: Norsk grensestolpe i Pasvikelva – Russland i bakgrunnen. Foto: Reidar Arnesen/arcticlapse.com

På Utnes ligger det et hvitt hus som ble brukt som tollsted den gang det var Finland på andre sida og ferdselen kunne foregå på tvers av elva. Her kommer vi også tett på den russiske byen Nikel. Vi har sett røyken og pipene lenge allerede. Ei snøbyge kommer idet vi legger i vei og gjør at både pipene, røyken og byen forsvinner i det hvite. Heldigvis klarner det opp på kvelden, og vi kan nyte bålet ved grensestolpe 147.Vi ser rett over på tilsvarende stolpe på russisk side. Den norske er gul, den russiske har striper i rødt og grønt. Vannet renner rolig mot havet. Lyden av vann og is er det eneste vi hører denne stille kvelden. Djupålen i elva markerer grensa mellom Norge og Russland.

Rekord: Thormod Hoel tar imot demente på gården sin ved Pasvikelva. Han kan være innehaver av en norgesrekord: 6-7 politianmeldelser for grenseoverskridelser på en dag. Foto: Reidar Arnesen/arcticlapse.com

Inne på bredden er det en kar som vinker. Thormod Hoel har vært grensejeger — han var stasjonert ved grensa i 1968, da Sovjet kjørte store militærstyrker helt opp til grensen samtidig som det var en NATO-øvelse i Troms fylke.Besteforeldrene kom til Nordmo gård rundt 1900, med små barn. Etter en strabasiøs tid var det egentlig bestemt at de skulle flytte, men en fryktelig kald vinter og nytt barn på vei gjorde flyttingen umulig. Familien slo seg til ro ved elva.

Nå driver Thormod et behandlingstilbud for demente på den gamle gården. Tidene har endret seg mye. Da Thormod var liten forteller han at russiske grensevakter kunne komme og ta ungene med på båttur på elva. I dag er dette utenkelig. De norske grensevaktene passer godt på. Thormod mener han kan påberope seg en liten norgesrekord i antall politianmeldelser på en dag. Grensevaktene mente han befant seg på feil side av grensa under en fisketur og han ble anmeldt for grensekrenkelse 6-7 ganger den dagen. Etterforskning viste at Thormod allikevel ikke hadde vært over grensa, og anmeldelsene ble etter hvert trukket.

Grensestolper: Den norske grensestolpen er gul, den russiske har striper i rødt og grønt. Det gjelder å holde seg på den riktige siden. Foto: Reidar Arnesen/arcticlapse.com

Ved Kirkenes og Storskog gjør grensa en sving inn i landet på vestsida av elva. Vi klatrer en del høydemeter opp på Elvenesfjellet og får god utsikt både mot Kirkenes i nord, nå nedlagte Syd-Varanger gruve i vest og området øst for Storskog, der turen skal fortsette. Etappen på Pasvikelva er ferdig.Her ligger klosteret Boris Gleb, oppkalt etter de to yngste sønnene til Vladimir den store, han som i sin tid kristnet Russland. Allerede sent på 900-tallet søkte Vladimir samarbeid med Norge. Han trengte hjelp til å flykte fra broren og oppsøkte Håkon Sigurdsson for beskyttelse.

Matpause: Reidar ved Vaggetemvann.

På grunn av den historiske betydningen av klosteret ble Norge og Russland enige om å gjøre en byttehandel: Russerne overtok 3,6 kvadratkilometer av Norge, mot at den norske grensen ble flyttet fra Varangerfjorden og østover til Grense Jakobselv.

Midt på 1960-tallet var området åpent for handel, litt som svenskehandelen i dag. Men det varte ikke lenge før det ble problematisk. Nordmennene kjøpte for mye sprit og sigaretter, mens russerne forsøkte å verve informanter. Nå til dags må man være spesielt invitert for å kunne komme inn til Boris Gleb. Vi må derfor nøye oss med å gå rundt området.

Overnatting: Haakon i "liggegropen" sin, klar for en natt udner åpen himmel.

Etter en natt under åpen himmel våkner vi til nok en fin dag. Det er ikke lange biten å gå før vi ser Storskog. Denne torsdagsmorgenen er det stille ved grenseovergangen, og vi trenger ikke vente lenge før en ung soldat kommer for å eskortere oss de få meterne på tvers av det lukkede området.Fra Storskog skal vi gå østover til Korpfjellet og derfra nordover til Grense Jakobselv. Vi begynner å føle at målet er innen rekkevidde.

Pulkene er relativt tunge, terrenget er kupert, og skiene må av i de bratteste bakkene.

Endeløst: Reidar på vei over Korpfjellet.

Neste morgen starter med klatring opp til det grensevaktene omtaler som høyde 246. Der oppe har vi god utsikt og kommer også tett på grensestolpene.

Korpfjellet: Iselin Breivold på vei over de store viddene på Korpfjellet. Foto: Reidar Arnesen/arcticlapse.com

Plutselig hører vi helikopterdur. To militærhelikoptre kommer lavt over bakken, helt inntil grenselinja. Det er forsvarskomiteen som er på besøk for å se hvordan grensevaktene arbeider.Den siste mila mot Korpfjellet går over et viddeliknende område, og det blir en fin marsj i solnedgangen.

Varmt: Våren er kommet til Finnmark. Iselin på turens nest siste dag, nordover langs Jakobselv. Foto: Reidar Arnesen/arcticlapse.com

Med bare tre mil igjen i snilt terreng skulle ikke det være noe problem å nå Barentshavet i dag. Hele veien har vi fulgt turtipset om å gå i 50 minutter og så ta pause i 10. Vi går tett på Jakobselva, som markerer grensa. Våren er kommet her også, og det er mye dyreliv langs elvebredden. Vi ser ikke så mye til dyrene, men vi ser sporene av både rype, hare og rev.Dagen blir krevende, og vi sier oss fornøyd med to mil og hvil på militærstasjonen. Godt utpå kvelden går vi enda noen kilometer mot havet før vi setter opp teltet.

Den siste dagen gjenstår bare fem kilometer. Dalen åpner seg opp etter hvert som vi nærmer oss havet. Terrenget flater ut, og noen eldre hus, som nå fungerer som hytter, klamrer seg fast. Enkelte er festet med wire.

Grense Jakobselv: Gammel bebyggelse.

Omtrent en kilometer før vi kommer til havet passerer vi et flott kapell, Kong Oskar IIs kapell. Det gjør ikke så mye ut av seg i terrenget, men det markerer norsk tilstedeværelse i Grense Jakobselv. Det var også målet da kapellet ble bygget i 1869.

Kapell: Grense Jakobselv siste dag av Grensemarsjen. Kong Oscars IIs kapell i bakgrunnen.

Konfrontasjoner mellom lokalbefolkning og russiske fiskere gjorde at man ønsket å gi et signal til russerne. Historien vil ha det til at amtmannen i Finnmark ønsket at en kanonbåt skulle ligge utenfor kysten. En kapteinløytnant ble sendt på befaring og foreslo i stedet å bygge et kapell. For lokalsamfunnet viste dette seg å være tilstrekkelig. Kapellet endte uoverensstemmelsene med russerne, og gjorde at området ble ansett som norsk. Fremdeles brukes kapellet ved høytider og spesielle anledninger.

I mål: Den etterlengtede dukkerten i Barentshavet – beviset på at målet er nådd. Temperatur: Cirka fem grader. Foto: Reidar Arnesen/arcticlapse.com

— Det er tradisjon at soldater og befal bader hver lørdag, det har de gjort siden 1947, fortalte befalet oss på grensestasjonen kvelden før. Vi kommer ned til havet på formiddagen og får hele stranda for oss selv. Å bade i Barentshavet er en kald fornøyelse, men også en konkret bekreftelse på at målet er nådd. Etter ni dager på tur har kroppen godt av en dukkert, men med fem grader i vannet blir det ikke mange svømmetak. Idet vi kommer opp av havet igjen kommer turens eneste regnbyge og skyller saltvannet av - og setter et endelig punktum for turen.