Her høres piske­slag, stønning, småprat og latter. Bli med på innsiden av Sørlan­dets ukjente BDSM-miljø.

I et stort bygg vest for Kristiansand høres lydene av piskeslag, stønning, småprat og latter om hverandre. Langs veggene står både gapestokk og Andreaskors.

Rundt et lite trebord dekket med sort duk sitter et titalls mennesker og prater og ler. Noen sitter i den svarte skinnsofaen, noen på klappstoler, mens andre sitter på gulvet med hendene låst fast i blanke håndjern.

Et par stykker er kledd i lakk og lær. Ei har på seg skoleuniform. Resten hadde du ikke klart å skille fra selv den mest ordinære mannen i gata.

Felles er at alle definerer seg som BDSMere.

Samtalen rundt det lille bordet går sin gang. Det prates om alt fra været til Greta Thunberg. Settingen kan nesten minne om en ungdomsklubb. Men her er alle over 18 år og du finner spanking-benk i naborommet i stedet for biljardbord.

– Du så kanskje for deg at du skulle komme inn her, og så satt det 40 stykker i lakk og lær som bare hadde seg med hverandre? spør Jon Helge (32), som er et av medlemmene.

– Det som overrasker veldig mange vaniljefolk (folk som ikke driver med BDSM, journ.anm.) er at vi ikke fokuserer på sex. Det er ikke det som er målet. For oss er målet med BDSM leken i seg selv, sier han videre.

– På en vanlig fest kan det skje mye forskjellig. Det sitter alltid noen i stua og prater, men det er også alltid noen som bruker rommene. Da varierer det selvfølgelig hva de gjør, det kan være alt fra en teknisk bondage-session til rollespill, forteller et av styremedlemmene i foreningen, Jarl Ivar Brynhildsvoll (41).

– Vi har felles arrangementer rundt en gang i uka. Det mest populære er nok festene, som vi har her i lokalet en gang i måneden, forteller Jarl Ivar om foreningen.

Selv om han kaller det for fest, er det ikke en vanlig fest med høyt konsum av alkohol. På grunn av sikkerhet skal man nemlig ikke være beruset når man driver med BDSM. De fleste har derfor med seg brus.

Foreningen har i dag rundt 100 medlemmer. Alle nye medlemmer må gjennom faste prosedyrer ifølge 41-åringen.

– Før noen får bli med på et arrangement i lokalet vårt, må de bli med på et kafétreff. Slik kan de bli kjent med både oss og de reglene vi har på forhånd. Det skaper rett og slett mer trygghet for alle, sier han.

Det sosiale er også viktig, og foreningen gjør alt fra å gå på kafé til å feire nyttårsaften sammen. Jarl Ivar forteller at det også er informativt å være medlem.

– Du kan komme til oss og få informasjon om BDSM på en trygg måte. I høst holdt for eksempel et av våre medlemmer, en lege, et foredrag om smitte, sier han, mens han viser oss rundt i lokalet som er delt opp i en rekke forskjellige rom.

Det er alt fra et alminnelig oppholdsrom til bondagerom og skolestue.

I det ene rommet foregår en spanking-session mellom Jon Helge og lekevennen «Vordt» (23). De er ikke kjærester, men pleier å leke sammen på treffene til foreningen. Jon Helge betegner seg som sadist, mens «Vordt» er masochist.

Jon Helge forteller også at det etter en session er vanlig med såkalt aftercare. Det er et begrep som bruker om ivaretakelsen som finner sted etter leken er over.

– Alle jeg leker med har telefonnummeret mitt, og jeg sier at de kan ringe meg når som helst hvis de trenger det etter en session. Det er individuelt hva slags aftercare man ønsker, men tilbudet skal alltid være der for begge parter, forteller Jon Helge, og forklarer at aftercare kan være alt fra en prat til en klem.

Smerte kan altså bety nytelse for mange BDSMere. Et av styremedlemmene, Trine Hellenæs (44) beskriver det slik:

– For meg er det en bryter som plutselig skrus på. I stedet for å bare være vondt er det vondt-godt. Det utløser endorfiner i stedet for panikk, og hjernen min tar over og sier at det som skjer nå, det er fint.

Likevel er det ikke slik at all smerte er god smerte, legger hun til.

– Det er ikke sånn at smerte er smerte. Den hardeste masochisten banner og sverter når hen tråkker på lego. Noe smerte er bare vondt, og vil ikke gi nytelse. Jeg har noen typer smerte jeg liker og andre ting jeg hater som pesten.

Etter en times tid har stemningen på festen blitt noe mer avslappet, og de fleste rommene er i bruk. Etter lyden å dømme, er spanking kveldens mest populære aktivitet.

Ved bordet i stua sitter to unge jenter og prater.

– Jeg trodde ikke dette ville være noe for meg egentlig. Jeg så for meg at det var veldig snevert med bare lakk og lær og folk som elsket smerte. Det er jo selvfølgelig en del av det, men det er jo så mye annet også, sier “Spankygirl” (24) smilende.

Som kallenavnet tilsier er hennes kink spanking.

Til daglig jobber hun i et omsorgsyrke, og det er umulig å se på henne at hun i helgene liker å være på BDSM-fest.

Hun har vært medlem hos Sørlandet BDSM i snart et års tid, og forteller hvordan hun oppdaget foreningen.

– Da jeg lagde meg en profil på Fetlife (sosial nettverksside for BDSMere, journ.anm.) traff jeg plutselig ei jeg kjente fra før via Snapchat. Det viste seg at hun var i miljøet og gjerne ville at jeg skulle bli med på et kafétreff.

«Spankygirl» valgte å bli med, og ble overrasket over menneskene hun møtte.

– Jeg ble så overrasket over hvor vanlige alle var! Vi er jo helt vanlige mennesker som bare har en kink i tillegg, forteller 24-åringen.

– Det er nok langt flere enn man tror som har en kink, men det er ikke noe man snakker høyt om. Hvordan kommer man liksom inn på det samtaleemnet der, sier hun spørrende.

«Spankygirl» forteller at hun er nokså åpen med dem rundt seg om at hun liker BDSM.

– De fleste av mine venner vet det. Jeg sa det vel til venner allerede da jeg var 17 år, men de skjønte det nok ikke helt. Det ikke er så lett å forklare at det ikke bare handler om sex. Når jeg sier at jeg har en greie for spanking tenker alle bare sånn “åja, hun digger å bli tatt hardt bakfra og klaska på rumpa i et kjør”. Det er jo ikke sånn!

– Hvordan er det da?

– For meg er ikke dette med spanking så seksuelt, selv om det kan være vanskelig å forstå. Men det er noe som ligger så tett på meg, det er noe jeg trenger. Det høres sikkert veldig rart ut, men.

Hun forteller videre at hun ofte får spørsmål om det har skjedd henne noe fælt i barndommen fordi hun liker BDSM.

– Det har jeg hørt så utrolig mange ganger. Men jeg har hatt den beste oppveksten jeg kunne fått og kommer fra en sånn skikkelig drømmefamilie. Det finnes ingen årsak til at jeg liker det jeg liker, det bare er sånn.

En som sier seg enig i at det ikke må finnes noen årsak for at noen liker BDSM, er professor i sexologi ved UiA, Esben Esther Benestad Pirelli.

– Vi mennesker tenner på alt fra føtter til ballonger til BDSM, og vi tror at man lærer disse tenningsmønstrene relativt tilfeldig. Det er like naturlig å tenne på BDSM som å tenne på pupper, sier han på telefon til Fædrelandsvennen.

– Noen vil jo spørre hva det var som gikk galt, men det var ingenting som gikk galt! Det er like tilfeldig som at vi tilfeldigvis snakker norsk. Mindre enn fem prosent av verdens befolkning snakker norsk, og sånn sett er det da unormalt. Det samme kan du si om at en viss prosentandel av mennesker tenner på BDSM, forteller Pirelli.

Selv om «Spankygirl» er åpen til vennene sine, vil hun være anonym i denne saken.

– Det hadde ikke vært verdens undergang dersom det hadde kommet ut, men jeg kan jo se for meg samtaleemnet på jobb. Det orker jeg bare ikke. Det er også så mange fordommer der ute.

– Hvorfor tror du det finnes så mange fordommer mot BDSM?

– Jeg tror det er fordi folk kanskje automatisk tenker at det er en sånn “sex-ting”. Og ikke minst har en misoppfattelse om at det er sykt med masse vold og undertrykkelse, sier “Spankygirl”.

Fra siden kommer den andre unge jenta som kaller seg “TheLittleBeauty” (22) med en kommentar:

– Det er så rart at folk tenker det, fordi jeg er svært opptatt av kvinners rettigheter og likestilling. Jeg har jo fått høre at jeg lar meg undertrykke av kjæresten fordi vi driver med BDSM. Folk skjønner ikke at dette er noe helt annet, som skjer med samtykke og foregår under trygge rammer, forteller hun, og sier videre:

– Jeg syns jo for eksempel det er mye bedre å gå på en fest her, enn på byen. På byen gjør folk stort sett som de vil, og det er ikke akkurat slik at de spør “kan jeg ta deg på rumpa”, før de gjør det. Her ligger samtykke som en grunnstein for alle, alltid, sier hun.

Alle deltakerne på festen er enige om hvilken misoppfatning de får høre mest fra andre om foreningen sin: Folk tror det er en sexklubb.

– Vi er IKKE en sexklubb. Det er ikke sånn at man kan komme til oss og tro man skal ha en orgie, det skjer ikke. Da drar man heller på en swingersklubb, forteller styremedlem Trine.

– Det kan likevel skje at folk har sex på et BDSM-arrangement, men da er det bak lukkede gardiner, legger hun til.

Likevel understreker hun at BDSM ikke nødvendigvis må ha noe med sex å gjøre i det hele tatt.

– BDSM er ikke bare seksuelt. For mange er det veldig meditativt og beroligende, både å påføre og å bli påført smerte. Det hele går veldig mye ut på det mentale, forklarer hun.

At det er meditativt er noe samtlige medlemmer nevner når de snakker om hvorfor de driver med BDSM.

Men hvordan omtaler man BDSM egentlig? Er det en legning? En seksuell preferanse?

– Det varierer. For noen er det bare en seksuell preferanse, mens jeg kaller det en legning fordi det viste seg så pass tidlig i livet hos meg. Men det finnes forskjellige tolkninger av det. Noen bruker bare BDSM for å krydre sexlivet et par ganger i året, mens andre lever det fullt ut 24/7, forteller styremedlem Trine Hellenæs.

Trine ble medlem hos Sørlandet BDSM i 2017, to år etter hun flyttet til Sørlandet.

Hun har vært aktiv i BDSM-miljøet siden 20-årene, men merket allerede som barn at hun likte enkelte leker bedre enn de andre barna.

– Da vi lekte cowboy og indianer var jeg alltid indianeren som ble bundet fast til et tre. Jeg fant ut at jeg ble veldig rolig under slik lek, og koste meg veldig. Som barn tenker man ikke noe videre over hvorfor det er sånn, men mot puberteten begynte tankekjøret å gå, forteller Trine.

– Jeg hadde jo fantasier om å bli bundet fast og å bli spanket. Det var jo ingen informasjon om BDSM på denne tiden, så jeg tenkte at jeg måtte være spik, spenna gæren som tenkte på sånne ting.

Trine turte ikke å snakke med noen om følelsene sine. Det ble bare med litt hinting til kjærester som ikke forsto.

På denne tiden var BDSM ulovlig, og man ble sett på som syk dersom man drev med det. Noe informasjon fantes derfor ikke. Det var heller ikke mulig å søke på internett etter svar.

For å se om hun kunne finne ut noe mer, søkte hun derfor hjelp i litteraturen. Da hun kom over “Uten en tråd” av Jens Bjørneboe åpnet det seg en ny verden for Trine.

– Selv om den boka ikke er BDSM-relatert, var den som en inngangsport for meg. Den gjorde at jeg fant flere lignende bøker som igjen hjalp meg å forstå litt mer av meg selv. Da jeg deretter leste “Historien om O” gikk det opp for meg at det var flere andre som var som meg.

Siden den gang har internett sørget for massiv informasjonsspredning. Populære filmer som “Fifty Shades of Grey” har gjort elementer fra BDSM allment akseptert, og i 2010 ble fetisjisme, sadomasochisme og transvestittisme fjernet som en psykisk diagnose. BDSMere ble «friskmeldte».

– Det var en viktig milepæl for oss. Da fikk vi helsedirektoratet på vår side. I 2018 fulgte også Verdens helseorganisasjon etter, forteller «Victor Erheim» på Skype fra Oslo.

Han var en av dem som var med å få på plass friskmeldingen av BDSM. Erheim sitter også i styret til SMil Norge, og har holdt over 50 foredrag om BDSM. Navnet «Victor Erheim» er ikke hans ekte navn, men han har valgt å bruke et alias på grunn av jobbsituasjon. Fædrelandsvennen kjenner til Erheims ekte navn.

Han sier mye har skjedd det siste tiåret hva gjelder BDSM.

– Jeg tror veldig mange flere prater om det. Det er en klar forbedring både i hvordan folk generelt oppfatter det, og også hvordan staten og helsevesenet ser på det, sier Erheim.

– Samtidig er mye av informasjonen som blir vist om BDSM fremdeles basert på myter, fordi det stort sett er gjennom pornografi og media informasjonen kommer fra, legger han til.

Etter å ha blitt tatt ut av diagnoseregisteret er neste steg på veien å få inkludert BDSM i diskrimineringsvernet, forteller Erheim.

Per dags dato er ikke BDSMere inkludert i diskrimineringsloven, slik som for eksempel homofile og transpersoner er.

– Det er en del eksempler med kjipte møter med helsevesen og politi, forteller Erheim.

Han nevner blant annet at voldtektsofre ikke har blitt trodd fordi «de er jo BDSMere».

– Det er også det symbolske som er viktig her. Å inkludere BDSM i diskrimineringsvernet har en normgivende og holdningsskapende funksjon. Det å ha flere statlige instanser i ryggen er viktig fordi det kan hjelpe en som står i det. Veldig mange er redde for å bli “outet” på grunn av jobb og lignende. Det er mye stigma, og da trenger en den hjelpen en kan få, sier Erheim.

Tilbake hos Sørlandet BDSM nærmer det seg slutten for kveldens fest. De fleste har slått seg ned i stua, og sitter og reflekterer over de litt kjipe sidene ved å være BDSMer.

Fordommene. Hemmelighetene. Skammen.

– Det er en ignorant og uvitende del av verden som tillegger oss skam. At vi skal skamme oss for å være den vi er. Jeg er oppegående, har utdannelse, jobb, familie og alt mulig, men folk tror vi er bunnslam. Vi har folk i høye stillinger og alle andre, så man kan ikke skjære alle over en kam på den måten, sier hun.

Nettopp på grunn av denne skammen mange kan kjenne på, er det fint å være med i en forening, ifølge Trine.

– Man slipper å føle seg alene. Man får en trygghet i at man ikke er gal, og at det er mange som har det på samme måte som meg.

Les hele saken med abonnement

Fædrelandsvennen ønsker en god og åpen debatt. Her kan du bidra med din mening.