Politimannen hadde akkurat fullført et tre uker langt kurs i forhandlerteknikk da det ringte fra operasjonssentralen.

En kvinne truet med å ta livet sitt.

Rune Vedeler reiste seg fra middagsbordet med et pizzastykke i hånden.

Han kom seg i bilen, håpet han ville rekke frem i tide.

Kvinnen satt ytterst på kanten av taket. Han ble heist opp i en lift, men avstanden var for stor. De måtte rope for å høre hverandre.

De prøvde på ny. Fikk ham helt opp slik at han kunne gå ut på taket til henne.

Vedeler fokuserte på alt han nettopp hadde lært. «Lytte, betrygge og forklare», var nøkkelbegrepene.

Han fikk til en dialog, og de ble enige om at hun skulle bli med ham.

Så nølte hun og ville ikke bli med likevel.

I 1991 var Rune Vedeler politiaspirant i Narvik. Nå er han innsatsleder og koordinator for forhandlertjenesten i Vest politidistrikt. Foto: PRIVAT

Rune Vedeler har vært i yrket lenge. Han var ferdigutdannet fra Politihøyskolen i 1992.

Han likte tidlig å løse oppdrag med dialog, og fikk gjerne høre at han var god til å snakke med folk. Til å lytte. Det er det som brakte ham til forhandlerkurset i Stavern i 2006.

– Jeg falt for dette arbeidet ganske raskt. Det ligger i min natur. Jeg har stor interesse for folk. Det går veldig ofte an å snakke med en person for å endre situasjonen, sier han.

En forhandler må kunne håndtere gisselsituasjoner, våpensituasjoner, selvmordsforsøk og mer. De forhandler og bruker dialog for å endre situasjonen. De bør være gode lyttere, men også ha empati.

Rune Vedeler er innsatsleder i Vest politidistrikt. Han er også koordinator for forhandlertjenesten i distriktet, en jobb som er blitt en stor lidenskap. Foto: Rune Sævig

Vedeler er i dag innsatsleder i Vest politidistrikt, i tillegg til at han er koordinator for forhandlertjenesten i distriktet.

De er ikke pålagt å ha egne forhandlere, men i Vest har de hatt det siden midten av åttitallet. På den tiden ble norske politifolk blant annet sendt til New York og FBI for å lære.

Vedeler forteller at tjenesten i Vest i stor grad er et stort, frivillig engasjement, og at de kun er et begrenset antall med denne kompetansen.

– Vi er dedikerte tjenestepersoner som er oppriktig interessert i faget. Vi verdsetter dette svært høyt, sier han.

De har etter hvert fått mye erfaring, og i 2023 var de involvert i 142 oppdrag.

– Hei, det er Rune fra politiet.

Alle samtaler innledes likt.

En god del av oppdragene handler om mennesker som truer med å ta livet sitt. Noen ganger er dialogen over telefon, ofte er den ansikt til ansikt.

– Så flott at du står her fremdeles, sier gjerne Vedeler når han går mot dem.

Han vil prate, komme så nært som mulig – så lenge de ikke utgjør en trussel for ham.

– De klarer ikke å leve videre, men de vil ikke dø. De leter etter grunner til å hoppe, men også til å la være. De frykter både døden og livet.

Vedeler forsøker å skape tvilen de trenger for å bli værende. For å leve.

Det er sterke følelser i sving, og det går ofte litt tid for å få innpass, forklarer han.

Han er veldig bevisst på å ha et rolig kroppsspråk og vennlig ansiktsuttrykk, og vil helst stå med personen alene for å bygge en relasjon. De andre som er med på oppdraget trekker seg gjerne litt tilbake.

Forhandleren vil hjelpe personen til å se muligheter og håp.

– Jeg vil dem så inderlig vel.

Kollegaene til Rune Vedeler kaller bilen hans «Forhandler-Berlingoen». – Dette er blitt en del av politilivet mitt. Av livet mitt, sier han.

Politiet rykker hver måned ut til mennesker som truer med å ta livet sitt. Enkelte har de rykket ut til flere ganger, noen så mange som 200 ganger.

– Vi tar hvert eneste oppdrag på alvor. Dette er mennesker vi skal hjelpe.

Noe av det første han gjør i møte med en som truer med å hoppe, er å gjøre en avtale om at de skal holde seg godt fast, eller sette seg ned.

Han er alltid oppriktig redd for at de skal falle.

Det har nemlig skjedd mer enn én gang. At de er usikre på om den som har omkommet har hoppet eller falt. Det er gjerne kaldt, mørkt og vått. Og det blåser.

Han forteller om en person som sto på en kant og klamret seg fast. Vedkommende var på vei tilbake. De var blitt enige. Så skled personen og mistet taket.

Som forhandler ønsker Rune Vedeler å være en god lytter som tar seg tid. Han vil at personen skal føle seg verdsatt, sett og hørt.

Vedeler var der ikke da det skjedde, men han visste hvem det var.

Han kjørte ut til stedet etterpå og sto der lenge.

– Jeg hadde behov for en liten stund for meg selv. Tenke på vedkommende. På alt personen hadde opplevd i livet, og på det vi hadde opplevd sammen. Vise respekt.

Vedeler sier at nesten alle slike oppdrag løses innen 30–45 minutter med dialog.

Andre situasjoner kan dra mer ut i tid. Som når noen barrikaderer seg inne i hus eller hytte med våpen. Oppdragene kan bli langdryge, og vare i mange timer.

Det er stadig flere psykiatrioppdrag, og Vedeler føler at han står i slike situasjoner oftere.

– Jeg kan forstå at det er vanskelig, men jeg kan aldri si at jeg forstår hvordan de har det, for det gjør jeg jo ikke. Det er så komplisert, det er kun den som forsøker å ta sitt eget liv som forstår det.

Rune Vedeler og kollegaene har opplevd å redde mennesker som ender med å ta livet sitt ved en senere anledning. Når et oppdrag er over, er det helsevesenet som tar over.

Forhandlerne tar de vanskelige dialogene. Ansvaret kan kjennes overveldende.

For det går ikke alltid bra.

Det oppleves ekstra belastende for de involverte.

– Vi føler ansvaret. Det er jo vi som skal «ordne» dette, forklarer Vedeler.

Men livet må gå videre, sier han. Nye oppdrag kommer inn. De må fokusere på å gjøre sitt beste - hver eneste gang.

Det er belastende også når det går bra. Å stå i tre kvarter med et menneske på en bro, eller sitte i telefon med en som har haglen mot hodet, er anstrengende.

– Jeg blir noen ganger helt utladet, og trenger tid for å komme meg til hektene igjen.

Dialogene med mennesker som truer med å ta livet sitt oppleves intense. Forhandleren lager gjerne notater til seg selv underveis. Stikkord og små påminnelser om hva de kan prate om.

Forhandlerne vet at alt de sier er viktig, og at de må være veldig til stede.

Vedeler har mange tanker som kverner rundt i hodet når han er i disse situasjonene. Hvis det er i telefonen, noterer han gjerne stikkord til seg selv på gule lapper som han klistrer rundt på kontoret sitt, eller i bilen. Han beskriver det tidvis som et tankekjør uten like.

Utad må han være rolig og behersket.

– Det er så mye som står på spill. Det er et menneskeliv.

Rune og Lena Vedeler har vært sammen i over 30 år. Hun vet at forhandlerrollen betyr mye for ham.

Det er ikke alltid at det er forhandler på vakt, så de har en egen ringegruppe. De kan sette status som tilgjengelig, også på fritiden.

– Da er det bare å hive seg rundt, sier Vedeler.

– Hvor ofte er du registrert som utilgjengelig?

– Aldri, svarer han raskt.

Han ser ser bort på konen og smiler litt.

De to møttes da Rune var politiaspirant, og har vært sammen i over 30 år. Hun er vant til at det kan ringe når som helst. De utveksler gjerne noen blikk, men konen vet at han vil svare anropet.

Han har hatt oppdrag som forhandler over telefon fra både sydenferie, påskefjellet og London-tur. Han har med seg utstyr over alt hvor de ferdes.

– Jeg har aldri latt være å svare. Det er noen som trenger hjelp.

Rune Vedeler har ved flere anledninger blitt oppringt i middagsselskap og på natten. Han tror at politiets bistand til helsevesenet bare vil øke ytterligere i årene som kommer.

Mennesker i krise tar ikke hensyn til turnus eller fritid.

– Jeg skal til Åsane. Jeg vet ikke hva det er, men noen trenger meg, kan han si før han drar avgårde. Enten midt på natten, eller i sosialt lag med andre.

– Det er jo ikke alltid like gøy, erkjenner Lena Vedeler.

Særlig når ektemannen får telefon mens de er i middagsselskap.

– Da blir jeg igjen alene, og må gjerne sitte på med noen andre hjem.

Hun smiler.

– Det er nesten litt misunnelsesverdig å se at han brenner sånn for jobben sin. At han synes det er så kjekt og meningsfylt.

– Det er et liv i andre enden, sier Rune.

Hunden Ebba Vedeler tasser rundt dem, og Rune forteller at hun har vært med på noen forhandleroppdrag. Ebba er mest opptatt av fredagsmiddagen, og setter seg pent ved enden av bordet i håp om at det skal komme en matbit hennes vei.

Ebba Vedeler er selv helt uvitende om at hun har vært med i dialog med mennesker i krise.

Lena sier at ektemannens engasjement bare vokser. Hun vet at noen oppdrag gjør ekstra inntrykk på ham, særlig når det er unge mennesker involvert.

– Han er jo ute i den virkelige verden, og kjenner mye mer på livet enn hva vi andre som er mer beskyttet gjør, sier Lena.

Da barna var mindre, gikk han gjerne en runde på rommene deres da han kom hjem. Han ville se at alle tre sov trygt i sengene sine.

Noen ganger synes hun det er skummelt når mannen er på jobb, særlig hvis det er våpen involvert. Han kan ikke si så mye til henne på grunn av taushetsplikten, men jobben er ikke uten risiko. En forhandler skal også beherske situasjoner der mennesker utgjør fare for andre enn seg selv.

Rune Vedeler er opptatt av dialog. Han sier at det å snakke med mennesker er sunn fornuft og helt vanlig høflighet, og tror det kan løse mye.

Vedeler forteller om en gang det holdt på å gå galt. Han hadde forsøkt med dialog lenge, men det gikk ikke. Politimannen falt i gjørmen da han forsøkte å komme seg unna. Han var ubevæpnet og ikke i stand til å forsvare seg. Han kan fortsatt huske ropene til kollegaene og lyden av skuddene.

– Jeg må stole på at mine kollegaer sikrer meg, at de kan redde meg om det går galt.

Det var mange tanker som kvernet i hodet etterpå. Risikoen han utsatte seg selv for, og tanken om hvor galt det kunne ha gått. Både han og gjerningspersonen overlevde.

Den sorte sekken er med over alt. Ipad, PC, hodetelefoner, hodelykt, ladere, håndjern, notatblokk og mer. Alt Rune Vedeler trenger om han plutselig skulle få en telefon.

Når oppdragene går bra, opplever han en voldsom mestringsfølelse. Ikke bare over egen innsats, men over samarbeidet med kollegaer, patruljer og operasjonssentralen.

Der har de en bjelle de ringer i når det reddes liv.

Han sier at det er en intens glede som brer seg når de lykkes med dialogen. En god følelse over å ha reddet noen.

– Ingen vil se noen dø.

Årlig er det i overkant av 600 mennesker som tar livet sitt i Norge. Over 400 av dem er menn.

– Det er flest menn som tar sitt eget liv, men kvinner er betydelig overrepresentert i å forsøke, sier Vedeler.

– Vi er liksom et av verdens beste land å bo i. Hvorfor har vi likevel så mange som tar sitt eget liv, spør han.

Det er mye nattarbeid, ofte i helgene. Rune Vedeler rykker ofte ut til mennesker som er i psykose, og som har det vanskelig med seg selv.

Etter at det kom gjerder på Askøybroen i 2016, forsvant mange av oppdragene for forhandlertjenesten nærmest over natten.

– Det hjalp. De tok bort en metode, gjorde det vanskeligere. En del impulshandlinger forsvinner da, er hans erfaring.

Også den nye Sotrabroen skal ha klatresikkert rekkverk.

Samtalene kan til tider være uformelle. Når dialogen har ført frem, er følelsen god. – Det blir en slags eufori, sier Rune Vedeler.

Han kom hjem til Bergen med fullført forhandlerkurs den dagen i 2006. Med masse ny kunnskap, bøker og pensum, som han sier.

Så ble han brått kastet ut i det da kvinnen på taket så ut til å nøle.

– Det var ganske rått og brutalt. «Er det dette jeg har begitt meg ut på», tenkte jeg.

Det første oppdraget endte heldigvis bra. Han fikk til slutt kontroll over situasjonen, og kvinnen ble tatt hånd om. Han dro hjem igjen.

Etter flere hundre dialoger med suicidale mennesker, er det ennå ikke noen som har tatt livet sitt mens han har vært der som forhandler.

Kanskje er det fordi han er dyktig. Kanskje skyldes det litt flaks også.

Vedeler vet ikke, han har ingen fasit.

– Det er blitt en livsstil, og en ære å få holde på med.

Han har fått flere fine meldinger fra mennesker han har pratet med i en livskrise. Noen takker ham, noen skriver at han er en god mann med en trygg og vennlig stemme. Andre at han er grunnen til at de fortsatt er i live.

– Jeg blir jo litt stolt. Og så er jeg oppriktig glad for at de har funnet en vei ut av krisen.

Han tar en pause.

– Dette er en viktig brikke i livet mitt. Jeg har et veldig stort håp om at det skal gå bra med dem vi møter.

Trenger du noen å snakke med?

Her kan du få hjelp: