– Det er ikke alle som tror meg når jeg sier at jeg er bonde, ler 33 år gamle June Mjølsnes Steinnes.
Man skal være forsiktig i omgang med stereotypier. Men når sant skal sies så er det lite ved June som minner om en bonde.
Hun er liten og nett.
Knappe 1, 59 centimeter på sokkelesten.
Neglene er lange, velstelte og lakkerte i en mørk farge.
– Neglestudioet er en bi-jobb, jeg er først og fremst bonde, sier hun og legger hånden over hjertet.
– Faktisk har jeg en ny tatovering på gang. Snart skal det stå «Norge trenger bonden» et eller annet sted på kroppen min.
Nylig var June en av ti finalister til å bli Årets unge bonde. Hun ble plukket ut blant 928 nominerte, men gikk ikke videre til finalen.
Action så holder
Yrket hun har valgt, er ikke for pyser. Man må tåle å bli skitten, få møkk under neglene, ikke være redd for å ta i et tak. Kjedelig er det sjelden. Hverdagen byr på action så det holder. Som for noen måneder siden.
June var akkurat ferdig med en kunde i neglesalongen. Stellet i kyllinghuset hadde hun unnagjort tidligere samme dag. Nå sto fjøset for tur. Det var vår og midt i den hektiske lemmingen. Travle dager og lite søvn. De vanligvis lange lakkerte neglene hadde hun klippet helt ned. Hun gjør alltid det på denne tiden av året. Hun er tross alt «jordmor» på fulltid.
Flere av sauene var dags ventende, og måtte ha tilsyn døgnet rundt. I fjøset virket alt rolig. Ingen sauer som stampet urolig rundt med rier.
På vei ut ante hun uro fra båsen til kyrne. En kalv hang halvveis ut av morens kropp og rautet i desperasjon.
Den satt fast.
Møkk, blod og fostervann
June klatret over gjerdet og opp i båsen, vel vitende om at det kunne være risikabelt i seg selv. At morens beskyttelsesinstinkt kunne slå til, at hun faktisk kunne angripe.
June prøvde først å dra i kalvens frembein, men den satt bom fast. Kalvens hofteparti hadde låst seg i morens. June skjønte at det sto om tid. Hun førte hånden inn i moren, prøvde å lirke de to kroppene fra hverandre.
Men det var nytteløst.
Til slutt bandt hun et tau rundt kalvens forbein, la seg ned i møkka og drog det hun var god for. Adrenalinet pumpet i kroppen, svetten silte.
Plutselig løsnet det, og kalven gled ut av moren.
– Jeg har ingen begreper hvor lenge jeg holdt på. Men jeg husker den fantastiske følelsen da jeg hadde klart det. Så der sto jeg, full av møkk og blod og fostervann og var så glad at jeg bare hadde lyst til å grine.
Full rulle
Å være bonde er en evig runddans av oppgaver.
Måke møkk, stelle dyr, reparere gjerder, legge i silo, grave grøfter, ta imot nyfødte lam og kalver, så, høste og harve.
Og i fjøset til June og Runar Steinnes er det full rulle.
Nicolai (10 1/2) og Fredrik (8) hjelper foreldrene med å gi dyrene silo. At guttene har håndtert høygafler før er det liten tvil om. Storesøster Michelle (15) har ikke stått opp enda. Nicolai forklarer at hun liker å sove lenge. Og at hun bruker ganske lang tid på badet. Jenter gjør nemlig det. Selv bruker han bare ett minutt. Maks.
– Men hun er flink til å lage middag, påpeker han.
På Steinnes Gard har de 60 sauer, 40 storfe og et 1250 kvadratmeter stort kyllinghus med 170.000 broilere årlig. Men inn dit får ingen komme. Skrekken er å få det fryktede hønseviruset til gårds. Bare June får gå inn og ut, og da med fullt verneutstyr.
Trenger ikke så mye søvn
De har begge jobb utenom gården. Han fulltid som elektriker, i tillegg en deltidsstilling som brannmann. Hun i 65 prosent stilling som helsefagarbeider på en omsorgsbolig. I tillegg driver June Velvære-loftet og har gårdsbutikk med utsalg av kjøttprodukter fra egne dyr.
Men det stopper ikke der. I tillegg til jobben, gården, salongen og butikken er June også aktiv i lokalmiljøet.
Hun er klatretrener, turntrener og badevakt. Hun er brennende opptatt av gjenbruk og har flere ganger arrangert bruktmarked i Finnøy Fleirbrukshall til inntekt for barnehjem på Madagaskar og kreftsaken.
– Hvor mange timer er det i døgnet ditt?
– Det er bare 24 timer. Men jeg trenger ikke så mye søvn, smiler hun og stikker høygaffelen inn i en haug med silo. Et berg av en okse stikker hodet mellom sprinklene i båsen og tar seg et jafs. Fredrik kan fortelle at han heter Ferdinand.
– Han er egentlig ganske grei så lenge han får det som han vil, beroliger Runar. June ser på sin mann og smiler ertende.
– Ja, han er vel som menn flest.
En uoppdaget skatt
June og Runar er begge født og oppvokst på Finnøy. Hun er to år eldre enn ham.
– Jeg har alltid visst hvem Runar var. Jeg hadde bare ikke sett han, om du skjønner. Han var på en måte en uoppdaget skatt. Jeg husker ikke nøyaktig når, men på et eller annet tidspunkt forsto jeg at han var mannen i mitt liv. Til å begynne med var ikke følelsene gjengjeldt. Jeg måtte jobbe litt for å få han til å forstå at det var meg han skulle ha. Men det var verdt strevet.
De har vært sammen i 12 år, ni av de som mann og kone.
– Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag uten Runar. Vi er forskjellige, men samtidig like. Runar strevde også på skolen, og er like mye duracell som meg. Men der jeg er veldig pratsom og sosial, er han stille og avbalansert. Vi utfyller hverandre godt.
June ser på klokka.
– Jeg må inn å bytte om. Jeg får snart en kunde i neglesalongen, sier hun.
Det er tid for sceneskifte.
Manikyr og terapi
June er ikke så god på å sitte i ro. Lediggang er ikke hennes greie. Til og med i permisjonstiden ble hun rastløs. Så da sønnen Fredrik var bare tre uker gammel meldte hun seg på et kurs i negledesign.
Den første tiden drev hun neglestudio hjemme i huset, før hun i 2014 startet Velvære-loftet i en av driftsbygningene på gården sammen med den et år eldre søsteren Elin Mjølsnes Hesby.
Også hun er bonde, og sammen med ektemannen driver Elin gården der søstrene vokste opp.
På Velvære-loftet tilbyr de alt fra negledesign og vippeløft til voksing og aromaterapi.
– Å jobbe med negledesign er noe ganske annet enn å være bonde. Det gir en fin variasjon til hverdagen, sier June i det døren inn til Velvære-loftet går opp med et hvin.
En forblåst Kirsten Helene Hellevik kjemper en kamp om herredømme over ytterdøren mot den strie vestavinden. Kirsten Helene går seirende ut.
– Bevare meg vel som det blåser, sier hun lattermildt og retter på frisyren. Kirsten Helene er Junes andre kunde denne dagen. June tar varmt imot. Norturadressen er byttet ut med svart, elegant topp og matchende bukse.
– Ja, det var mye vind i dag. Kom og sett deg ned. Vil du ha kaffe?
Ping-pong baller
Snart sitter de to med hodene tett sammen over bordet. June filer, fikser og lakker. Praten går frem og tilbake som ping-pong baller. Pinlige pauser er totalt fraværende.
De kjenner hverandre god disse to.
– Jeg ble kjent med June da jeg kom hit for å stelle neglene mine. Jeg skjønte fort at jeg har med en dame helt utenom det vanlige å gjøre, sier Kirsten Helene.
– Å komme til June er like mye terapi som manikyr. Hun er en fantastisk samtalepartner, lyttende og empatisk. juni ler.
– Lyttende? Jeg prater jo som en foss!
– Ja, det gjør du. Men det er som oftest reflekterte tilbakemeldinger og kloke ord. June vet ting om meg som få andre vet. Og hun er til å stole på.
– Nå må du ikke skryte mer, Kirsten Helene. Jeg blir brydd.
– Ja, det får du bare tåle!
Kirsten Helene kunne vært Junes mor og vel så det. Likevel har det oppstått et varmt vennskap mellom de to. Da Kirsten Helene nylig rundet 60 år, ble June invitert i fødselsdagsselskapet.
Latter, lek og glede
Selv om June ikke har levd like lenge som Kirsten Helene, har hun erfart at livet også byr på nedturer.
– Jeg har hatt mine kamper, men jeg har klart meg. Det skal foreldrene mine ha mye av æren for. Jeg vokste opp i et hjem med mye kjærlighet og omsorg.
June forteller om oppveksten med varme i stemmen. På gården var hun nummer to i en søskenflokk på fem.
– Vi levde på én inntekt, og hadde ikke mye å rutte med. Men vi hadde likevel alt vi trengte.
Mor Klara var hjemmeværende gjennom hele Junes barndom.
Far Steinar hadde ulike jobber.
Gården var et familieprosjekt.
– Vi måtte hjelpe til. Det var mye jobb, men også mye latter, lek og glede. Far er som MacGyver. Han finner opp ting, mekker og fikser når noe går i stykker. Jeg husker at han laget en hangglider til oss ungene. Den festet han til traktoren og freste rundt på jordet med oss ungene hengende etter.
June blir stille et øyeblikk. Hun lar det blå blikket vandre ut gjennom vindusrutene. Vestavinden er fortsatt hissig.
– Jeg har vært utrolig heldig med foreldrene mine. Mor var alltid til stede. Henne kunne jeg prate med alt om. Som liten elsket jeg å gå i hælene på far. Han lærte meg utrolig mye. Alt fra å fikse et ødelagt gjerde til å behandle både dyr og mennesker med respekt. Jeg lærte langt mer hjemme, enn jeg noen gang gjorde på skolen.
De vonde skoleårene
June slet med store lese- og skrivevansker. Bokstavene stokket seg, ordene fløt rundt og ble til en uleselig grøt.
Hun klarte ikke å konsentrere seg, kjente uroen bre seg i kroppen som en kløe. June ble sint og frustrert. Følelsen av mislykkethet brøt henne ned.
Selvtilliten var på null.
– Jeg husker skoleårene som vonde. Jeg var flau over alle skrivefeilene, at jeg leste så dårlig. Det gjør noe med et barn å ikke fikse det som tilsynelatende er lett for andre. Jeg vet at jeg ikke alltid var enkel å hanskes med, verken for lærerne eller foreldrene mine.
June sluttet å spise.
– Mor og far fortvilte. De prøvde å snakke meg til fornuft, men det var ikke så lett. Til slutt ble det så ille at legene ville legge meg inn for å få næring intravenøst. Det ble vendepunktet. Jeg begynte å spise igjen.
Da hun var 18 år, ble hun gravid. Forholdet til barnefaren tok slutt mens datteren Michelle fortsatt var baby.
Som alenemamma utdannet hun seg til helsefagarbeider.
– Jeg hadde ikke klart det uten familien min. De stilte opp 100 prosent. Følelsen av mislykkethet som skoledagene plantet i henne har ikke sluppet tak.
– Den kommer til å følge meg hele livet. Jeg er alltid usikker når jeg skal skrive noe, selv om det bare et lite innlegg på Facebook.
Jeger
Kveldsrunden på gården er unnagjort. Det samme er middag og lekser. June føler for et bad etter en lang dag. Hun går inn på badet og begynner å tappe vann i karet. Vinduene vender ut mot en skog.
På kanten av badekaret står en kikkert.
– Kikkert på badet?
– Ja, for en tid tilbake tok jeg jegerprøven. Foreløpig har jeg bare vært på rypejakt, men jeg har sett meg ut en flott hjort som ferdes bak kyllinghuset. Om kvelden, ofte når jeg ligger i badekaret, dukker den opp i lysningen der, sier hun og peker
– Da pleier jeg studere den i kikkerten. Det er nesten sånn at jeg burde hatt børsa stående her, så kunne jeg bare åpnet vinduet og skutt hjorten fra badekaret.
Hun ler.
– Det er kanskje å gå litt langt. Men det hadde vært en god historie.