Bomullstråkkeren

LYNGDAL : Sammenstøtet virker uunngåelig. I baksetet på en Volvo 240, i vill fart på en krigsvei langs grensen mot Jordan, sitter 18-åringen Hans Fredrik Grøvan fra Oddernes og holder seg fast. Foran sitter den ett år eldre reisekameraten Salve Dahle. De har fått haik med feil mann. Farten er alt for høy, og i siste liten klarer sjåføren å kaste bilen til høyre for den møtende bussen. Veiskulderen består kun av sand, og bilen får sleng. Det bærer rett over mot den andre siden av veien, en ny sleng følger, og til slutt stuper bilen utfor veikanten.

Volvoen lander på snuten fire meter lenger ned, bilen ruller rundt og blir liggende på taket midt i ørkenen. Så blir det stille.

Ut av bilvraket

Hans Fredrik kan krabbe ut av bilvraket med noen skrammer. Han mister en sandal og to sitroner. De havner på sykehus i Eilat. Salve har slått seg hardt, han har indre blødninger. Men uten forsikring bærer det rett på gata for de to, etter at legene har konkludert med at guttene er utenfor livsfare.

— Vi er heldige, og en tysk sykesøster forbarmer seg over oss. Vi får bo hos henne i to dager, før vi haiker tilbake til Jerusalem, erindrer Grøvan.

Månedene på en kommunistisk kibbutz tidlig på 70-tallet har på sett og vis satt tonen for og gitt innhold til mye av hans politiske og næringspolitiske fremgangsmåte. Han er nærmest berømt for å få prosjekter i gang, og for å få folk til å jobbe sammen, selv om de ikke er helt enige.Vi har sittet tre timer bak regnvåte vindusflater i Lyngdal kulturhus og snakket om Grøvans oppvekst, utdannelsen som lærer, engasjementet i Misjonssambandet og for lærersaken, om han og kona Eldbjørgs flytting til Troms sammen med andre idealistiske og nyutdannede lærerpar og om iveren etter å gjøre den teoretiske utdannelse for praktiskfaglige studieretninger mer matnyttig. Vi har snakket om byggingen av badeland og om Grøvans trang til å se enden på et prosjekt for å orke å gå i gang med det, om hvorfor vedstabling derfor går greit, mens store prosjekter på hytta av samme grunn ikke blir noe av. (Kona Eldbjørg kan lattermildt, men kjærlig bekrefte at rutinearbeid ikke ligger helt for ektemannen.) Og, ikke å forglemme: Om politikken. KrFs kjernesaker. Verdiene. Skolen. Familien. Ekteskapet som en institusjon han

mener bør forbeholdes relasjonen mellom mann og kvinne. Og det lokalpolitiske engasjementet, særlig innen entreprenørskap og samferdsel. Kampen for firefelts vei gjennom Vest-Agder. Det er ennå noen dager til vi får vite om han også, i går kveld, ble KrFs toppkandidat til Stortinget.

Grøvan har knapt nok rørt på en muskel, han sitter fattet og med armene tidvis i kors. Kanskje er det fordi ventetiden fram til nominasjonsmøtet har vært lang og fylt av spissede konflikter, kanskje er han bare en rolig kar. Men det gnistrer i øyekroken når fanesakene kommer på bordet.

Til Israel og Jordan

— I januar 2005, mens jeg var ordfører i Lyngdal, gikk jeg helt tom og trengte litt mentalt påfyll. Da pakket jeg ryggsekken og dro på en treukers tur alene til Israel og Jordan. Her fikk jeg på ny oppleve den slette behandlingen araberne ga palestinerne, sier han.

— Ingen av araberstatene vil ha noe med palestinerne å gjøre, ingen gir dem jobb, de er ikke velkomne noe sted, og de skyves fram som et nyttig virkemiddel i propagandakrigen mot Israel. At Jonas Gahr Støre har gitt en terroristorganisasjon som Hamas en politisk status som ikke hører hjemme noe sted, hjelper jo heller ikke, sier Grøvan. Han henviser til en fersk OSSE-rapport nå i oktober, som påviser sammenhenger mellom europeiske lands kritikk av Israel og innbyggernes holdning til jøder:

— Man skal ikke tro at det er helt OK å kritisere staten Israel, uten at det samtidig påvirker vårt forhold til jødene som folk. Om det nå ikke er rendyrket antisemittisme i luften, viser nye undersøkelser fra Holocaustsenteret at det er en økende negativ holdning til jøder i den norske befolkningen, sier han.

Besøkt historiske steder

Tilbake til Negev-ørkenen. Hans Fredrik og Salve har badet ved Ein Gev, besøkt alle de historiske stedene ved Dødehavet, og så får de haik med denne pensjonerte israeleren med militærbakgrunn, som kjører Volvo som om det var en stridsvogn. Og så går det altså galt. Hvordan havnet de egentlig her, i en bilulykke ute i Negev?

Jo, slik var det: Etter endt militærtjeneste i 1972 banket nemlig Salve, broren til Hans Fredriks svigerinne, på døren i Arenfeldtsvei for å spørre om Hans Fredrik ville bli med på tur gjennom Europa, med Midtøsten som mål.

Emissærsønnen Hans Fredrik, som stort sett bare hadde møter i misjonssambandet, korøvelser i det tverrkirkelige Evangelieteamet og ett og annet medlemsmøte i KrFU å skofte, bestemte seg for å bli med.

— Jeg var en svært samfunnsengasjert, ung mann, opptatt av å bekjempe urettferdighet og nysgjerrig på andre kulturer, sier Grøvan.

Gjennom Europa

Interrailbilletten koster 470 kroner, og så bar det gjennom Europa med sovepose og telt.

— Vi kjøpte oss studentbevis på svartebørsen i Athen for å skaffe oss billige flybilletter til Tel Aviv, forteller Salve, som i dag er bosatt i Tromsø. For ham var det den kommunistiske idé som trakk, ønsket om å se kibbutzene, grunnstammen i det israelske forsvaret, på nært hold. Hans Fredrik hadde vokst opp med farens teologiske engasjement for Israel.

Allerede på ungdomsskolen skrev han et manifest og laget et u-hjelpsprogram, sammen med barndomskamerat Torstein Syvertsen.

— Hans Fredrik var en engasjert og brennende kar, sier Syvertsen, som i dag ikke kan huske selve manifestet. Men han bekrefter at Grøvan ikke hører til blant de som trives kun i kulissene.

Fremtredende stillinger

For selv om han har hospitert i kulissene når mediene har villet vite om han ønsket å stå på plassen bak Dagrun Eriksen på lista eller ei, er skyggene intet blivende sted for mannen som har ledet Lyngdal som ordfører gjennom 12 år, innehatt en rekke fremtredende stillinger ved utdanningsinstitusjoner og i næringsliv, og håndtert styreledervervet for Agder Energi med ståkarakter og vel så det.— Jeg er veldig prosjektdrevet. Kanskje litt utålmodig, kanskje litt tydelig på at jeg vil se resultater. Og så har jeg jo sett en del resultater, da. Og tror jeg har mye å bidra med som storingspolitiker også, sier han.

I to perioder har han vært henholdsvis 1. og 3. vararepresentant for KrF på Stortinget, og dersom det nå går slik alle prognoser tilsier, er han i lesende stund allerede blitt KrFs førstekandidat for Vest-Agder til stortingsvalget i 2013. "Med mindre det skulle inntreffe en epidemi," som det siver ut fra mumlende hold i KrFs lagsrekker, når vi i forkant av intervjuet forsøker å finne ut hvor trygg Hans Fredrik Grøvans plass som listetopp nå er, og om dette intervjuet bare burde handlet om sitroner og kibbutz. Det gjør selvsagt det også, men det er i skrivende stund gode grunner til å tro at det sitter en vaskeekte kibbutznik fra Kristiansand på en av taburettene når et nytt Storting konstituerer seg om et års tid.

Politisk thriller

I sitt syvende år som ordfører ble Grøvan kastet inn i en politisk thriller av dimensjoner. Her kjempet styreleder Grøvan knallhardt mot arbeids- og administrasjonsminister Victor Norman (H) og oppkjøperen Statkraft, og Grøvan gis i ettertid mesteparten av æren for at ikke oppkjøpet endte med at Statkraft overtok kontrollen over selskapet, og at Agder-kommunene beholdt både kontrollen og gevinster i milliardklassen.

— Du ble kalt både "frontkjemper" og "redningsmann", og også "litt myndig" i kjølvannet av Agder Energi-forhandlingene?

— Hehe. Jeg kan nok være litt myndig når det trengs, innrømmer Grøvan.

— Hans Fredrik er hel ved. Det første ordet som slår meg, er "solid", sier varaordfører Jørgen Kristiansen (KrF) i Kristiansand, når vi spør ham om å gi en karakteristikk av partifellen.

Tråkket i bomull

Kanskje har Grøvan lært noe om både handlekraft og samarbeid av frontkjemperne som jobbet side om side med ham på kibbutzen, han tråkket i hvert fall bomull sammen med en tidligere Irgun-soldat, en av Menachem Begins nærmeste, som hadde deltatt i sprengningen av King David-hotellet i Jerusalem i 1946. En handling som med litt velvilje kan sammenlignes med motstandsbevegelsens sprengning av nazistenes kartotek over utskrivingsdyktige nordmenn i Oslo under 2. verdenskrig.— Min fascinasjon for landet hadde nok sitt utspring både i det teologiske og sosialistiske aspektet, jeg var tiltrukket av nasjonsbyggingen og idealismen, men også fordi det er Bibelens land, sier Grøvan.

Høsten 1972 tilbrakte han så på kibbutzen Mishmar Haemek i Megiddo, like ved Harmageddon-sletten.

Ingenting var privat

— Fellesskapsånden som preget miljøet, tiltrakk meg veldig. Her hadde de alt på deling, ingenting var privat. Det gjorde inntrykk å stå der og tråkke bomull, oss fra Norge, japanske studenter, amerikanske professorer, russiske immigranter og flyktninger fra Latin-Amerika, forteller Grøvan.

Høsten på kibbutzen besto av høsting av frukt, bomull, arbeid på kyllingfarmen og produksjon av innerhjelmer til den israelske hæren. I september opplevde de skrekken og samholdet i det israelske samfunnet, da 11 israelske idrettsutøvere ble drept i gisselsituasjonen under OL i München. Hans Fredrik og Salve satt i fluktstoler på sitrusmarkedet og opplevde på nært hold en nasjon som følte seg angrepet fra alle kanter, et folk uten venner, en stat der sikkerhet og eget forsvar ble det mest nødvendige i hverdagen, ved siden av mat og klær.

Siden har engasjementet vokst seg varmt og sterkt. Grøvan har reist tilbake mange ganger, og er i dag både styreleder og daglig leder for Beit Skandinavia, en stiftelse som bistår ungdom som reiser til Israel, tilbyr overnatting i stiftelsens hus i Haifa, og videreformidler kontakt med kibbutzer i landet.

Søt musikk

Grøvan reiste tilbake til Kristiansand og begynte å forberede seg til studier i Bergen. Der møtte han kona Eldbjørg i skolelaget. De ble spurt om å synge duett sammen, deretter har det vært søt musikk, idealistisk barne— og ungdomsarbeid i menighet og skole, og engasjement for Kristelig Folkeparti.Politikken har nemlig Grøvan vært inn og ut av helt siden 1970, da han som 16-åring ble kapret av Harald Synnes, med spørsmål om han "ikke kunne tenke seg å bli med og restarte KrFU-avdelingen", som hadde ligget litt brakk.

— Jeg husker jeg kom inn i møtelokalene i Tollbodgata. Der satt det en skjeggebuss i et hjørne, og noen spredte ungdommer på pinnestoler, sier han og humrer.

Vel, Grøvan endte opp som nestformann, og skjeggebussen, Jon Lilletun, ble leder.

— Du har lang fartstid, og har jobbet sammen med mange av bautaene i partiet. Representerer du en mer konservativ linje i KrF enn Dagrun Eriksen?

— Nei, det vil jeg ikke si. Vi står på det samme programmet, Dagrun og jeg, men jeg vektlegger kanskje ting litt annerledes, sier Grøvan diplomatisk. Så mye mer vil han ikke si om partifellen som han har konkurrert om stortingsplass med denne høsten. Grøvan trekker et Conrad Adenauer-sitat opp fra hatten:

— "Vi lever alle under den samme himmel, men vi har ikke alltid samme horisont," minner han om.

— Lokallaget i Kristiansand KrF, som har støttet deg i nominasjonskampen, sier de trenger en ny Jon Lilletun. Og noen mener det kanskje kan være deg?

— Å nei, det er på ingen måte en verdig beskrivelse av meg. Jeg får heller være Hans Fredrik, sier han.

— Men om du skulle ha valgt deg en ministerpost?

Grøvan rister og sprekker opp i et digert glis.

— Det er nok veldig, veldig mange foran meg i akkurat den køen, sier han. Og folder armene tett inntil kroppen igjen. Men så må han legge til:

— Men det er jo ingen hemmelighet at jeg tror jeg kunne gjort en god jobb i samferdselskomitéen.

amund.hestsveen@fvn.no – 41 67 45 02