Det er september, og høststormene herjer langs sørlandskysten. Fartøyer søker inn til Flekkerøy havn for å vente på bedre vær.
Blant fartøyene er et dusin stolte orlogsskip tilhørende den dansk-norske marine.
Stormen har herjet fælt med fartøyene, og flaggskipet ”Gideon” lekker stygt. Ei sjøsyk og medtatt jente på 14 år tusler i land og vil gjerne ha et sted å sove.
Og det får hun selvfølgelig, hos en bonde i nærheten.
Denne bonden synes nok det er gjevt å ha henne i hus, for jenta viser seg å være ei vaskeekte prinsesse fra Danmark.
Sove i samme seng?
Noe forundret blir han vel da det noen uker senere kommer en velkledd ung mann og spør om han kan få sove i den samme senga. Men han får jo lov til det, for mannen er ingen ringere enn kongen av Skottland!
Hva er det egentlig som foregår?
Kongen av Skottland
Et par måneder tidligere satt denne unge mannen, kong James VI, og beundret et portrett av den danske prinsesse Anna. Portrettet bekreftet ryktene; hun var en nordisk skjønnhet, med blå øyne og gyllent hår. Og nå skulle hun snart komme til Edinburgh og bli hans kone.
James var forelsket. Han hadde skrevet et dikt til henne, og i et brev til Annas mor, enkedronning Sofie, sa han at han hadde et lidenskapelig ønske om å omfavne "... this noble and lovable princess…as soon as possible".
Nå visste James at et kongelig ekteskap ikke bare var et spørsmål om kjærlighet, og derfor hadde han sendt forhandlere til København for å ordne opp i det politiske. Forhandlingene dreide seg om Shetland og Orknøyene, som skottene fra gammel av hadde pant i, om toll og militært samarbeid, samt en betydelig medgift.
Medgift
Forhandlingene endte med at Anna skulle bringe med seg en medgift på 150.000 skotske pund. Det var en enorm sum for Skottland, som var i økonomisk krise.
Det var også en annen bonus ved dette ekteskapet: Endelig skulle kong James få sjanse til å slå tilbake mot de frynsete ryktene om at han var både homofil og impotent. Folket ville ha en dronning, og det skulle de få.
I Danmark satt prinsesse Anna og gledet seg. Hun hadde også fått et bilde av ham, og ville gjerne gifte seg med denne vakre kongen. Ja, hun sa hun ville dø dersom ekteskapsforhandlingene gikk i stå.
Men nå var alt klart. Det gjensto bare å få brakt Anna over Nordsjøen og arrangere en skikkelig bryllupsfest i Edinburgh.
En djevelsk seilas
Den 5. september 1589 seiler en dansk flåte, med 14 store skip, fra København med Skottland som mål. Om bord på flaggskipet "Gideon" står prinsesse Anna og riksadmiral Peder Munk.
Men det begynner dårlig. Allerede ved avreisen ble to skyttere drept da man skulle avfyre en kanon. Og utenfor Helsingør ble enda en skytter drept da en kanon eksploderte.
Dette skulle bare være et forvarsel om hva som skulle komme…
De var ikke kommet lengre nord enn til Skagen før de havnet i et forferdelig uvær. I to dager lå de og stanget mot vinden før de fikk manøvrert seg inn til Flekkerøy. Mens mannskapet reparerte skutene fant admiralen det opportunt å arrangere en større bankett, men etter noen dager gjorde de et nytt forsøk på å krysse Nordsjøen.
Imidlertid økte stormen til orkan, og uværet truet med å slå selv de store orlogsskipene til pinneved. I nattemørket kom fartøyene fra hverandre og man fryktet at flaggskipet med prinsessen om bord hadde forlist. I flere dager søkte man fortvilt etter Gideon i det ville havet.
"Gideon" ble funnet ved Merdø, utenfor Arendal. Skuta lakk voldsomt, og flere av de andre skipene hadde også fått betydelige skader. To skuter hadde tørnet sammen såpass hardt at en skipsbåt ble knust og et par matroser omkom.
Kom aldri lenger enn Flekkerøy
Skutene kom seg tilbake til Flekkerøya, og her fikk omsider Hennes Nåde stige i land, utslitt og sjøsyk som hun var. Hun hadde ikke spist på flere dager.
Anna sov i ”en liden Bondestue” mens de reparerte skutene og ventet på bedre vind. Deretter gjorde de et nytt forsøk, men igjen måtte de returnere.
I disse ukene skulle Anna og hennes prominente følge bli godt kjent i Flekkerøy havn, for det virket som om det var krefter i havet som ville hindre Anna i å krysse Nordsjøen.
Mannskapet kunne alltids ta seg et glass på et av skjenkestedene, selv om det enkelte ganger ble en del spetakkel til ”Guds fortørnelse”.
Admiralen syntes vel det var lite ærerikt å ikke ha kommet lenger enn til Flekkerøy etter fire uker, så i slutten av september gjorde de et siste forsøk. Nordøstlig vind ga dem god bør vestover. Men så snudde vinden plutselig 180 grader og økte til storm. Det var bare én ting å gjøre; de måtte snu. Mannskapet mumlet om djevelens verk.
Dessuten sprang "Gideon" lekk igjen. Man pumpet desperat for å holde skuta flytende.
Det gjorde ikke saken bedre at man bokstavelig talt hadde en løs kanon om bord. En av kanonene hadde revet seg løs i uværet, rullet fram og tilbake over dekket og drepte åtte matroser før den endelig raste over bord. Det sies at Anna sjøl var vitne til dette.
Djevelens verk
Utslitte og redde kom de seg igjen tilbake til Flekkerøy. Men nå var det slutt. Dette måtte være noe annet enn uflaks. Slike vinder kunne bare skapes av trollkvinner. Flere av fartøyene hadde nå fått så store skader at det var umulig å fortsette ferden. Det kunne ikke lengre være noen tvil om at skipenes skjebne var beseglet med heksekunst!
Admiral Munk måtte gi seg. Det var en tung avgjørelse, for dette gikk på æren løs. Da resultatet ble kjent i Danmark, begynte sladderen, og Munk fikk høre at han hadde vært høvedsmann på skipet «Ligg-i-ro».
Da man senere skulle plassere ansvaret for fadesen, kom den juridiske ekspertisen imidlertid fram til at det var trollkvinner som sto bak alle problemene. Og etter hard behandling ”tilsto” flere kvinner at de hadde sendt sine smådjevler etter admiralskipet.
Ane Koldings var den første som ble ført til bålet i juni 1590. Senere kom flere til.
Kongen ventet
I Edinburgh satt kong James og ventet utålmodig på Anna. Men skutene var ødelagt, og man besluttet å gjøre et nytt forsøk til våren.
Anna skrev et brev til James og dro i stedet nordover mot Oslo. Vi legger her merke til at mens den stolte danske marine ikke klarte å forsere Nordsjøen, gikk postgangen over havet tilsynelatende som en lek.
Hadde fått nok
Ved Sandefjord fikk følget sterk motvind, og da gikk jenta på land. Hun hadde fått nok av sjølivets gleder og tok landeveien fatt. Det prominente følget ankom Oslo 25. oktober, altså nesten to måneder etter at de dro fra København.
Det var ingen stor by prinsessen kom til. Oslo var en småby med ca. 1700 innbyggere, og vinteren var kald. Anna frøs, og etter noen dager ville hun hjem til København. Tjenerne begynte å pakke sakene hennes.
Så kommer kongen
Omtrent samtidig hadde James ankommet Flekkerøy. I Skottland hadde kongen merket at Annas uteblivelse ga ny næring til ryktene om ham, og nå ville han vise at han var et skikkelig mannfolk. Ved et romantisk redningstokt skulle han befri sin jomfru i nød!
Med fem skip og 300 mann, samt masse vin og andre godsaker, satte han av gårde. Og han kom greit fram til Flekkerøy.
Vel framme ville han sove i samme seng som Anna hadde sovet i, ”paa Landet til en fattig Mand”.
Fire dager senere dro han videre mot Oslo.
Mens Anna altså forberedte reisen til København, kom den utrolige meldingen om at skottenes konge hadde overnattet i Flekkerøy og var på vei til Oslo!
Borgermester Oluf Glad og Stattholder Axel Gyldenstierne sendte nervøst et brev til København og spurte hvordan de skulle forholde seg.
Utålmodig
Da kongen og hans selskap ankom Oslo, var han utålmodig etter å møte Anna. Kongen braste inn i full mundur, uten å ha tatt av seg verken støvler eller vinterjakke, og ville gi Anna et kyss; ”His Majesty minded to give the Queen a kiss after the scotch fashion at meeting, which she refused as not being the form of her country”, som det heter i kildene.
Anna vendte seg blygt bort, litt skremt av denne barduse skotten. Men det ordnet seg raskt. Etter en litt nølende konversasjon kunne skotske, danske og norske herremenn med lettelse konstatere at James og Anna omfavnet hverandre.
Bryllup!
Kongen ville gifte seg. Her, i Oslo, selv om bryllupsforberedelsene var godt i gang i Edinburgh. Han hadde heller ikke orientert den myndige damen i London, dronning Elisabeth I. Det var så avgjort noen brudd på den kongelige etikette her.
Men bryllup ble det.
Og bare fire dager etter kongens ankomst, den 23. november 1589, feiret man bryllup i den gamle bispegården.
Vertskapet i Oslo var fullt klar over at dette var en unik begivenhet, og hadde anstrengt seg for å lage en verdig seremoni. Eller ”som man evnet på denne tiden”, som en dansk deltaker lakonisk skrev, åpenbart ikke særlig imponert.
Kongens medbrakte prest fikk æren av å vie de to. Vielsen foregikk på fransk, ettersom engelsk ikke var noe felles språk på denne tiden. Og presten kom med formaninger om at hustruen skulle adlyde sin brudgom. Ekteskapet skulle være som et kongerike i miniatyr.
Man avsluttet med sang og trompetfanfarer. Århundrets bryllup i Oslo hadde tatt en time.
Nakendans i snøen
Noen usikre kilder hevder at kong James under bryllupsfesten lot fire «medbragte negre» danse nakne i snøen, og at alle fire døde etterpå av lungebetennelse…
Skottene mente det var risikabelt å dra over Nordsjøen denne vinteren, og forberedte et lengre opphold i Oslo. Da dronningen i Danmark hørte om dette, sendte hun sporenstreks invitasjon om å komme til København; man kunne ikke bo i det iskalde Oslo om vinteren!
James og Anna sa farvel til Oslo etter en måned. 22. desember satte de seg i sine sleder med kurs for København. Kongen reiste seg ”..op i Slæden og bød al Almuen gode Nat ikke alene paa Skotsk, men ogsaa paa Dansk”. Imidlertid var det ikke natt, men kl. 8 om morgenen… Hadde kongen forsynt seg litt for mye av vinen?
Det ble en lang og slitsom sledetur i bitende kulde. Anna ble syk av alle strabasene og måtte ligge i sleden. Men etter fire uker var de endelig framme i Danmark.
Vinter i København
Det ser ut til at James likte seg godt i Danmark; «her på Kronborg slott hvor vi drikker og slår tiden i hjel på gammeldags vis», som han skriver til en venn i Skottland. Danskene var ikke kjent for å spytte i glasset
I april setter Anna og James kursen mot Skottland. Denne gangen går det greit, og 17. mai 1590 blir hun kronet til dronning av Skottland.
I 1603 blir James og Anna også konge og dronning av Storbritannia.
Reisen til Flekkerøya, Oslo og Danmark skulle vise seg å bli den eneste utenlandsturen James foretok. Han syntes kanskje det var nok?
Og det sies at Annas nærkontakt med den ublide sørlandskysten i 1589 gjorde at hun ble svært skeptisk når noen foreslo en søndagstur på havet…
Ekteskapet
Å si at Anna og James levde lykkelig alle sine dager er å ta litt hardt i. Det gikk fint i begynnelsen, men etter hvert gled de litt fra hverandre. Anna var en myndig dame, og James fryktet temperamentet hennes. Hun ble tidligere regnet som lite betydelig, men senere historikere har forsøkt å endre dette synet. Hun hadde stor interesse for kunst, arkitektur og litteratur, og promoterte størrelser som Shakespeare, John Donne og Ben Johnsen. Hun bygde opp en betydelig boksamling og arrangerte forestillinger ved hoffet. Anna døde i 1619, 42 år gammel.
James var svært opptatt av hekseprosessene (som ble langt mer omfattende enn i Danmark). Han var en lærd mann, men noe demokratisk sinnelag hadde han ikke. Han tålte ikke opposisjon og kom derfor raskt i konflikt med parlamentet i London.
Sønnen, Charles I, arvet denne holdningen, og det endte i forferdelse ved at parlamentet i 1649 vedtok å kappe hodet av ham.
Kong James døde i 1625. Kilder:
P A Munch; Beretning om Prindsesse Annas Giftermaal….,Norske Samlinger, bind 1, Christiania 1852
Stevenson, David; Scotland's last Royal Wedding, Edinburgh 1997
Kåre Rudjord; Oddernes Bygdebok, 1968 & 1974
Normann Liene