Hun smiler mye, 18 år gamle Aynazar Ani. Hun smiler ved bordet i kantina på Vågsbygd videregående skole, mens hun forteller om hvordan hun kom til Norge fra Xinjiang i nordvest-Kina i slutten av 2017. Hun smiler i dansesalen idet hun inntar “første posisjon”, “andre posisjon” og “plier” foran ballettlærer Carla Jung tre kvarter senere.

Av blod er Aynazar uyghurer og muslim.

Uyghurene er en av Kinas 56 etniske folkegrupper som har vært i sterk politisk opposisjon til den kinesiske regjeringen i Beijing. De er hovedsakelig muslimer, og finnes både i Xinjiang i Kina, også er kjent som Øst-Turkestan, i Kasakhstan, Usbekistan og i Kirgisistan.

De siste ti årene har Folkerepublikken Kina drevet en politikk hvor de bevisst forsøker å utvanne uyghur-befolkningen ved å sende sivile han-kinesere til Xinjiang for å bosette seg der og infiltrere samfunnet med sin “kinesiske kultur.” Flere ganger har uyghurske opprør mot den strenge siniseringspolitikken ført til voldelige sammenstøt i provinsen, og i dag bor mange uyghurer i eksil både i Europa, Australia, USA og andre deler av Asia.

Aynazar og moren bor i Kristiansand.

18-åringen vil helst snakke om dansen, skolen og livet i Norge og ikke om politikk under vårt møte i kantina på Vågsbygd videregående.

Moren kom alene til Norge for fem år siden, forklarer hun, og det var ikke før to år senere at Aynazar fikk komme etter. I Xinjiang vinket den da 16 år gamle jenta farvel til bestemor, bestefar og hele slekten sin før en lang flyreise gjennom Asia og Europa ventet. Familien i Kina har hun ikke sett siden hun dro derfra.

– Det var vondt, selvfølgelig. Jeg vet ikke når jeg får se dem igjen. Jeg kan ikke reise tilbake, da mitt kinesiske pass ikke er gyldig lenger etter at koronapandemien brøt ut. Vi har tenkt mye på bestemor og bestefar under pandemien. De har måttet være hjemme i huset sitt uten å kunne gå ut døra i mange måneder. Men nå begynner de å kunne leve mer normalt igjen, og i dag de har de det heldigvis veldig bra, sier Aynazar.

Det er umulig å ikke sperre opp øynene og undre seg litt når den unge jenta forteller. Hun har bare bodd i Norge i tre år, men språkkunnskapene gir inntrykk av et mye lengre opphold.

– Det første jeg tenkte om Norge var at skolen er veldig annerledes enn i Kina. Man har så mye mer frihet her. I Kina måtte vi gå med uniform på skolen, og lærerne har en voldsom autoritet. Her føler jeg at jeg kan bli venn med lærerne, og det er veldig fint, sier Aynazar.

Etter kun ett år i kombinasjonsklasse begynte hun på VG1 på danselinja. Hun drømmer om å bli profesjonell danser, men har ennå ikke har bestemt seg for hva hun vil bli. Aynazar forteller at hun ble varmt mottatt av sine medelever i danseklassen.

– Jeg er eneste innvandrer i klassen, og første dagen synes jeg jo det var litt kleint. Jeg følte meg litt alene, men det varte ikke lenge. Da jeg satt alene i lunsjen neste dag, så kom alle jentene fra klassen min bort til meg og inviterte meg til å sitte med dem. Jeg følte at jeg raskt ble en del av “gjengen”.

Forfatter: – Fortsatt gjelder andre, mer restriktive regler for jentene enn for guttene.

Hun sier hun er takknemlig for at hun raskt ble flyttet over til en vanlig, norsk skole.

Det var lettere å få venner der enn å bli kjent med de andre, mer voksne medelevene på mottaksskolen. Å få norske, jevnaldrende venner tror Aynazar har vært viktig i forhold til hvor norsk hun selv føler seg.

– Meg og mamma har vårt hjem her i Norge nå, og jeg føler meg mer norsk enn kinesisk. Men det at jeg føler meg mer norsk, betyr ikke at jeg glemmer min kultur og min religion.

Dansen er en rød tråd gjennom både det norske og det kinesiske. I tillegg til balletten på skolen, danser hun hip hop på Samsen kulturhus på fritiden, og den tradisjonelle uyghurske folkedansen har hun i blodet fra barndommen.

Aynazar er opptatt av å ha vanlige, “norske” fritidsaktiviteter, samtidig som hun og moren holder godt på troen sin og de muslimske høytidene i hjemmet. 18-åringen mener hun opplever langt større aksept for sin muslimske tro her i Norge enn i Kina.

– Jeg har ikke opplevd noe negativt når jeg forteller at jeg er muslim her i Norge. Jeg føler jeg blir respektert.

Hun sier målet med framtida i Norge er “å bli noe”, få en god utdannelse og etterhvert en egen familie. Ifølge troen sin, må Aynazar gifte seg med en muslimsk mann.

– Men det viktigste for meg i livet mitt nå er min mor, skolen og vennene mine. Og så kommer framtida når den kommer. Jeg prøver å være glad og positiv hver dag, og takknemlig for de mulighetene jeg har fått, sier hun og smiler igjen.

Les hele saken med abonnement

Fædrelandsvennen ønsker en god og åpen debatt. Her kan du bidra med din mening.