Klikk på videoen over for å høre Ropstad fremføre "Demninga" akustisk!
VENNESLA: Dette er Storevold. Et veikryss i Vennesla, med noen grå garasjer og et busstopp. Fullstendig blottet for alt som er vakkert og alt som er poetisk.
Tilsynelatende.
Erlend Ropstad trør over veien og drar lua godt nedover ørene. Snøen laver ned, slik den alltid gjorde da han var liten. Da han hektet seg på støtfangere og slepekroker for å slippe å gå den lange veien hjemmefra.
— Storevold var et veldig sentralt sted for meg. Dette var porten til den store verden. Det føltes i hvert fall sånn. Det var her bussen gikk fra, og her resten av verden begynte.
På sin nye plate har han gjort det sjarmløse veikrysset til noe stemningsfullt. Noe innbydende.
— Jeg har forsøkt å lage et lokalt mikrounivers i Vennesla, og håper folk andre steder kan kjenne seg igjen i det. Det er det som er hele tanken bak. At lytteren skal ha sitt eget Storevold.
Rotløs
Ropstads Vennesla-prosjekt startet for fire år siden. Han skrev sangen "Huske deg igjen" til den lokale salmeplata "Alt av nåde". Da måtte han rote rundt i gamle minner fra oppveksten. Det ble fort et helt album, som kom ut i januar. Et vellykket og kritikerrost album. Om Vigeland, om Erklevveien, om en ung venndøl med lengsel og kjærlighetssorg. Og den samme venndølen som voksen.
— Jeg flyttet da jeg var nitten og kuttet på en måte alle bånd til Vennesla. Det er ingen tvil om at det lå mye kreativitet i den rotløsheten. Kanskje det har ligget et ubevisst behov for å ta opp kontakten som ble kuttet. Det har vært en fin ting å skrive om, sier han.Et par kilometer fra Storevold ligger en lang, bratt bakke, som også er foreviget på den nye plata. På toppen av den bodde Erlend Ropstad helt til han flyttet fra bygda. Og fikk man øye på ham der, var det trolig med gitaren i den ene hånden og forsterkeren i den andre. Kanskje på vei til bedehuset. Men det var på ingen måte for å påkalle høyere makter. Ropstad dro i motsatt retning. Til kjelleren, der han kunne plugge inn gitaren.
— Bedehus har ofte bra lydanlegg, og ungdommen er alltid velkommen i en menighet for å lage musikk. Det er i deres misjonsånd, og det benyttet vi oss av. Jeg ble kanskje oppfattet som en pøbel i det miljøet fordi jeg ikke var kristen, fordi jeg hadde langt hår, og fordi jeg var litt sarkastisk og ironisk når det gjaldt min tilstedeværelse. Litt sånn "Ja, bare gå og bli frelst dere. Halleluja". Men nå opplever jeg at kirken i Vennesla har stor takhøyde og er åpen for kultur og moderne tenking, forteller han.
Ateist
Ropstad var i trygge omgivelser i ungdommen og hadde ingenting å gjøre opprør mot. Men han fant aldri helt tilhørighet noe sted.
— De fleste hørte til enten på bedehuset eller på rånestripa. Men jeg var ikke komfortabel med noen av delene, sier 38-åringen, som fortsatt er ateist, selv om han føler "en viss dragning mot det spirituelle". Uten at han klarer å forklare helt hva det innebærer. Og han synes ikke det er så viktig.
Ettertenksom mimrestund fra Vennesla
— Hvis jeg har noe som tar den plassen i livet mitt, så er det musikken. Når jeg ser hvor mye den kan gjøre med mennesker og mellom mennesker, hvilke problemer den kan løse og hvor mye mening den kan gi i mitt liv og andres, så vil jeg si at dét er min spiritualitet.
Historiefortelleren Erlend Ropstad ble født sånn cirka ti år etter resten av gutten. På midten av 80-tallet, da Bruce Springsteen ga ut "Born in the USA". Millioner av platekjøpere ble betatt av den fengende melodilinja i "Dancing in the Dark". Unge Ropstad falt mer for tekstene og karakterene. Virkeligheten i Springsteens låter. Stemningen i de små øyeblikkene. De som egentlig er de største.
— Det var utrolig sterkt. Jeg sa til min far at jeg skulle ha alt den mannen hadde laget. Alt.
Opera
På det tidspunktet hadde han allerede begynt sin egen ferd mot musikeryrket. Han begynte å spille fiolin da han var åtte, og klassisk gitar et par år senere.
— Det var min flukt og det var veldig intenst. Jeg forsvant langt inn i musikken. Det var mitt eget sted hvor jeg kunne være i timevis. Min søster sier hun stort sett bare husker lyden av elgitar som et slags evig lydspor fra ungdomstida.
Hans far var lege i Vennesla, og musikkelsker. Følgelig var han også lykkelig for sønnens veivalg. Det var bare én hake.
— Han var operaelsker. Til beinet. Så han forsto, og var positiv når det gjaldt retningen jeg gikk i, men han syntes det var noe dritt at det ikke ble klassisk, forteller Ropstad.
Da faren var i slutten av 40-årene fikk han kreft. Etter flere års sykdom, døde han som 51-åring.
— Det var steintøft å bli voksen og se den jeg målte meg mot, min store helt, bare visne bort. Jeg stengte ut mye av det og tenkte "dette får jeg ta senere i livet, når jeg har redskaper til det". Det hadde jeg ikke da. Jeg klarte ikke å ta det innover meg, sier Ropstad, og forteller at det tok lang tid før han klarte å finne ut hvordan farens død hadde preget ham. Nå vet han.
— Min far, doktoren og operaelskeren, ville aller helst ha vært musiker. Jeg har tatt meg den friheten å bli musiker, fordi jeg vet at jeg kanskje ikke lever lenger enn til femti. Kanskje enda kortere. Den tida jeg har, tar jeg på alvor.
Pakt
Etter farens død dro Ropstad til Bergen. Deretter Trondheim, Australia, Oppdal og Oslo. Han var fotograf og han var lærer, og han nedprioriterte musikken for en tryggere tilværelse. Helt til han selv ble far og så sin nyfødte sønn i øynene.
— Da fikk jeg en sterk følelse av at hvis jeg skulle bli en bra pappa, så kunne jeg ikke lyve til meg selv. Jeg måtte skrive låter. Det hadde sannsynligvis noe med det som skjedde med min far å gjøre. Jeg inngikk en pakt med sønnen min mens han lå og sprellet på stellebordet.
Ti år senere ble han far for tredje gang, til Evert, som satte sitt preg på Ropstads tredje plateutgivelse. Den som ser ut til å bli et slags kunstnerisk gjennombrudd for venndølen. For plata er spilt inn hjemme hos låtskriveren, med Evert sovende på naborommet.
— Jeg sang inn låtene med babycallen der og mikrofonen der , forklarer han, med hendene en halvmeter fra hverandre.
— Det er klart, da blir det ikke black metal, og jeg synger helt annerledes enn på de forrige platene. Jeg synger som om det ligger en baby og sover. For det gjorde det jo faktisk.
Befriende venndøler
Forrige helg spilte Ropstad den nye plata, "Hva om det ikke er sånn som du tror at det er", for første gang i Vennesla, på utestedet Hr. Direktør.
— Det var veldig stas, og fint å bli tatt godt imot. Det er spesielt å spille for et hjemmepublikum som på en måte er fremmed siden jeg ikke har bodd her på lenge. Jeg har et godt forhold til Vennesla, og jeg tror alle her synes det er gøy at jeg synger om bygda, og at en de kjenner får litt oppmerksomhet når det gjelder musikk, sier artisten.
Han mener venndøler er et befriende folkeslag.
— De er Sørlandets nordlendinger, de går ikke så stille i dørene her som de gjør i Søgne. Og det er en kul ting. Det fins ikke klasseskille her, du kan ikke tro at du er noe bedre enn andre selv om du er pastor eller direktør på fabrikken. Du kan ikke kommer her og være jålete, sier han.
Men Ropstads Vennesla-opphold er kort. Han bor i Oslo med kona og sønnen. Dessuten er han en uke i måneden på Oppdal, med barna han har med ekssamboeren.
— Jeg har funnet en kone som er fantastisk og vi har det latterlig bra i vår lille leilighet i Oslo. Vi har funnet en ordning som passer til kunstnertilværelsen min.
Verdifullt
For Ropstad vet at det er det han er. Kunstner. På godt og vondt. I låten "Lang bratt bakke" spør han seg selv: "Jeg kunne gjort så mye annet. Men hvem skulle da ha skrevet sanger om ho?"
— Jeg skrev de setningene for å rettferdiggjøre meg selv. For å si "Erlend, det er faktisk meningsfylt det du driver med, selv om regningsbunkene vokser". For jeg kan ikke forestille meg en verden uten alle disse sangene som andre har skrevet og som har betydd så mye for meg. Det er veldig verdifullt at det blir skrevet musikk og historier. Og selv om ikke alle av oss tjener så mye penger, så er det verdier jeg tror på.
Endelig norsk debut for Ropstad
Erlend Ropstad gjør Vennesla universell