Sist havnet han i fengsel, nå fullfører han rollen

I 1989 hadde Lars Faksvåg en rolle i Bjørneboes «Fugleelskerne», men han ble buret inn før premieren. Nå får han sjansen igjen med Det dramatiske selskab.

Publisert: Publisert:
  • Torgeir Eikeland

– Jeg levde et liv ganske på sida av loven, og to uker før premieren ble jeg innhentet av lovens lange arm. Dermed havnet jeg bak lås og slå for en lengre periode. Det eneste jeg sa i det første avhøret var å sitere «Mea Maxima Culpa» (min store skyld) fra Bjørneboe-stykket, humrer Lars Faksvåg.

Han ler nå av det som ikke var like morsomt i 1989. Dommen for narkotikasmugling satte ham ut av sirkulasjon så lenge at han gikk glipp av både premieren på «Fugleelskerne» og de påfølgende seks årene i frihet.

Etter å ha lagt bak seg sin kriminelle løpebane er han nå sysselsatt i rehabiliteringsprosjektet Røvere i recovery. Sist høst fikk han med seg at Bjørneboe-året 2020 også omfattet en nyoppsetning av skuespillet «Fugleelskerne» ved Det dramatiske selskab, og det i selveste Kilden. Dermed sendte Faksvåg en epost til regissør Kristian Landmark med bønn om å få være med og fullføre det han begynte på for 31 år siden.

Lars Faksvåg (t.v.) svarte med strofer fra «Fugleelskerne» da politiet avhørte ham i 1989. Her er han med Nina Feste Bajractarevic og Kristian Landmark på Bjørneboes plass i Kristiansand. Foto: Torgeir Eikeland

Romtemperatur

Mottagelsen var varm:

– Det er jo en «match made in heaven» å få en fyr som Lars inn her. Hans erfaringer passer godt inn i Bjørneboes ånd. Og hvem kan passe bedre til å spille rollen som lastebilsjåføren Marco med bakgrunn i motstandsbevegelsen enn Lars? Det gir et helt annet uttrykk enn om du skulle satt inn en skuespiller som har levd hele sitt liv i romtemperatur, sier Landmark.

I 1989 ble Lars Faksvåg fengslet for narkosmugling før premieren. Nå får han en ny sjanse til å spille i Bjørneboes «Fugleelskerne». Foto: Jacob J. Buchard

Les også

Bytter celle med seilbåt

Les også

Håper farens romaner fortsatt vil provosere og skape diskusjon

Les også

«Jonas»: – Responsen har vært overvel­dende

Alex Scherpf (t.v.) regisserte de to oppsetningene av «Fugleelskerne» på åttitallet. Her med Knut Østrådal i rollen som Piccolini. Foto: Kjartan Bjelland / Nica

– Romtemperatur? Var det kaldt i fengsel?

– Temperaturen i fengselet skulle ligge på 18 grader, men de sparte en del på å sette den ned til 17, opplyser den forhenværende fengselsfuglen.

Faksvåg kunne fremdeles litt tekst fra skuespillet, som har dype røtter i den nå voksne delen av Kristiansands kulturmiljø. Mange husker at de var med på, eller så de to oppsetningene av «Fugleelskerne» i 1986 og 1989.

– De to oppsetningene er et tema som fremdeles kommer opp på pubene i byen, forteller Landmark.

«Aldri så renslipt»

I 1986 og 1989 var det avdøde Alex Scherpf som regisserte «Fugleelskerne». Faksvåg var med første gang stykket ble satt opp, men altså ikke andre gangen.

Den gangen var det Christianssand amatørteater som stod bak forestillingene: I 1986 på Kristiansand teater og i 1989 på Rosegården. Mange av de medvirkende var de samme. Begge gangene hadde nå avdøde Ole Geir Feste hovedrollen som Caruso, og i anmeldelsen fra 1986 skriver Fædrelandsvennens Knut Holt: «Aldri har man sett Ole Geir Feste så renslipt som her i «Fugleelskerne»».

Når stykket nå settes opp igjen, er det hans datter Nina Feste Bajractarevic som er leder for arrangørforeningen Det dramatiske selskab. Hun synes det er litt spesielt:

– For det første er det sykt irriterende å ikke kunne ringe ham og spørre om ting, og det er også irriterende at han ikke får sett det. Men han er jo med på et vis. Jeg er sikker på at han hadde likt denne versjonen, sier hun.

Arild Fredriksen har skrevet musikken og deltar også i bandet til oppsetningen. Foto: Ole Bernt Kristoffersen

Denne gangen er skuespillet tatt ned fra to akter til en, forteller regissøren, Kristian Landmark.

– Men vi har ikke hatt behov for å «modernisere» Bjørneboe. Det er ikke slik at vi heller vil la handlingen foregå i Vågsbygd i 2020 i stedet for i Italia på sekstitallet. Dette er snarere et stykke som har vokst inn i tida, sier han. Landmark regisserte også Det dramatiske selskabs forrige oppsetning: «Pukkelen» av Gabriel Scott.

Nazistiske ornitologer

Jens Bjørneboes «Fugleelskerne» handler kort sagt om dette:

I en italiensk landsby i 1960-årene har jakt og fangst av småfugler blitt populært. Så kommer en gruppe ornitologisk orienterte tyske turister til byen. Disse fugleelskerne tilbyr lukrativ turisme i bytte mot at jakta opphører.

Men noen av disse tyskerne har vært i landsbyen tyve år før som okkupanter. To av dem blir gjenkjent av fuglejegeren Caruso. Det dreier seg om aktor og dommer fra da han ble dømt til døden under krigen. Selv overlevde Caruso henrettelsen, men han mistet flere av sine nærmeste. Nå vil han ha hevn, og motstandsgruppa han tilhørte under krigen samles igjen og tar til fange de to tyske turistene.

Under den private rettergangen som følger, utnevner presten Piccolino seg selv til forsvarer, og han gjør en «litt for god jobb». Presterollen er det ellers Knut Østrådal som har, akkurat som han hadde i 1986 og 1989.

I 1986 beskrev anmelder Knut Holt rollen hans som «den helt presise blandingen av noe bydende geistlig, paret med en viss karsk sensualisme».

Knut Holts anmeldelse av «Fugleelskerne» i 1986. På bildet ser vi hovedrolleinnehaver Ole Geir Feste. Foto: Faksimilie

Ondskapens problem

– Det er en forslitt øvelse å fortelle om hvorfor et stykke er «aktuelt også i dag». Men jo: I vår tid ser vi en enorm ansvarsallergi der lydighet og disiplin blir brukt som forklaring på mye. En prøver hele tida å finne en høyere øvrighet å flytte ansvaret over på, og dette var også ett av Bjørneboes store prosjekter: Han undersøkte hvordan lydighet kunne brukes som ondskapsforklaring, sier Landmark.

Han sier han spekulerte mye på hvem han kunne bruke i hovedrollen som Caruso, helt til løsningen skal ha slått ned i ham klokka fem en morgen. Den var å spørre vokalisten i nå nedlagte Christianssand String Swing Ensemble, nemlig Emilio Dobrodenka Steinsland.

– Ham har jeg jobbet sammen med i teaterprosjekter helt tilbake til 2003, sier Landmark.

Miguel Emilio Dobrodenka Steinsland har hovedrollen som Caruso. Foto: Ole Bernt Kristoffersen

Den nevnte Steinsland har nå bodd mange år på Østlandet, hvor han i 11 år har vært med i Grusomhetens teater i Oslo. God Helg får tak i ham på telefon fra Lunde på Hadeland. Han har disse betraktningene om Bjørneboe og stykket:

Ingen poesi i lydighet

– Vi følger et system som er større enn oss selv, og hvis vi skal hevne oss på den enkelte, blir det ikke lett å plukke ut hvem som egentlig er den skyldige. Det er det absurde som Bjørneboe får fram. Vi er alle del av et sirkus og et galehus, og hvis vi følger propagandaen blindt er det altfor lett å ende opp i en polarisert verden hvor det er «oss mot dem». Men i lydigheten finnes ingen poesi. Den er låst. Og der har kulturen en oppgave som vi bare må prøve å løse så godt vi kan, sier Steinsland.

En del av løsningen for hans del går ut på å ta fram stemmeprakten han var kjent for i Christianssand String Swing. «Fugleelskerne» er nemlig musikkteater hvor mye av Bjørneboes poesi er tonesatt. Og melodiene som brukes i årets forestilling, er de samme som ble skrevet av kristiansanderen Arild Fredriksen til oppsetningene på åttitallet. Både han og resten av ensemblet fra den gang er med også nå.

Fra prøvene. Miguel Emilio Dobrodenka Steinsland kneler med hagla. I bakgrunnen sitter Mari Nodenes Heggland, og bak der igjen er bandet nøyaktig samme gjengen som på åttitallet. F.v. Arild Fredriksen, Reidar Mosland, Øystein Tveiten, Svein Øverland og Lars Helge Rasch. Foto: Ole Bernt Kristoffersen

Samme bandet

– Det virket som Arild bare ventet på å få den telefonen, og han sa ja nesten før jeg hadde fått spurt, ler Kristian Landmark. Med i bandet er Arild Fredriksen, Reidar Mosland, Lars Helge Rasch, Øystein Tveiten og Svein Øverland.

Hovedrolleinnehaver Steinsland bekrefter at stemmen ser ut til å fungere bra.

– Jeg ble positivt overrasket, både over stemmen og hvordan det fungerte med bandet. Dette satt skikkelig, og jeg gleder meg. Jeg har også blitt bedt om å være med på en innspilling av disse sangene sammen med musikerne og Hilde Hefte, sier Emilio Dobrodenka Steinsland.

– Vi har lagt veldig mye vekt på det musikalske. Vi har til og med hentet inn sangpedagog, sier Nina Feste Bajractarevic.

– Dette er sanger som fremdeles synges på fester her i byen. Det er nesten så man kan si det er en musikal, sier Lars Faksvåg.

– Nei, nei. Ikke musikal. Dette er musikkteater i tradisjonen etter Bertolt Brecht, korrigerer Landmark.

– Okei. Jeg tar det tilbake. Ikke musikal, ler Faksvåg.

Publisert:
Fædrelandsvennen ønsker en god og åpen debatt. Her kan du bidra med din mening.
  1. Kristian Landmark
  2. Jens Bjørneboe
  3. Knut Østrådal
  4. Kilden