TILBAKE I KLASSEROMMET: Einar Øgrey Bransdal lytter mens Cornelius Jakhelln forteller hvordan han opplevde mobbingen på ungdomsskolen. TILBAKE I KLASSEROMMET: Einar Øgrey Bransdal lytter mens Cornelius Jakhelln forteller hvordan han opplevde mobbingen på ungdomsskolen.

Tok mobbeoppgjør etter 20 år

Einar Øgrey Brandsdal lytter mens Cornelius Jakhelln forteller hvordan han opplevde mobbingen på ungdomsskolen.

KRISTIANSAND: - Kanskje var det der borte det skjedde, mens jeg sto sammen med gutta som var et par år eldre og lo, sier Netthandelen-gründer Einar Øgrey Brandsdal.

Han står i skolegården til Fiskå skole, og gløtter bort på forfatter og musiker Cornelius Jakhelln. Det er 20 år siden de sist så hverandre.

Forrige gang var den ene kongen i skolegården. Han som sto lent opp mot veggen, som lo når andre ble mobbet, som oppfordret. Han som glemte det han hadde gjort i skoletiden, og som aldri så seg tilbake.

Den andre var den som ble brølt til hver dag. Han som fikk gjennomgå. Han som tenkte på å avslutte livet allerede som elleveåring. Han som rømte til Oslo bare for å slippe unna. Han som har tenkt på gjengen som mobbet ham, selv da han ble voksen.

GJENSYN PÅ SKOLEN: Mye er uforandret på Fiskå skole på 20 år, mente de, da Cornelius Jakhelln og Einar Øgrey Brandsdal fikk utforske klasserom og korridorer på nytt.

En av dem som mobbet mestNå er de tilbake i skolegården. Borte er frykten for friminuttene. Borte er lærere som ikke så. Og som kanskje ikke ville se.

- Jeg har fått høre at jeg var én av dem som mobbet mest, sier Einar.

De står begge med armene i kryss, og prater om skolegården. Hvordan den har forandret seg. Hvordan det var på Fiskå skole den gangen- Det var et beinhardt miljø her, sier Cornelius.

- Ja, det var brutalt. Det var et elendig klima, og veldig mange fikk gjennomgå, svarer Einar.

De forteller om skolehverdagen. Vold. Mobbing. Og Einar Øgrey Brandsdal husker Cornelius Jakhelln godt.

Lærerne så ingenting

-  Cornelius var en av dem som var hardest rammet av mobbing. Ingen av lærerne så det. Jeg snakket med en i klassen min nylig, som sa at jeg hadde mobbet ham også. At jeg hadde sagt ting som gjorde at han gikk hjem fra skolen, som gjorde ham så sint at han ville knuse alle vinduene i huset vårt. Jeg følte aldri at jeg mobbet, men det har jeg tydeligvis gjort.

Jeg var tretten, fjorten år og visste ikke hva jeg gjorde.

- Hva tenker du om det nå?

- Det er ille. Men det som er det verste, er at det var sånn det var på denne skolen her, det var så ille. Jeg var tretten, fjorten år og visste ikke hva jeg gjorde, men at ikke lærerne tok tak i det... Det forstår jeg ikke.

Han forteller om manglende fokus mot mobbing.- I den tida der... Vi snakket aldri om at man ikke skulle mobbe, at man skulle være snill. Det var aldri et tema. Det var dårlig oppfølging av lærerne, synes jeg. Det var ingen lærere i skolegården, så det var fritt fram til å gjøre det man ville, sier Einar.

SOM FØR: Da Einar Øgrey Brandsdal var elev ved Fiskå skole, pleide han å skli ned trappegelenderet. Da han var tilbake måtte han gjøre det igjen.

Mest brutale i byenDe åpner hovedinngangsdøra til Fiskå skole. Går opp trappa. Kikker seg rundt. Ser at mange av utsmykningene på veggene fremdeles er de samme. I formingsrommet har lite endret seg på tjue år, det er de samme slitte pultene og de slitte stolene.

- I dette rommet tegnet jeg ordentlig for første gang, og her skrev jeg mitt første dikt, sier Cornelius

Det er en jævla trist historie.

De setter seg ned ved en pult. Og snakker ut.

Cornelius: -  Det var et kaldt menneskelig miljø på Fiskå skole. Jeg vet ikke hvordan du husker det?

Einar: -  Jeg er sikker på at vår skole var den mest brutale ungdomsskolen i byen. Det var vilt her. Du måtte være litt tøff for å kunne ha det greit. Jeg følte at jeg hoppet fra den ene gjengen til den andre. Det var mye slåssing på skolen, og mange ble mobbet. I min klasse var det ekstremt dårlig miljø. Mange fikk gjennomgå. Det var ingen lærere i friminuttene, ingen passet på.

Cornelius: - De få, enkelte lærerne som prøvde å si ifra, de signalene druknet. Jeg var slett ikke et englebarn selv heller. Skal du klare deg under sånne forhold, så... Det henter det verste ut av personer. Mennesket kan bli godt, og det kan bli vondt. Om du skal overleve under sånne forhold, så blir løsningen å mobbe selv. Det er en jævla trist historie.

Einar: -  Ja, du ble litt sånn selv?

Cornelius: - Ja, jeg hadde også anmerkninger for å ha plaget andre elever som var svakere enn meg. Det er ikke noe jeg er stolt av.

«Millionær i forkledning»

Men hvorfor ville de møtes igjen? Alt begynte da Cornelius Jakhelln så en artikkel på Fædrelandsvennens nettside, om tv-programmet «Millionær i forkledning» hvor Einar var med, hvor han donerte store pengesummer til dem som trengte støtte.

«Det er godt å se at man kan bli et bedre menneske med tiden», skrev Cornelius Jakhelln i kommentarfeltet.

Cornelius: -  Det var ikke veldig hyggelig skrevet, men det var ærlig ment. Så ble jeg kontaktet av Einar, og jeg sa det jeg mente. Det var rart å snakkes, og ikke minst at vi hadde samme inntrykk av situasjonen den gangen. For man vet aldri hvordan den andre husker, og om man selv husker riktig. Det kan jo hende at man overdriver med tiden, eller fortrenger ting. Det gjør vondt, men det er viktig å komme over sånne vonde perioder i livet — samme hva det gjelder.

Da Einar leste kommentaren, skjønte han at det lå noe mellom linjene. Noe han selv kunne huske.

GJENFORENINGEN: Cornelius Jakhelln forteller om tiden på Fiskå skole. Og Einar Øgrey Brandsdal beklaget at han mobbet.

Tok kontakt Einar: -  Da jeg leste kommentaren, skjønte jeg at det var noe. Jeg husker jo Cornelius fra skoletiden, at han var blant dem som fikk gjennomgå mest. Jeg følte aldri at jeg hadde mobbet, men etter at jeg snakka med Cornelius, tok jeg kontakt med en del av dem jeg gikk i klasse med som jeg vet ble brutalt mobbet. De mente at jeg var en av de verste.

_Cornelius: - _ Ja.

Einar: -  Men jeg har ikke følt det selv! Jeg har nok vært den personen på sidelinjen som har ledd, men så har jeg ikke tenkt noe over det. Men det har ingenting å si hva jeg mener. Det er deres følelser som er de riktige, altså hvis de føler at jeg var en kjip fyr, så er det det riktige.

Cornelius: -  Det er mange år siden, og dette er jo ikke dokumentert. Jeg har hatt lyst til å skrive noe fra Vågsbygd på 90-tallet, en roman, finne ut hvordan det var, ikke bare oppgjørsprosa. Da er det om å gjøre å finne dokumentasjon, for jeg har jo ingen bilder. Det har ikke du heller?

Einar: - Bare i hodet.

Hvorfor det blir som det blir — det er vanskelig å skulle sitte og dømme over det.

Cornelius: -  Vi hadde ikke mobiler, ingen hadde med kamera på skolen. Jeg vet ikke om det finnes bilder i det hele tatt. Det er lenge siden nå, mye er glemt, ikke sant? Jeg følte at du var en av de som sto i bakgrunnen, som kanskje dro i tråder, og som oppmuntret mer enn at du var en av dem som gjorde det. Jeg har også snakket med andre som har samme minner som meg. Hvorfor det blir som det blir - det er vanskelig å skulle sitte og dømme over det. Men jeg tror vi kan konstatere at det var et veldig usunt skolemiljø.

Einar: - Når man er tolv, tretten år... Man er ikke voksen i hodet på det tidspunktet, man har ikke peiling på konsekvenser, på hva det man gjør medfører.

Cornelius: -  Det var vanskelig. Man må ut i skolegården i friminuttene. Der var det ingen lærere.

Fædrelandsvennen: -  Hva tror du den tiden hvor du ble mobbet har gjort med deg?

Cornelius: -  Det har gjort meg i stand til å tåle motgang. Men det har også gitt meg en knekk. Jeg håper det har gjort meg sterkere, om ikke annet. Men jeg skulle gjerne vært det foruten. Det handler om tillit til mennesker. Det er mange som går gjennom dette, som etter hvert får problemer med relasjoner, enten det er vennskap, ekteskap eller annet.

Angrer

Einar: -  Jeg angrer selvfølgelig på at jeg var med på det. Jeg kan ikke huske at jeg kunne ha gjort det annerledes heller, for jeg var ikke bevisst på det punktet, og man føler ikke at man gjør noe galt. Jeg følte at jeg var dødssnill på skolen, men har jo skjønt i ettertid at jeg ikke var så snill likevel. Jeg tror det har noe med alderen å gjøre. Jeg hadde aldri behandlet mennesker slik i dag.

Cornelius: -  Jeg tror folk rundt deg så opp til deg, de ville ha aksept fra deg, og at de derfor mobbet. Jeg tror det var litt sånn.

Einar: - Det kan godt hende.

BLE MOBBET: - Jeg håper det har gjort meg sterkere, om ikke annet. Men jeg skulle gjerne vært det foruten, forteller Cornelius Jakhelln om tiden han ble mobbet på Fiskå skole.

- Modig å stille opp Cornelius: -  Det er mange andre som også kunne ha sittet med deg nå. Det er ganske modig at du stiller opp.

Einar: - Det er ikke noe problem i det hele tatt. Du synes sikkert det var tøffere enn meg å komme hit i dag, enn hva jeg synes.

Cornelius: -  Tja.

Einar: - Gruet du deg?

Cornelius: -  Det er rart å være her. Men jeg har tværet så lenge på dette temaet, at jeg har vel blitt vant til det.

Einar: -  Har du snakket med andre, da? De som var rundt deg... Og mobbet?

Cornelius: -  Faktisk ikke så mange. Jeg ser dem jo sjelden.

Du husker ikke, og det kan jeg forstå.

Einar: -  Om jeg ikke hadde lest den kommentaren på fvn.no, så hadde jeg aldri tenkt noe på dette. Ikke i det hele tatt.

Cornelius: -  Jeg tror det er lærdommen, at dette ikke gjelder bare to, tre personer. Det var et helt miljø på skolen. Du husker ikke, og det kan jeg forstå.

Einar: -  Jeg husker at du ble mobbet.

Cornelius: -  Ja, men det var ikke et miljø hvor man kunne omplassere et par elever, så ville problemet vært løst. Det var folk fra solide bakgrunner, fra bedehusbakgrunn, fra fattig bakgrunn, som ble kastet inn i skolegården, litt sånn: «Nå må dere klare dere selv».

Pakket inn død rotte

Einar: -  Det var veldig ille på Fiskå. Fryktelig ille. Også lærerne ble mobba. Jeg husker at vi pakket inn en død rotte, og ga den til frøkna på lærerværelset. Hun tok det så ille opp at hun sykemeldte seg. Vi fikk ikke undervisning i det faget lenger på grunn av det, men på den tiden syntes vi bare det var topp, da hadde vi jo heller fri de timene.

Cornelius: -  Hva var det som var galt med henne?

Einar: -  Personlig syntes jeg ikke det var noe galt i det hele tatt. Jeg synes hun var hyggelig, jeg. Men det illustrerer hvordan det var på skolen.

MUSIKKROMMET: Her er Cornelius Jakhelln tilbake i musikkrommet på Fiskå skole. I dag spiller han i to band, Solefald og Sturmgeist.

Beinhard, rasistisk vold Cornelius: -  Elever fra din klasse banket opp en innvandrergutt med køller, seks, sju mann, og så kastet de ham oppi en søppelcontainer. Han kom aldri på skolen igjen. Og jeg vet ikke hvordan det gikk med ham. Jeg tror han lå på sykehuset i seks uker, med indre blødninger.

Einar: -  Jeg husker at det skjedde. Men det var jeg ikke med på.

Cornelius: -  Hans eneste «feil» var at han var mørk i huden, det var beinhard, rasistisk vold.

Einar: -  Ja, det var alltid noe som skjedde. Jeg husker en gang noen hadde sladret. Da kom det en hel gjeng inn i klasserommet, mens elevene løp ut. Hele skolegården så inn i klasserommet, mens eleven som hadde sladret ble slått og slått, skallet ned. Læreren klarte ikke å stanse det.

Einar: -  Jeg tror lærerne må følge med i skolegården. Når du er ung og dum, så... Vi hadde jo vakter, men det var bare å gi klarsignal når de var ute av syne. Altså. Unge er utspekulerte.

Cornelius: -  Det beste man må håpe på er at folk tenker mer igjennom det, og at de ser på hvordan man oppfører seg mot hverandre. Det er der det begynner. Hvis man oppfører seg dårlig og likegyldig overfor andre, så blir det en ond sirkel, hvor folk gir juling, får juling, gir dårlige kommentarer, får dårlige kommentarer.

«De skrek og kalte deg ting.»

Einar: -  Du fikk ikke juling, gjorde du det? De brølte på deg alltid? De skrek og kalte deg ting.

Cornelius: -  Ja, det var mer psykisk. Samtidig var det perioder hvor man var venner med mobberne. Og så var det andre det gikk utover. En ble frosset ut, det varte to uker, så inn i varmen igjen, så var det en annen som ble frosset ut. Sånn var det.

Cornelius: -  Jeg trodde jeg var ferdig med dette, fram til jeg var 29. At jeg hadde lagt det bak meg. Jeg studerte, var i gang med karrieren. Så leste jeg i avisa om en på Gimle som hadde blitt mobbet. Da kom så mange følelser opp, og det jeg trodde jeg var ferdig med, det lå der fortsatt. At han ikke kunne stå fram med ansikt i avisa, var det verste. Han ville flytte for å unnslippe mobberne. Urettferdigheten var så ekstrem. Jeg prøvde å tenke over hvem som gjorde dette. Hvor kom det fra?

Einar: - Jeg har ikke tenkt på deg, annet enn at jeg har registrert at du har veldig suksess med det du holder på med, og blitt mer eller mindre kjendis her på Sørlandet. Det er moro å se at en som har hatt det så tøft, har fått det til. Når vi diskuterer den tida, snakker vi om deg, og da sier vi: «Ja, han fikk gjennomgå».

Fædrelandsvennen: - Hvordan er det å møtes?

Einar: -  Jeg er ikke så skummel nå, hæ? He-he. Folk har jo blitt voksne. Jeg kjenner noen av dem som mobbet, og mange av dem er mine venner i dag, familiekjære folk og hyggelige mennesker.

UKULTUR: -Ingen sanksjoner, ingen grensesettinger, ingenting. Noen forsøkte, men da var det kommet så langt at ingen brydde seg. Kall det en ukultur, sier Cornelius Jakhelln om tiden på Fiskå skole. Foto: Reidar Kollstad

«En kald type» Cornelius: -  Jeg oppfattet deg aldri som skummel, men mer som kald og veldig kjip. Du fikk folk til å føle seg som et absolutt null. En kald type. Men man hadde ingen samtaler på den tiden.

Einar: - Jeg håper jeg ikke er kald i dag, jeg velger å tro det, men det får andre bedømme.

Cornelius: -  Vi hadde et hjørne i skolegården i friminuttene. Egentlig var det et snåling-hjørne, hvor folk fra ulike trinn, noen fra Slettheia, noen fra Vågsbygd, hiphopere, innvandrere, noen kjempeskoleflinke, her samlet vi oss. Det var et sted her på skolen hvor jeg har hyggelige minner. Men jeg har ikke sett dem siden.

Du fikk folk til å føle seg som et absolutt null. En kald type.

Einar: -  Så du var flink på skolen?

Cornelius: -  Ja. Jeg hadde snitt på 5,5 da jeg gikk ut av gymnaset.

Einar: -  Jeg hadde 3,3 eller 3,4. Cornelius: -  Det har mye med interesse å gjøre. Og du var kanskje ikke så interessert.

Einar: -  Nei, jeg var ikke glad i skolen, jeg ville helst bare jobbe. Hvorfor skulle jeg lære å male og lime og klippe i formingstimen?

Cornelius: -  Visste du allerede da at du ville bli gründer?

Einar: -  Jeg har alltid visst at jeg ville drive for meg selv, ja. Jeg har aldri hatt lyst til å bli filmstjerne, popstjerne, jeg ville bare jobbe for meg selv. Du da?

Cornelius: -  Jeg skulle bli rockestjerne.

Einar: -  Det har du jo klart, har du ikke det?

Cornelius: -  Tja, vi skal i hvert fall på europaturne fra 4. til 18. april, spille i Paris, London, Budapest, Slovenia.

Einar: -  Er du gift og har barn?

Cornelius: -  Nei, jeg har ikke kommet så langt.

Einar: -  Det kommer nok.

Cornelius: -   Jada.

Einar: - Jeg har tre barn, og hun ene har begynt på skolen i første klasse. De har blitt veldig flinke på skolene, for om hun skal ha med seg noen fra skolen hjem, så må de bytte på det. De får ikke ta med seg de samme hjem hele tiden, slik at det blir «klikkete». Nå blir alle invitert hjem til alle.

Cornelius : - Det er bra, og det er noe nytt, at de tenker på helheten, at de ikke bare tenker på å luke ut to problembarn og satse på at alt blir bra.

_Einar: - _ Når man er på tomannshånd, eller tre mennesker, så blir det ingen krangel. Om man på et tidlig tidspunkt hadde besøkt hverandre, så hadde man stoppet mye.

Hvis du må trykke noen andre ned for å heve deg selv opp, så er ikke det noe som gjør et menneske imponerende.

Fædrelandsvennen: - Hva tenker du om de som mobbet deg i dag?

Cornelius : - Jeg tror det er mye tilfeldigheter. Hvis du må trykke noen andre ned for å heve deg selv opp, så er ikke det noe som gjør et menneske imponerende. Det er et svakhetstegn.

_Einar: - _ Jeg er overbevist om at hvis du hadde truffet hele gjengen, prata med dem, så hadde du opplevd at de har blitt hyggelige mennesker. De holder ikke på sånn lenger.

Cornelius : - Nei, det hadde jeg heller ikke trodd. Hadde du tatt en drapsmann ut fra sikring, og latt ham sitte i dette rommet, så kan det godt hende at du til og med hadde opplevd ham som hyggelig. Ikke sant?

I SKOLEGÅRDEN: -Jeg tror lærerne må følge med i skolegården. Når du er ung og dum, så... Vi hadde jo vakter, men det var bare å gi klarsignal når de var ute av syne, sier Einar Øgrey Brandsdal om tiden på ungdomsskolen. Foto: Reidar Kollstad

Jente hardt skadet Einar: -  Jeg må fortelle om en brutal opplevelse i vår klasse. Jeg var også med på det. Alle var med. Ei jente i klassen tok løpefart, så skulle hun hoppe, og så skulle vi ta imot henne. Men vi avtalte at når hun hoppet, skulle alle trekke bort hendene. Så gjorde alle det, og hun hoppet rett i asfalten. Hun ble hardt skadet, og hele familien bestemte seg for å flytte. Det har jeg tenkt på i ettertid.

Jeg kan ikke huske at jeg gjorde så mye galt, men jeg blir helt dårlig når jeg ser det i ettertid. Når noen ble mobbet, så gjorde ikke lærerne noe. Hvorfor gjorde de ikke det?

Cornelius : -  Ingen sanksjoner, ingen grensesettinger, ingenting. Noen forsøkte, men da var det kommet så langt at ingen brydde seg. Kall det en ukultur.

_Einar: - _ Vi mobbet en lærer også. Jeg husker at vi tok løpefart da han skulle åpne klasseromsdøra, og veltet ham overende. En annen gang hev alle melk på ham. Ja, det er nesten så jeg begynner å le. En-to-tre, bah! Full av melk! Det fikk ingen konsekvenser.

De går ut av klasserommet. Einar sklir ned på gelenderet fra andre til første etasje, slik han pleide å gjøre da han var elev her. De går ut døra, ut i skolegården.

Einar: -  Det er bare å beklage for den dårlige tida. Men det var veldig gøy å treffe deg igjen. Så får vi holde kontakten på Facebook av og til. Jeg har hatt oppgjør med en annen jeg mobbet også. Nå er vi veldig gode venner.

De tar hverandre i hendene, går hver sin vei, og snur seg ikke.

Vis fakta ↓
Mobbing
Vis fakta ↓
Dette er mobbing
Vis fakta ↓
Nettmobbing
Vis fakta ↓
Einar Øgrey Brandsdal