Hva forsker du på?
— På fritidsfiske og marine bevaringsområder, som hummer og slikt. Jeg studerer hvordan bevaringsområdene fungerer, og har ansvar for overvåking av hummerbestanden i Norge. Nå jobber jeg med å få inn data fra hele landet på hvordan hummerbestanden utvikler seg, og analyserer data helt tilbake til 1920. Det fins ikke så gode data for hummer noe sted i verden som her, så vi har en skattekiste å forske på.
Jeg ser også på omfanget av og løsninger for «spøkelsesfiske», som er når teiner og garn går tapt i havet. Da fortsetter redskapene å ta livet av dyr uten at noen får nytte av det. Jeg samarbeider med Norges dykkerforbund, som kartlegger hva slags dyr som er inne i teinene.
Hvorfor er du nysgjerrig på dette?
— Det er veldig spennende hvordan vi mennesker utnytter ressursene og hvordan vi kan gjøre det på en bærekraftig måte. Da trengs det kunnskap for at myndighetene skal kunne lage regler for fisket som treffer best mulig. Vi gir Fiskeridirektoratet råd om hvilke tiltak de må sette inn dersom de eksempelvis ønsker å få opp bestanden av hummer.
Hva er det som er så viktig med denne forskningen?
— Det er viktig for både fiskeriene og for økonomien, og for befolkningen langs kysten som er glad i å fiske. I bunn og grunn handler dette om å forhindre overfiske.
Hvilke endringer vil forskningen kunne føre til?
— At vi kan unngå overfiske og unngå å tape de ressursene vi har.
Hvem vil ha nytte av denne kunnskapen?
— Alle som har et forhold til havet.
Hva har overrasket deg underveis?
— Hvor utbredt hummerfisket er og hvordan fritidsfisket kan dominere et fiskeri. På skagerrakkysten er det fritidsfiskerne som dominerer hummerfisket. Men siden myndigheten ikke samler inn data fra fritidsfisket, får vi et stort kunnskapshull som gjør det krevende å sette inn gode forvaltningstiltak. Men vi har spilt inn en rekke forslag til hva som bør gjøres. Ett av dem er å ha påmelding til hummerfiske for fritidsfiskere, slik vi har på land for jakt og fiske i elver.
Det var også overraskende at to av tre hummere tatt av yrkesfiskere heller ikke ble rapportert inn. Nå er det innført en oblatordning, slik at lovlig omsatt hummer har et spesielt merke på kloa med en unik sporingskode. Dette er et praktisk eksempel på hvordan min forskning har fått følger.
Hva har vært kjedelig med dette arbeidet?
— Som marinbiolog har jeg lyst til å være mest mulig på sjøen, men en dag på sjøen blir til ti dager på kontoret, dessverre, for å bearbeide funnene.
Hvor lenge har du forsket på dette?
— I 8-9 år, og det er like gøy ennå.
Hvordan har du arbeidet med dette?
— Nå lager jeg spørreskjema til 300 hummerfiskere om årets sesong for å finne ut hvor mange teiner de har tapt og årsakene til det. Dette er folk som meldt seg frivillig for å være med på en dugnad for å overvåke hummerbestanden. Det kan ta fire-seks år fra en idé blir skapt til en har publisert resultatene, og det er et tålmodighetsarbeid.
Snakker du ofte om forskningen din i selskapslivet?
— Ja, det gjør jeg titt og ofte. Jeg er så heldig at jeg jobber med ting som mange identifiserer seg med og som det er greit å kommunisere i et lettfattelig språk. Så jeg er veldig populær blant venner i hummersesongen, og spiser gjerne hummer.
Hvordan vil du bruke forskererfaringen videre i karrieren din?
— Jeg er fornøyd med å være her jeg er og få se at kunnskapen som jeg har hentet inn blir brukt av myndighetene i forvaltningen. For hver ting jeg finner ut, dukker det opp fem nye spørsmål, så en blir aldri trøtt. Jeg vil gjerne fortsette med det jeg holder på med. Jeg har mål om å etablere meg som en dyktig forsker med gode publiseringer som kommer til nytte, og vil bygge opp et godt fagfelt sammen med kolleger.
Hadde du gjort dette en gang til?
— Jeg er fryktelig redd for det, ja.