Pandemiens pris

Det var den pandemien!

Eller?

12. mars er det i hvert fall to år siden Norge stengte ned for første gang. Siden har vi holdt ut. Nå håper vi pandemien er over. Nå kommer regningen.

Men vi aner ennå ikke hva oppgjøret kommer på. Til det har pandemien vart for lenge og rammet for mange.

Hvem er vinnerne, og hvem er taperne? Mange har fått livet forandret av pandemien. Vi har møtt seks av dem.

Noen begynte langt nede, men har klart å snu situasjonen. Andre ser få lyspunkter. Men alle håper.

At det var den pandemien.

Christen Hausken (75), Karmøy

Hva tenkte du om korona før 12. mars 2020?

– Jeg tok det alvorlig og var forsiktig. (Kona Kirsten kremter i bakgrunnen.)

Hva gleder du deg mest til når pandemien er over?

– Besøke barn og barnebarn i Oslo.

– Jeg er glad jeg lever, da, det må jeg si.

Christen Hausken sitter klar i godstolen hjemme i stuen på Karmøy, kledd i treningsdress og raggsokker. Foran TV-en står ergometersykkelen, der han varmer opp før den daglige økten på tredemølle i kjelleren.

– Men det er litt av en overgang, sier han, mens hendene skjelver kraftig.

– Jeg som var aktiv på alle mulige måter.

Tok farvel to ganger

10. mars 2020 var Christen Hausken på årsmøte i det lokale idrettslaget, der han har vært aktiv hele livet. Seks dager senere ble han uvel, med slapphet og feber. Det var uvanlig, som matte- og sosiallærer i ungdomsskolen hadde han bare én sykedag gjennom 45 år. Nå ble Hausken raskt verre.

Etter én ukes sykdom måtte kona Kirsten insistere på ambulanse. Da han ankom Haugesund sykehus, hadde han så lav oksygenmetning og tung pust at han ble lagt rett i kunstig koma og respirator.

Der ble han lenge. 35 dager i koma og 67 på pustemaskin. Det var norgesrekord på det tidspunktet. To år senere er det fortsatt bare fire andre som har ligget lenger.

Legene trodde flere ganger at Hausken kom til å dø. To ganger var familien samlet for å synge favorittsangen «Tir n’a noir» og ta farvel.

– Men de ga aldri opp, og da måtte vi også beholde håpet, sier kona.

Og Hausken overlevde med et nødskrik takket være en ny behandling som ble prøvd ut. Han fikk overført blod med antistoffer fra en person som hadde gjennomgått covid.

Selv husker han lite fra det hele. Da han våknet opp, kunne han ikke snakke fordi han var intubert.

– Men jeg hallusinerte mye og drømte om min egen begravelse, at Kirsten skulle bake kake til den.

Av de 1337 pasientene som har vært i respirator i Norge, er 22 prosent døde.

Ukjent bivirkning

Siden har han vært gjennom en lang og hard opptrening. Da han kom ut fra sykehuset, hadde Hausken gått ned 18 kilo. I åtte måneder fikk han sondemat.

– Jeg vil gjerne takke de ansatte på sykehuset og alle som har hjulpet meg underveis. De har gjort en fantastisk innsats. Uten hjelp til opptrening hadde jeg nok havnet i rullestol, sier han.

I dag er helsen betydelig redusert. Lungekapasiteten er målt til halvparten av normalen. Han må bruke rullator ute. Korttidsminnet er dårligere. Den raske fremgangen i starten har stanset opp.

– Det kommer ikke til å bli som før. Det var et sjokk å få høre at jeg ikke vil kunne gå på egen hånd, uten rullator eller gåstaver, på grunn av dårlig balanse. Og jeg blir andpusten bare av å spise middag.

Men deprimert har han ikke vært.

– Det er takket være deg, sier han og ser på kona.

– Vi har hele tiden sammenlignet med alternativet. Og så er jeg så heldig at vi er to om dette. Jeg har en fantastisk kone som er veldig tålmodig.

Tenker mer på familien

Nå prøver han å være så aktiv som mulig. Går tur ute. Trener styrke tre ganger i uken. Treffer kameratene hver torsdag.

Han ser også mye fjernsyn, særlig under OL. Og fulgte godt med i Mesternes mester i fjor, da datteren, orienteringsløperen Anne Margrethe Hausken, var med.

– Jeg har fått en bivirkning av covid som de ikke hadde på listen: TV-avhengighet.

Han savner å kunne gå på ski til hytta vinterstid. Eller å nå ned til bakken for å luke i kjøkkenhagen. Men snart går turen til Oslo for å besøke barn og barnebarn.

– Pandemien har gitt meg et annet perspektiv på livet. En del ting er ikke så viktige som før. Jeg tenker mer på familien.

Pandemiregnskapet

Gjennom to år med pandemi er det enkelte sifre vi har fulgt tett fra dag til dag. R-tallet. Antall innlagte på sykehus. Antall intensivpasienter.

Men sluttregnskapet vil omfatte svært mye mer. I denne artikkelen presenterer vi noen av tallene som også bør med.

10.142

Antall innlagte på sykehus gjennom pandemien med covid-19 som hovedårsak

1337

Antall som har vært i respirator.

1752

Antall døde (pr. 10. mars 2022).

Kilde: FHI, Worldometers

Rifat Ilgar (13), Moss

Hva tenkte du om korona før 12. mars 2020? – Først trodde jeg ikke det var noe farlig. Så fant jeg videoer på internett der folk som lå på sykehuset, ble intervjuet. Da ble jeg ganske stresset.

Hva har vært det beste med pandemien? – At jeg kunne spille mer. Og at det var gratis buss fordi det var stengt foran og man måtte gå på bak.

I en bod i Moss står en gul bag alene og forlatt. Inni ligger boksehansker, et par sko, en myk hjelm og en tannbeskytter spesiallaget for tannregulering. Det er høyst usikkert om bagen vil gjøre comeback.

– Jeg er ikke glad for at jeg sluttet med boksing. Jeg hadde til og med fått bildet mitt på boksebussen, sier Rifat Ilgar.

13-åringen sitter på rommet sitt i en gamingstol optimalisert for timevis med stillesitting. Over skrivebordet har han pokaler og medaljer fra den gamle hverdagen: King of the Ring i Sverige. Haslev Box Cup i Danmark. Norgesmester i vektklassen 38–40 kilo.

– Boksetreneren min sa at hvis ingenting hadde skjedd, så var jeg på god vei til å bli landslagsbokser om to år.

Han trener fortsatt, men nå som fotballspiller. Boksetalentet satser neppe videre i ringen. Under trofeene, på skrivebordet, står det som fikk stadig mer plass da den gule bagen ble stuet vekk: datamaskin, dataskjerm og Playstation 5.

Nedslått av korona

Han begynte å bokse fordi han ville kunne forsvare seg selv. Og oppdaget at han hadde talent. Rifat slo seg frem med hurtige og tekniske slag, ble avbildet i lokalavisen og på bokseklubbens minibuss.

Men så kom pandemien, og bussen ble parkert.

Og Rifat oppdaget at han ikke hadde valgt den mest koronavennlige idretten. Prøv å holde 1 meters avstand til motstanderen, og se hvor lett det er. Prøv skyggeboksing, og se hvor gøy det er. Boksere er vant til å reise seg etter å ha fått en på tygga. Men hver gang Rifat returnerte og trente seg opp, slo pandemien tilbake og stengte ham ned:

Bang – lokalt smitteutbrudd!

Schmokk – høstbølge!

Pow – britisk mutasjon!

I høst så det først lyst ut da en ny cup nærmet seg. Så mørkt da den ble koronaavlyst. Så lyst igjen da han fikk bokset én kamp. Så – boom! – kom omikron. Ut av ringen, tilbake til jogging og styrketrening.

– Da gadd jeg ikke mer, sier Rifat.

Ingen kø for å returnere

Over hele landet har barn og unge sluttet med idrett under pandemien. Da Norges idrettsforbund kunngjorde sitt medlemsregnskap i fjor sommer, hadde de mistet én av ti medlemmer.

I Moss bokseklubb hadde de 30 på nybegynner-partiet før pandemien, sier Rifats trener, Leif Lødeng. Nå er det ti.

– Selv om idretten har åpnet igjen, står de ikke i kø for å komme på plass igjen. Jeg tror de har kommet inn i feil rytme. Spesielt de yngste, der jeg tror mange har sittet hjemme med Ipaden, sier Lødeng.

Eller som i Rifats tilfelle: Playstation og PC.

– Det ble mye spilling, ja, sier han, ikke akkurat misfornøyd.

Han er blitt drivende god i Fifa og Fortnite. Og selv om boksebagen står i boden, betyr ikke det at han har sluttet med trening. Den har bare tatt en helt annen form.

– Nå? Nå vil jeg prøve å komme med på et fotballakademi-lag, sier Rifat.

50 %

Andelen unge som sier koronapandemien har påvirket livet deres «en del», «mye» eller «veldig mye» i negativ retning.

50 %

Andelen som bruker fire timer eller mer foran en skjerm i løpet av en dag i 2021. (Før pandemien: 37 %)

9,6 %

Nedgang i medlemstall hos norske idrettslag fra 2019 til 2020.

Kilder: Ungdata-undersøkelsen 2021, Norges idrettsforbund

Jan Rune Holdhus (41), Stavanger

Hva tenkte du om korona før 12. mars 2020? – Jeg hadde vært på ferie i Singapore og skjønte at det var noe alvorlig på gang. Jeg begynte tidlig å desinfisere alle varene jeg kjøpte i butikken.

Hva gleder June seg mest til når pandemien er over? – Ta en lengre ferie til Gran Canaria, med innkjøp av nye bluser. Har heller ikke fått gå i forening.

– Vil du se henne?

Jan Rune Holdhus (41) forsvinner inn på et bakrom. Det klirrer og rasler. Han kommer tilbake og henter en reserve-leppestift fra en kjøkkenskuff.

– Gi meg ti minutter, da!

Et mentalt fengsel

En halvtime før slipper han oss inn i det hvite trehuset i Stavanger. Veggene er dekket av kunst. En dokumentar om Kina står på pause.

Før mars 2020 var han travel. Holdhus opptrådte som standupkomiker og artist. I tillegg var han med og drev utestedet Fri bar i Stavanger.

Så ble alt av planer barbert bort. Baren måtte stenge. De ansatte permitteres. Holdhus ble sittende hjemme å se på Netflix og følte seg deprimert.

– Det var som å havne i mentalt fengsel. Jeg ble fanget i en virkelighet som ikke passet meg.

Totalt falt halvparten av inntektene i norsk scenekunst bort i 2020. Mens 44 prosent av bedriftene i eventbransjen har opplevd en akutt økonomisk situasjon.

Avspaserer når det er glatt

Ett år ut i pandemien skulle Holdhus ut å gå. Men fortauet var så glatt at han holdt på å falle. Da han etterlyste strøing, fant han raskt ut at det var beboernes eget ansvar å strø. Det var ikke noe kommunen kunne hjelpe med.

I frustrasjon ringte han mannen Øivind, som jobber i Singapore. «Gjør noe morsomt ut av dette», rådet han. Noen dager senere la Holdhus ut den første videoen på Facebook:

June Kommune er en frodig, godt voksen dame som leder Servicetorget i kommunen. Hun synes alt er «stiligt» og har så mye avspasering til gode at hun bare blir hjemme fra jobb når gatene er isete.

– Det var stort sett improvisasjon og veldig befriende.

Som å få en forfremmelse

Allerede samme kveld begynte det å tikke inn meldinger. «Haha, det var løye.» «Takk for at du ga oss noe å le av.» Videoen gikk viralt og fikk mange tusen visninger. Folk i hele landet ville ha mer av June.

Og Holdhus fortsatte. La ut nye videoer. Spilte inn musikkvideo. Opptrådte på fester og eventer. Etter noen måneder holdt han sitt første soloshow på 16 år som artist, som June Kommune.

– Jeg har aldri hatt noe som er gått så viralt før. I mitt yrke er dette som å få en forfremmelse.

I valgkampen fikk han partilederne til å komme på besøk hos June. Nå er det lagt ut nye forestillinger av soloshowet, og han skriver på en TV-serie om kommunen, der June har en sentral rolle.

– Kommunen er på godt og vondt. Både keitete og sjarmerende. Litt løsningsorientert, litt firkantet. Jeg tror noe av grunnen til suksessen er at mange har vært borti en person som June.

Ringer og spør etter June

Så står hun foran oss, i all sin kommunale prakt. Med polyester-bluse, langt skjørt, briller og leppestift. June Kommune vugger på hodet, slår hendene ut til siden og viser frem sitt hjemmelagde ordførerkjede.

– Det e' sånn sjokolade. E det 'kje stiligt?

Holdhus takker June for at han har kommet gjennom pandemien med bena på jorden. Ikke minst er følelsen av å ha laget noe som folk etterspør, god.

– Det har vært mye mental helse i dette for meg, sier han.

I dag er oppdragene tilbake. Baren er gjenåpnet. Og fra Stavanger kommune kom det en pakke med gratis reflekser fra de ansatte på servicetorget.

– De har fortalt meg at flere ringer og spør etter June. Da svarer de bare at hun avspaserer.

6825

Antall konkursåpninger under pandemien.

470.000

Antall arbeidstagere som har vært permittert minst én gang (tilsvarer én av seks).

58.045

Antall foretak som har fått koronastøtte.

Kilder: Brønnøysundregistrene, Nav, Nærings- og handelsdepartementet

Hanne Katrine Kojedahl

(63) Klepp i Rogaland

Hva tenkte du før koronaen kom 12. mars 2020? – Jeg tenkte at dette kom til å gå fort over og håpet at det ikke ville komme hit til Norge. Dette er jo sånn som bare skjer i Asia og sånn.

Hva tenker du nå? – Nå tenker jeg mer at vi også i fremtiden vil få oppleve pandemier.

Det frisker opp i hodet. Å gå tur langs Jærstrendene i vinden. Går man nær vannkanten, kjennes smaken av saltvann på leppene. Og nå går Hanne Katrine Kojedahl (63) her på dagtid flere ganger i uken.

Det var på en av disse turene i julen 2020 at tankene kom. I 36 år hadde hun gledet seg til å gå på jobb som norsklærer og kontaktlærer. Men nå sov hun dårlig om nettene. Plutselig dukket det opp en ny og overraskende tanke:

– Jeg kan jo bare si opp.

Så gjorde hun det, gikk av med avtalefestet pensjon.

En lørdag i april i fjor ryddet Kojedahl arbeidsplassen sin og gikk for siste gang ut dørene som lærer på Øksnevad videregående skole på Klepp i Rogaland. I hendene hadde hun en godt brukt lærebok i norsk. Full av understrekninger og notater. «Tett på» heter boken, på omslaget strekkes jublende hender i været. Et minne fra faget hun har elsket å undervise i.

– Jeg har alltid fått energi av å stå i klasserommet. Dialogen med elevene, humoren, de spontane spørsmålene. Men nå ... nå var ikke den energien der lenger.

Utslitt

Det var pandemien som endret arbeidssituasjonen.

I begynnelsen gikk det greit. Elevene var motiverte. Digital skole var nytt og spennende, og lærerne tok steget.

Men så ble det krevende.

Elevenes motivasjon dalte. Noen skrudde ikke på kameraet. Kvelder og tidlige morgener ble brukt til å følge opp og være tilgjengelig. Det ble tungt å holde både det faglige og det medmenneskelige trykket oppe.

Stadig oftere tok Kojedahl seg i å avslutte arbeidsdagen med en følelse av utilstrekkelighet.

– Den jobben og skolen jeg kjente gjennom 36 år, eksisterte plutselig ikke lenger.

Hvordan har pandemien endret forholdet vårt til jobben? Noen har stått på som aldri før, mange hjemmefra. Andre har levd med usikkerhet, permitteringer og oppsigelser. Felles for de fleste er at man har måttet omstille seg.

Presset

Mange lærere har vært presset gjennom pandemien. Ifølge Utdanningsforbundet har tillitsvalgte i hele landet meldt om økt pågang til kurs for medlemmer som ønsker å pensjonere seg tidligere.

– Lærerne hadde utfordringer før pandemien, og da arbeidsbyrden ble mye større, eskalerte de. Pandemien har vært som et forstørrelsesglass som har gjort jobben ekstra tung de siste to årene, sier Steffen Handal, leder i Utdanningsforbundet.

Ny hverdag

I 36 år har Hanne Katrine Kojedahl brukt søndagskveldene til forberedelse og jobb. Men nå trenger hun ikke reise hjem fra hytta før på mandag. Hun står heller ikke opp klokken seks hver dag. Det er blitt lettere å reise til familie i Trondheim og Bergen og innimellom spontant til Spania.

Hadde det ikke vært for pandemien, hadde hun stått i jobben i et par år til, tror hun selv. Og selv om Kojedahl ikke har angret på valget, hender det at hun kjenner på en sårhet over at hun ikke sto løpet ut.

– Kanskje var det et lite nederlag? Det å innse at jeg ikke håndterte lærerjobben under pandemien og forandringen det innebar. Kanskje jeg er for gammel og ikke flink nok til omstilling?

1,7

Ønsket avgangsalder sank med 1,7 år fra august 2019 til oktober 2021 blant arbeidstagere over 50 år. Det viser en ny undersøkelse.

61 %.

Andelen 50–74-åringer som svarer at de alltid gleder seg til å gå på jobb (ned fra 71 prosent i 2018.)

65,6 %.

Gjennomsnittlig avgangsalder i 2020, ned fra 66,0 år i 2019.

Kilde: Senter for seniorpolitikk, Nav

Elin Andersen (49), Hamar

Hva tenkte du om korona før pandemien kom? – Jeg var ikke redd for pandemi. Ikke her i Norge. Vi har en robust befolkning med en god grunnhelse.

Hva ser du mest frem til når pandemien er over? – Livet er veldig tungt når man har mistet et barn. Men jeg ser frem til at vi lever normalt igjen. Og så jeg håper vi klarer å ha en god samfunnsdebatt om livets naturlige løp. Det har vært så mye frykt for sykdom.

Det var desember 2021, og overlege Elin Andersen kjente at hun var oppgitt. Nye tiltak var innført. Pubgjester og pendlere måtte godta stengte kraner og kontorer. Elever og studenter måtte lære via skjerm. Sørgende og feirende måtte kutte gjestelisten til begravelser og bursdager.

Igjen.

For nye var de jo ikke, disse tiltakene myndighetene børstet støv av i møte med en ny variant av viruset. Nå holder det, tenkte Andersen. Hun visste så altfor godt hvor viktig skole og trening kunne være for ungdommer – hvordan de ikke bare likte disse arenaene, men trengte dem.

Ungdommer som hennes egen sønn.

For ham var det for sent. Men det var jo flere som ham. Så Elin Andersen satte seg ned og hamret ut en kronikk som skulle bli lest av hundretusener:

«Kjære statsminister og helseminister. Det står en liten kjellerhybel ledig på Ski ...»

Kampen for å bli en vanlig gutt

Da Håkon Andersen Kraft flyttet til hybelen i Ski, var livet endelig i balanse.

Mens storebroren studerte i Trondheim og lillesøsteren gikk på skole i Frankrike, hadde Håkon lagt bak seg to år med rusbehandling. Klinikken i Spydeberg lå på trygg avstand fra dårlige vaner.

I Ski hadde han oppdaget en kickboksingklubb som tok ham imot med åpne armer. Der fant han trening, venner og rutiner.

– Han ble en av gutta. En helt vanlig gutt. Det var det han ville være, sier Elin Andersen om sønnen.

Første periode med nedstengning hadde gått greit. Håkon besøkte familien, familien besøkte ham. Klubben mobiliserte, trente på lekeplasser, dette skulle gå.

Sommeren 2020 ble fin.

– Håkon var hjemme og møtte gamle kamerater og var i kjempeform, psykisk og fysisk. Han sto veldig støtt i skoene, sier Elin.

Høsten etter byttet han skole til Ski videregående, nærmere klubben, og fant seg en liten sokkelleilighet i området. Men moren så hvordan tiltakene slet på ham. Rutinene han hadde skaffet seg, treningen, skolen og butikkjobben, åpne det ene øyeblikket, revet vekk det neste.

Undersøkelser viser det samme: Når pandemitiltakene ble hardere, sank nordmenns livskvalitet.

Håkon snakket om hvor tomt alt ble. Hvor sprø han ble av ikke å få trent.

– På slutten ble han veldig utålmodig og ville bare videre i livet. Han gledet seg veldig til studentlivet i København. Han hadde spart opp penger til en leilighet der, sier Elin.

Hun var på jobb på anestesiavdelingen ved Hamar sykehus da politiet ringte.

Tre dager tidligere hadde hun spist middag med sønnen. Nå var han borte.

Lidelse å forlenge tiltakene

Vakuumet etter tapte rutiner hadde Håkon fylt med festing. Rusmarkedet var jo ikke nedstengt.

Pillene som tok livet av ham, var et uhell, mener moren. En dose han hadde tålt i sitt gamle liv. Hun nevner telefonen som lå til lading, norskoppgaven han nettopp hadde levert, ingenting som tydet på at dette var med vilje.

Etter dødsfallet fulgte måneder med sorg, skyldfølelse og sykmelding.

For noen uker siden tok Elin Andersen noen første prøvende skritt på jobb igjen. Kolleger ga samme tilbakemelding på kronikken som hun har fått fra andre foreldre i hennes situasjon: Så bra at du sa ifra!

Hun skulle ønske flere gjorde det. Gi beskjed om at tiltakene har vært for strenge, for styrt av smittetall og innleggelser. For noen er det sosiale livet livsviktig. For noen blir det en lidelse å holde ut et par uker til med tiltak. Hvor mange har det slik? Sånt er ikke like lett å tallfeste.

Overlegen tror ikke politikerne klarer å sette seg inn i et slikt liv.

– De må skjønne at det å ha en normal hverdag med gode rutiner er gull verdt for alle, sier hun.

– Og prisen når den forsvinner, er veldig høy. Det er det som er bottom line.

20%

Andel av befolkningen med betydelige psykiske plager i mars 2021. (Normalnivå: 9–13 prosent.)

42%

Økning i henvisninger for rus og avhengighet ved psykiatrisk helsevern og rus ved Akershus universitetssykehus, fra 2019 til 2021.

17%

Økning i henvisninger for barn og unge ved psykiatrisk helsevern og rus ved Akershus universitetssykehus, fra 2019 til 2021.

Kilder: FHI, Ahus

Odd Johan Nelvik (66), Grimstad

Hva tenkte du om korona før 12. mars 2020? – Vi var vel alle vettskremte i starten. Og tenkte at det var verre enn svartedauden.

Hva gleder du deg mest til når pandemien er over? – Reise til utlandet. Jeg liker meg godt på Kanariøyene, blant annet.

– Det har egentlig vært en god tid, sier Odd Johan Nelvik.

Den tidligere Se og Hør-redaktøren viser frem brennevinet på fabrikkutsalget i Grimstad. Akevitt, gin, whisky, rom og andre varianter. På disken står også håndsprit i alt fra store femlitersdunker til bitte små lommeflasker.

– Jeg mener vi gjorde en god gjerning. Så har vi også tjent penger.

96 prosent potetsprit

På et brakkekontor forklarer Nelvik hvordan de tenkte da Norge stengte ned i mars 2020. Nasjonen skrek etter Antibac. Samtidig falt etterspørselen etter brennevin på utesteder og i taxfree. Som daglig leder i Det norske brenneri satt han på tanker fulle med 96 prosent potetsprit.

– Vi tenkte: Hvor vanskelig kan det være? Så satte vi i gang.

De manglet de formelle tillatelsene. Men den tidligere journalisten visste råd og ringte til slutt Statsministerens kontor. Først da fikk de lov til å selge produktet.

Siden har det gått ut ca. 300.000 liter, blant annet til Vinmonopolet, apoteker og dagligvarebutikker. De etablerte et «war room» og jobbet intenst, kun med håndsprit, i to måneder. Nelvik var selv med på å kjøre ut varer.

Og da regnskapet for 2020 ble klart, fikk driftsselskapet K.G. Puntervold et overskudd før skatt på 23,7 millioner kroner – mer enn en dobling fra året før. Nelvik anslår at håndspriten sto for ca. 10 millioner av gevinsten.

Pandemiens vinnere

Tekstilfabrikker begynte med munnbind. Trykkerier produserte ansiktsvisir. Oppstartsbedrifter satte i gang med vernefrakker. Mange har tjent gode penger på å dekke vårt smittevernbehov. Sammen med blant annet legemiddelselskaper, apoteker, interiørbedrifter og dagligvarekjedene er de blant pandemiens vinnere.

Og da spritmangelen var dekket, gjorde Grimstad-bedriften et annet klokt trekk. De fikk en ny akevitt inn hos Vinmonopolet etter anbud og kalte den Fandens korona. Etter syv måneder var den Polets nest mest solgte.

Selv om fjorårets regnskap ikke er klart ennå, anslår Nelvik en økning i brennevinssalget på 50 prosent og et overskudd på 15 millioner kroner.

Ikke dårlig samvittighet

– Hvordan føles det å gjøre økonomisk suksess i en tid der andre er gått konkurs eller har måttet permittere?

– Det vi gjorde, var helt riktig, sier Nelvik.

– Kanskje hindret vi at flere ble syke. Vi ble også takket av statsministeren. Og uten håndspriten måtte vi ha permittert folk.

Også Nelvik selv har gjort det godt. Han hadde en skattbar inntekt på 1,5 millioner i 2020 og eier 27 prosent av Det norske brenneri.

– Jeg har ikke dårlig samvittighet for det. Men det er tankevekkende, de store kontrastene i hvordan pandemien har vært for folk. Heldigvis har vi hatt gode støtteordninger.

Han ga seg som redaktør i 2008 og har siden 2013 jobbet med brennevin på fulltid. Før pandemien tenkte han at han nå jobbet i en mer langsiktig bransje.

– I et ukeblad er du midt oppe i det som skjer. Men det føler jeg pinadø at vi har vært nå også, sier Nelvik.

40 %.

Salgsøkning på Polet fra 2019 til 2020, målt i liter.

17 %.

Økning i omsetning i dagligvarebransjen fra 2019 til 2020.

27 %.

Andel av hushold med trygg økonomi som har fått det bedre økonomisk under pandemien.

Kilder: Vinmonopolet, NielsenIQ, SIFO

• Les også hvordan pandemien har forandret kroppene våre: Her de nye plagene mange av oss sliter med.