I 1996 landet fire år gamle Priscila Stephanie San Cristobal Astudillo sammen med sin mor på Værnes flyplass i Trondheim. Da hadde moren kjempet for å bli gjenforent med sin sønn, og Stephanies halvbror, i åtte år før hun endelig lykkes. Han hadde flyktet fra Pinochet-regimet i Chile til Norge sammen med barnefaren allerede i 1987, og egentlig skulle det ikke gå mer enn 40 dager før også moren skulle få komme etter og være med familien sin.

Men så skjedde det utenkelige.

For i stedet for en innreisepapirer fikk Stephanies mor skilsmissepapirer i posten fra ektemannen i Norge. Det viste seg at han allerede før han reiste fra Chile hadde innledet et forhold til en annen kvinne, som han hadde tatt med seg til Norge og ville gifte seg med.

Moren hadde solgt alt hun eide og flyttet inn til Stephanies bestemor i mellomtiden. Nå stod hun på bar bakke, uten oppholdstillatelse i Norge og med en sønn på andre siden av verden som hun ikke ante når hun fikk se igjen.

Det skulle gå hele åtte år før hun ble gjenforent med sin sønn, og i mellomtiden ble Stephanie født i 1992. Eller Priscila Stephanie, som er hennes fødenavn. Hennes far forsvant ut av bildet etter få måneder, og ved ankomsten til Norge i 1996 var det kun mor og datter.

I dag er Stephanie 27 år gammel, og navnet har endret seg til Stephanie Astudillo Rønne. I et forsøk på å forhindre at den lille jenta skulle bli sett på som “annerledes” på skolen, ga moren henne raskt etternavnet til sin nye, norske ektemann; Rønne.

I liket med etternavnet høres Stephanie helt norsk når hun snakker på klirrende trøndermål. Bare få måneder etter å ha landet i sitt nye hjemland, og bare fire år gammel, hadde hun lært seg språket. Og trøndermålet har hun bevart godt, også etter at hun flyttet til Kristiansand for seks år siden.

Utseendemessig er det heller ikke mye som avslører at Stephanie egentlig er født i Latin-Amerika.

Likevel opplevde hun å bli fryst ut av de andre elevene både på barne- og ungdomsskolen, og til og med den norske farens slektninger påpekte stadig at hun ikke var “ekte”.

Ved et vindusbord på Café Rasmus i Kristiansand har hun og sønnen Gabriel (10) akkurat bestilt hver sin burger. Egentlig skulle vi vært på lekeplassen i Tresse i dag, men været ville det annerledes. Gabriel fikk hun da hun var bare 17 år gammel, og i dag er hun eneforsørger.

10-åringen sitter stille og lytter mens moren forteller om sin tøffe barndom. Av og til bryter han inn og fyller ut. Han har hørt historien før, han kjenner den.

– I Trondheim gikk jeg på en skole med nesten bare norske barn, og selv om jeg var ganske lys i huden og hadde norsk etternavn, så skjønte de raskt at jeg var utlending. Jeg fikk aldri noen ordentlige venner, og viste noen interesse for meg, var det stort sett fordi foreldrene hadde tvunget dem til det. Disse “vennskapene” ble svært korte, sier Stephanie.

Da hun begynte på ungdomsskolen ble alt verre.

– Det var mobbing. Jeg kunne gå i gangen og så kunne noen av jentene med vilje dytte borti meg med skuldra. De hang opp ekle ting på skapet mitt og noen kalte meg til og med n-ordet. (“nigger”. Red.anm.).

Etterhvert fikk hun problemer med skolearbeidet, og hjemme var det liten hjelp å få da foreldrene var opptatt med sitt. Smerten og frustrasjonen ble etterhvert for vanskelig å leve med, og i 9. klasse hadde Stephanie fått nok.

Forfatter: – Fortsatt gjelder andre, mer restriktive regler for jentene enn for guttene.

Hun ble “rebell”, forklarer hun. Hun gjorde oppgjør mot lærerne, utførte hærverk på skolen og begynte å røyke. Hun ble stadig kastet ut av skoletimene fordi hun ødela for de andre.

Etter ungdomsskolen tok hun et friår, reiste til Chile og ble kjent med sin biologiske far, noe hun er glad for i dag.

Men tilbake i Norge ble ikke videregående skole noe bedre. Stephanie havnet raskt i det hun betegner som “feil miljø”. Hun begynte å røyke hasj, og hadde det ikke vært for at hun ble gravid med sønnen som i 2010, sier hun at hun mest sannsynlig også hadde prøvd hardere stoffer.

– Jeg orket bare ikke være alene mer. Og jeg brydde meg ikke lenger om hvem jeg var sammen med, så lenge jeg var sammen med noen. Å henge med feil folk var bedre enn å ikke henge med noen, og dårlige vennskap bedre enn ingen vennskap, forteller Stephanie.

Hun ser ut av vinduet. Der ute løper kristiansanderne mellom regndråpene i Markens gate.

Barndommen er vond å snakke om, fremdeles.

De dårlige valgene Stephanie tok i tenårene førte til at ryggsekken hun allerede bar på, ble enda tyngre.

– Jeg tenker mest av alt på Gabriel nå. Det vondeste er om noen sier noe til han. Jeg synes det er viktig at han får gode venner som han kan beholde lenge.

Sønnen er mørkere i huden enn sin mor. Stephanie sier at hun opplevde at han lett ble “syndebukk” da han gikk i barnehagen. Hun ble ofte oppringt av de ansatte i barnehagen om han hadde vært med på noe “sprell”. Da Gabriel begynte på skolen ble det noe bedre, men Stephanie har også i senere tid opplevd å bli oppringt av andre foreldre, som hevder sønnen hennes har vært en pådriver om guttegjengen har skapt trøbbel.

Det trenger selvfølgelig ikke være fordi han er mørk i huden, men jeg opplever det som så konsekvent at jeg ikke tror det kan være tilfeldig lenger, sier Stephanie.

Selv får hun stadig det hun opplever som “diskriminerende” kommentarer om utseendet sitt fra folk hun ikke kjenner, men sier hun tar lettere på det i dag enn hun gjorde som barn.

– Jeg klarer nå å tenke at “de vet ikke bedre”. Men det har tatt meg ekstremt lang tid å komme dit. I dag har jeg fått noen gode venner her i Kristiansand, jeg har tatt opp utdannelsen min igjen og jeg holder på å ta sertifikatet. Men veldig lenge slet jeg med å ta kontakt med folk. Det sitter så hardt i, det som skjedde i barndommen, sier Stephanie.

Men hun har det bedre i dag, forsikrer hun. Hun har søkt hjelp til å håndtere den vonde fortiden, og sier hun det siste året har begynt å finne seg selv igjen.

– Jeg tror det norske samfunnet har mye å gå på når det kommer til diskriminering av innvandrere. Min viktigste verdi i livet er nestekjærlighet, den gyldne regelen. Jeg er selv personlig kristen, og har til og med gått på bibelskole her i Kristiansand. Men jeg har opplevd like stygg diskriminering i kristne miljøer som i andre miljøer opp igjennom.

– Likevel har jeg ikke lyst til å slutte å tro på at folk vil meg godt, og så får du heller kalle meg naiv for det, sier Stephanie.

Les hele saken med abonnement

Fædrelandsvennen ønsker en god og åpen debatt. Her kan du bidra med din mening.