Den lange pappapermen, inkludert sommerferie, er over, og den euforiske følelsen av frihet og lykke har for lengst sluppet taket. Sammen med Karla og kona, Henriette Ringnes, har Torbjørn Røe Isaksen fartet rundt i Danmark på god, gammeldags bilferie, og ellers har han trillet barnevogn omkring på Frogner. Nå settes de røde converseskoene bort til fordel for mer formelt fottøy, den hullete dongeribuksa byttes ut i andre og mer departementale plagg, og så er det på’n igjen med lærerne, Utdanningsforbundet og elevorganisasjonene utover høsten — om både utvidet timetall i skolen, om karakterer i barneskolen, om krav til ekstra studiepoeng, mattekunnskaper for kommende lærere og fraværsgrenser i videregående.
Over om et år
Men dernest: Det kan ha ringt inn til aller siste time for Torbjørn Røe Isaksen denne høsten. For noen uker siden slapp han nyheten om at han hadde frasagt seg gjenvalg som stortingsrepresentant for Telemark i 2017. Med mindre statsminister Erna Solberg holder stand, vinner valget også neste år og fortsatt ønsker at Torbjørn Røe Isaksen skal være med som statsråd i en ny regjering, vil alt være over om et års tid.
— Det er skremmende og utfordrende på én og samme tid. Selv om alt skal fortsette som før i flere måneder ennå, er det noe som kverner i bakhodet mer og mer, kjenner jeg. Hva skal jeg egentlig finne på nå?
Før den første arbeidsdagen etter pappapermen var omme, hadde Torbjørn Røe Isaksen, som et ledd i regjeringens realfagssatsing, gitt elevene én naturfagtime mer i uka. Det måtte kunne kalles en godt regissert mykstart etter flere måneder i tospann med vesle Karla på to år.
— Én time ekstra er et skritt i riktig retning, men langt fra nok. Norsk skole trenger både flere timer i naturfag og flere timer i matematikk, særlig på ungdomstrinnet, sa Torbjørn Røe Isaksen messende, og ingen kunne høre at han hadde vært ute av drift ganske lenge.
- Alt tar tid
Men neste gang timetallet utvides, kan han være ute av toppolitikken for godt. Ingen kunnskapsminister kan strø om seg med ekstratimer uten at det er forankret i statsbudsjettet, for én skarve ekstratime kommer ikke gratis, om noen skulle tro det. Denne lenge etterlengtede naturfagtimen til Røe Isaksen, for eksempel, kommer med en prislapp på godt over 200 millioner kroner hvert år fremover.
Kanskje ikke så rart at dette var første gang på seks år at timeantallet i grunnskolen ble utvidet?
— Alt tar i hvert fall tid, selv om mitt ønske er at vi prioriterer flere timer i skolen her og nå.
Torbjørn Røe Isaksen ser ikke så veldig annerledes ut i dag enn han gjorde for ti og sikkert tjue år siden, da alle med hjerte i Høyre stemplet ham som partiets mulige ledestjerne en gang i fremtiden. Ung og lovende, sa de.
Og det sier de fortsatt. 38 år, ung og lovende. Og snart helt ferdig.
— Jeg tror vi kommer til å se mye mer av dette fremover, at relativt unge politikere sier takk for seg. Snorre Valen gjør det samme etter denne stortingsperioden, akkurat som Bård Vegar Solhjell har varslet at heller ikke han tar gjenvalg. Vi er mange som kom inn i politikken som 20-åringer, og dermed har vært med veldig lenge når vi passerer 30, som Snorre, for ikke å snakke om når vi nærmer oss de 40. Torbjørn Røe Isaksen har ingen illusjoner om hvor verdifull han kan være i arbeidsmarkedet.
— Jeg er selve definisjonen på en politisk broiler, sier han nesten beklagende.
- Det er litt skummelt
Han fanget en master i statsvitenskap ved å skrive om sosialøkonomen Friedrich Hayek, liberalist, antikommunist og kritiker av John Maynard Keynes’ økonomiske modell. Han slengte innom Civita som redaktør et års tid, og skriver fortsatt en spalte der, men ellers har hele voksenlivet handlet om politikk.
— Jeg vet hva jeg er god på og hva jeg ikke er så bra til, og jeg har gjort meg noen tanker om hva jeg kan bidra med. Men det jeg ikke aner noe om, er hva folk ute i den store verden vil etterspørre. Det er litt skummelt, sier Torbjørn Røe Isaksen.
Torbjørn Røe Isaksen
Han holder fast i tekoppen med begge hender og ser et lite øyeblikk oppriktig bekymret ut. Motet stiger heller ikke automatisk idet vi antyder at han i flere måneder fremover kan bruke statsrådsposten til å markedsføre seg for en sivil karriere.
— Det er nok av politikere som har overvurdert sine egne evner og trodd at verden, bare fordi man har politisk erfaring, ligger åpen for en. Sånn er det ikke nødvendigvis.
— Men helt galt kan det vel neppe gå?
Torbjørn Røe Isaksen har hørt litt av hvert, men okei - de fleste og verste skrekkfortellingene om tidligere stortingspolitikere som aldri fant et fast feste etter at de forlot Stortinget, er kanskje hentet fra historiebøkene.
Jeg vet hva jeg er god på og hva jeg ikke er så bra til, og jeg har gjort meg noen tanker om hva jeg kan bidra med.
— Jeg bestemte meg egentlig allerede i fjor. Da varslet jeg statsministeren om at det kunne gå denne veien. Jeg er ikke lei politikk, men du kommer til et punkt i livet der du må ta et valg for fremtiden. Jeg tror at det kan være greit å slutte å organisere livet i fireårsperioder. Jeg har også en teori om at det er mer reelt å gjøre et nytt veivalg nå enn å vente til jeg blir 55, for eksempel.
Så med andre ord: Det ordner seg nok, tror han innerst inne.
Møttes på nachspiel
Torbjørn og Henriette møttes på et nachspiel på Norefjell i påsken for ti år siden, og brukte de seks nest månedene på å date før de ble et par. De giftet seg i 2011, og da Karla ble født for to år siden, falt egentlig den siste avgjørende brikken på plass i Torbjørn Røe Isaksens liv.
— Jeg har alltid vært innmari glad i barn, og har bestandig sett fram til, eller håpet, å kunne bli far selv. Da jeg var ung, var jeg veldig opptatt av å være et individ, av å være helt unik. Etter at Karla kom til verden er dette blitt mye mindre viktig enn å være far og ektemann, til og med telemarking. Alle klisjeene om det å få barn blir mye lettere å begripe når man får barn.
I desember kommer nummer to. Litt dårlig timet, fordi terminen er omtrent samtidig som Pisa-resultatene blir offentliggjort, men likevel - eller kanskje nettopp derfor: Alt henger selvsagt sammen med alt i det store bildet.
— Jeg ønsker mer forutsigbarhet i hverdagen, kan du si, nå som jeg har andre prioriteringer i livet. Samtidig erfarer jeg, som mange før meg, hvor tilrettelagt alt er for å drive toppolitikk selv om man er småbarnsforelder i dette landet. I regjeringskonferansene til Erna fins det bare to gyldige grunner til å forlate møtet før det er ferdig, og det er hvis du enten må møte i Stortinget eller hente i barnehagen.
Mens Torbjørn Røe Isaksen og Karla utforsket kafeer og lekeplasser over hele hovedstaden i vår og sommer, strømmet utenlandske medier til Oslo for å skrive om kunnskapsministeren som hadde pappaperm.
— Jeg er blitt intervjuet av et sveitsisk dameblad og av BBC, og en sørkoreansk tv-stasjon sendte et team hit for å lage reportasje om meg. De hadde aldri hørt om en mannlig statsråd som gikk hjemme med sitt eget barn i flere uker. Det viser at vi er ganske unike i verdenssammenheng, sier han fornøyd.
Sommeren som straks er over, er spekket av gode og evige minner om ting han og Henriette gjorde sammen med Karla.
— Det som er litt rart, og det har jeg tenkt mye på i det siste, er at jeg husker veldig lite fra min egen tidlige barndom. Det første minnet jeg har er av farfar som døde da jeg var seks. Jeg har noen bilder i hodet av hvordan det var inne i leiligheten hans, men heller ikke stort mer. Jeg husker bare bruddstykker fra da jeg var liten, har noen vage minner og følelser av ting som skjedde, og det er noe vemodig over dette nemlig. Fordi det livet min kone og jeg har med Karla nå, hver eneste dag som for oss inneholder noe helt nytt og eksepsjonelt i samspillet med henne, det vil ikke hun komme til å huske noe av når hun blir eldre.
Barndomsminnene
Faren til Torbjørn, Carl Magne, har stålklar hukommelse og har sammen med mamma Ragnhild tettet mange av de hullene som bare fedre eller mødre kan fylle.
— Det kan jo være passe kleint når du er i tenårene og foreldrene hyler ut om alt det festlige du gjorde da du var bitte liten, sier Torbjørn Røe Isaksen.
Men det er en jobb som skal gjøres det også. En forpliktelse.
Når han lener seg tilbake og avspiller sin egen barndom, kjenner han på en trygg og fin oppvekst i et borettslag i Porsgrunn der alle ungene gikk på samme skole. Sommerferier i baksetet på en bil nedover i Europa. En brus til middag. Jakten på å finne et hotell for natten, som ikke skulle være for dyrt.
— En serie minner, som impresjonistiske malerier med noe natur i bakgrunnen. Først når jeg blir ti-elleve år, kanskje, blir minnene mer konkrete. Og det er lenge til Karla er der, sier han.
Torbjørn var 13 år og i bursdagsselskap hos en klassekamerat da det ringte på døra mens de så på «Terminator 2» og spiste kake. Der sto faren, «lærer Isaksen» som han bare ble kalt helt til han gikk av som pensjonist etter 43 år i ungdomsskolen. Nå var han helt hvit i ansiktet og fortalte at mamma var kjørt på sykehus med hjerteinfarkt.
— Hun var ikke fylt 50 ennå, og for første gang i livet følte jeg en utrygghet, en redsel for å miste henne, samtidig som min egen fars frykt ble så tydelig.
Ragnhild Røe Isaksen, lærer hun også - «adjunkt med opprykk» som det het - kom seg møysommelig tilbake i halvstilling, men opplevelsen satte sitt preg på Torbjørn.
Helseangsten
— Jeg har løpt ned dørene til fastlegen min med ganske trivielle plager opp gjennom årene. Jeg har dratt på legevakten fordi jeg har trodd at et infarkt var på vei. Jeg har fryktet at jeg har hatt kreft, jeg har googlet forskjellige sykdommer, lest om symptomer og stadig bestilt nye legetimer. Jeg er litt bekymret av natur, og det kan ha blitt utløst av det som skjedde den gang. Men dette er ikke hypokondri, det kalles helseangst, bedyrer Torbjørn Røe Isaksen.
Rent bortsett fra at det visstnok skal være en konservativ dyd å være bekymret - enten det er for sykdommer, økonomien, privatlivet eller fremtiden rent generelt - føler Torbjørn Røe Isaksen seg bedre nå.
— Mye ble forandret da jeg fikk Karla. Endelig kunne jeg bekymre meg for noe annet enn mitt eget ve og vel, men det er jo slik som alle småbarnsforeldre har det.
Men rett skal være rett, og det skal det jo helst være når vi snakker om han som politisk styrer skoleverket: Torbjørn Røe Isaksen syter ikke, han klager ikke over at det murrer litt her og klør litt der. I det store og hele er han mer overordnet bekymret, for å si det sånn.
— Jeg er ikke pessimist, men jeg er redd for at likhetsskolen skal forvitre om vi ikke passer på. Vi må for enhver pris unngå at det skapes en permanent underklasse slik mange andre land har, og i den kampen er skolen det helt avgjørende verktøyet.
- Viktig skole
I boka «Den onde sirkelen» lister Torbjørn Røe Isaksen opp de største utfordringene som norsk skole står overfor i årene fremover, om en skole som allerede reproduserer sosiale forskjeller og der dårlig integrering og elever som dropper ut er et problem som gjerne går i arv.
— Det fins ikke noe viktigere redskap enn skolen, sier han.
Han er i fullt driv etter pappapermen nå, men om ettermiddagene og kveldene har han og Karla fortsatt der de slapp etter de lange og gode ukene. Snart blir familien på tre til fire.
Og Torbjørn Røe Isaksen kan være inne i sitt siste år som toppolitiker.
Ellers er det meste idyll, og fastlegen har stort sett fått fred.