- Det var et prosjekt uten en plan

Giftige malingrester renner ned i sluket. Malingsspann hives rett i containeren, sammen med alt annet søppel fra bedriften.

Dette er galt, tenker Tor Justnæs, daglig leder i Hansen & Justnæs trevarefabrikk. Han føler han forurenser ulovlig. Samtidig blir kildesortering innført i Kristiansand kommune, og alle private husstander får flere ulike søppeldunker for å sortere. Det er blitt større fokus på miljø i media også. Men ingenting gjøres for små og mellomstore bedrifter.

Merkelig, tenker han.

Han ringer til Kristiansand kommune, til næringssjef Lars Helge Brunborg.

— Jeg gjør noe ulovlig med avfallet mitt. Hva skal jeg gjøre, spør han.

Det var et tema Brunborg ikke hadde tenkt på. Og han hadde ingen svar. Han dro rett til fabrikken sammen med daværende miljøvernsjef Øystein Holvik. De så problemet med egne øyne, og de tre mennene satte seg ned for å diskutere hvilke krav og tiltak som var realistisk for at en bedrift kunne drive mer miljøvennlig.

Starten på Miljøfyrtårn

Møtet for 20 år siden ble starten på Miljøfyrtårn. I år 2000 hadde de fått med seg 169 bedrifter i Norge. I dag er nesten 5000 virksomheter i privat og offentlig sektor med. De må gå gjennom tiltak når det gjelder energi, transport, avfall og HMS for å kunne kalle seg et Miljøfyrtårn, og få tildelt miljøfyrtårnsertifikat.

Tor Justnæs var den første som kunne smykke seg med et slikt sertifikat. Det med beviset var forresten hans egen idé.

— Jeg ville ha et bevis på at jeg var flink. Noe jeg kunne vise andre. Jeg foreslo å gi ut dokumentasjon til bedrifter som gjør en ekstra innsats for miljøet, sier Justnæs.

Og slik ble det.

De kalte det for bjelleku-markedsføring den gangen. Det at «alle» kjente Tor Justnæs, gjorde nemlig at flere fulgte hans eksempel når han fortalte om det miljøvennlige prosjektet. Så utvidet Kristiansand kommune miljøfyrtårnsertifikat til å gjelde malere også. Og hoteller. Bilverksteder. Det ballet på seg, til de telte 24 bransjer. I dag er det 72. ## Frivillig

— Om vi kunne få Justnæs til å gjøre det, kunne vi spørre andre trevarefabrikker? Da var det ikke et krav som kom fra en byråkrat i Oslo, som ble tvunget på dem, men et initiativ som kom fra en av deres egne, og som var frivillig. Tor var «en av gutta», og da sa også flere ja, forklarer Brunborg, når de tre møtes ved Grønt Senter på Odderøya, hvor stiftelsen holder til.

— Bedriftene så at de faktisk tjente og sparte penger på å være med. De kunne spare store beløp på å gjøre endringer, blant annet med energi. Og det var frivillig, og derfor var folk positive. Dette var ikke et krav som ble tvunget på dem, sier Holvik.

Prosjektet kom som en følge av Rio-konferansen i 1992 og Oslo-konferansen om bærekraftig produksjon og forbruk tre år etter. I 1997 startet Kristiansand kommune å markedsføre Miljøfyrtårn på landsbasis, og prosjektet spredte seg etter hvert til kommuner over hele landet.

Fra sju til 152 bedrifter

I 1997 var sju bedrifter med i Kristiansand. I år er det 152. Brunborg prøvde å overbevise næringslivet om at det faktisk lønte seg for bedriftene. Han prøvde å snakke deres språk. Han snakket om penger. Det var ikke bare populært.

— Jeg fikk kjeft internt i kommunen fordi jeg snakket for mye om penger. Men jeg mener at når du står foran en bedriftsleder, så vil han ha svaret på dette: «Er det lønnsomt for oss?» Man må snakke deres språk. Når de så at det var fordelaktig å være med, så sa mange ja.

Han ringte Tor Justnæs etter at sertifikatet var delt ut, for å høre om han hadde solgt flere vinduer på grunn av det.

Nei, svarte han.

Mennene ler høyt når de tenker tilbake.

— Men det handler ikke bare om penger. Det handler om at alle bedrifter har et samfunnsansvar, sier Justnæs i dag.

Grønnvasking

En som har gått i dybden på miljøspørsmålet, er Kari Djupdal. I sin doktoravhandling om miljøfyrtårnsertifiserte virksomheter så hun på om disse hadde fordeler sammenlignet med bedrifter som ikke var med.

Hun kom fram til dette: Unge og små virksomheter med Miljøfyrtårnsertifisering hadde økt effektivitet. Og de får seg raskere et nettverk, siden de bruker andre sertifiserte leverandører som de får tilgang til fra Stiftelsen Miljøfyrtårn. Det kan gi en fordel i forhold til bedrifter som må bygge nettverk fra bunnen.

Men miljøvern har også blitt et moteord, en måte å markedsføre seg positivt på. Og det er på godt og vondt. For noen bedrifter driver med «grønnvasking».

Kari Djupdal

— Grønnvasking er når bedrifter later som om de er miljøvennlige, uten å være det. Det blir en tom gest, og de gjør det kun for å oppnå omdømmefordeler, forklarer Djupdal.

Hennes avhandling viser at omgivelsene raskt fanget opp om virksomhetens praksis ikke stemte overens med signaler utad. Da kunne virksomheten i stedet oppfattes som lite troverdig, med tap av omdømme og inntjening som resultat.

Norges første sertifikat

— Her!

Tor Justnæs peker på Norges aller første miljøfyrtårnsertifikat, som han fikk i 1997. Det henger godt synlig på veggen i fabrikken i Sørlandsparken. Han er stolt av det.

Inne i produksjonslokalet står hovedmiljøstasjonen. Her sorteres blant annet spraybokser, plast, metall, elektrisk og maling hver for seg.

— Hva gir det deg å gjøre dette?

— Ikke annet enn god samvittighet. Og så slipper jeg den utgiften jeg ville fått om dette hadde gått i restavfallet. Det lønner seg økonomisk om man gjør det riktig.

I e-poster og brev han sender ut fra bedriften står Miljøfyrtårnmerket, men han vet ikke om kundene bryr seg like mye som ham.

Tor Justnæs

Prosjekt uten plan

I dag er Stiftelsen Miljøfyrtårn selvfinansiert, men det har vært en lang vei dit.

— Etter å ha fått støtte i tre år, sto vi plutselig på bar bakke økonomisk. Jeg er stolt over at vi kom oss gjennom det, sier Holvik.

Det endte med at selskapet ble skilt ut som stiftelse.

— Om ikke toppolitikerne og rådmannen i Kristiansand hadde vært så fleksible den gangen, og vist så stor tillit til bruk av næringspenger, så hadde dette aldri blitt noe av. Det var et prosjekt uten en plan. Tor kom med ideen, så fortsatte vi. At ordningen skulle bli større, og vokse seg ut av Kristiansand, hadde vi aldri trodd, sier Brunborg.

• Kundene er mest opptatt av prisen på varene våre, ikke om vi er Miljøfyrtårnsertifisert. Hvis de får vinduene billigere et annet sted, så går de kanskje heller dit. Men vi er nødt til å være miljøbevisste i dag. Jeg er stolt over at min bedrift kan være et godt eksempel. Det er vårt ansvar å ha et bevisst forhold til forurensning. Kanskje er det derfor vi er en av Norges eldste trevarefabrikker, sier Justnæs om den 99 år gamle fabrikken.

I dag er stiftelsen størst i Norge på miljøsertifisering.

— Jeg blir litt ydmyk når jeg ser hvor stort det har blitt - at 5000 er sertifisert i dag... Vi må være litt stolte, sier Holvik.

Justnæs bryter inn:

— Ikke vær en sjenert sørlending! Vi er ikke «litt stolte», vi er sabla stolte!

5000 er ikke nok

Den ferske lederen av Stiftelsen Miljøfyrtårn, Ann-Kristin Ytreberg, vil løfte det enda videre. Hun vil ha flere miljøsertifisert. Dagens 5000 virksomheter er ikke nok.

— Jeg vil at de fleste virksomheter i Norge blir miljøsertifisert. 5000 høres kanskje mye ut, men samtidig er det forsvinnende lite med tanke på hvor mange bedrifter vi har i landet, sier Ytreberg.

Hun vil ha 5000 flere. Så 10.000. — Vi må tørre å ha store ambisjoner, samtidig som vi skal bevare kvaliteten i ordningen.

Koster tid og penger

Miljøfyrtårnsertifisering er en del av klima og miljø-løsningen, mener hun. Det innebærer systematisk arbeid med miljøtiltak i hverdagen, der virksomhetene oppfyller krav og gjennomfører tiltak for en mer miljøvennlig drift og godt arbeidsmiljø.

— Men det koster både tid og penger å være med, sier Justnæs.

— Nå ser vi to tendenser samtidig - at oljebransjen går nedover, og et større fokus på å jobbe med miljø. Man trenger en omstilling. Nå kommer generasjoner som bryr seg om miljø. De er ikke så opptatt av forbruk, det er moderne med gjenbruk og Fretex, sier Ytreberg.

Møter også utfordringer

I dag er Miljøfyrtårns største utfordring å få mange nok bedrifter med raskt nok. Og mange melder seg ut, noen fordi de ikke tar seg tid til å bli resertifisert, andre fordi de føler de har oppnådd det de vil eller har gått konkurs.

— Ja, altfor mange. Men tallet på de som melder seg ut går nedover, svarer Ytreberg.

I Kristiansand er 152 bedrifter med i ordningen.

— Men dere skriver «diplom» i sertifikatet. Det må dere få bort. Det er ikke et diplom, dette er ikke et barneskirenn. Det må stå at det er et sertifikat, sier Lars Helge Brunborg.

— Og så må dere ikke gjøre det for vanskelig å være med. At det blir for mange skjemaer å fylle ut, at det blir for byråkratisk, sier Justnæs.