Mistet begge søsknene i selvmord

Begge Kjetil Tveits søsken har tatt sitt eget liv. De vonde tankene ble virvlet opp da Ari Behn tok sitt eget liv i romjula.

Publisert:
  • Torgeir Eikeland

– De var begge glade og utadvendte mennesker. De elsket livet, men de døde av denne sykdommen som gjorde livet deres så mørkt at det ikke ble til å holde ut. Det var ikke min bror og min søster som gjorde dette. Det var sykdommen, sier Kjetil Tveit (54).

Kristiansanderen jobber som lærer i idrettsfag på KKG. Han er kjent i offentligheten som håndballtrener for Randesund (for tida både herrelaget og J15), og dessuten som medlem i revygruppa Complex.

Kjetil Tveit har trent Randesund IL i mange år. Her er han med sønnen Tobias Holsen Tveit i 2015. Foto: Inger M. Witteveen

Kjetil Tveit har også opplevd det helt uvanlige å miste begge sine søsken til selvmord. Kristin Tveit tok livet sitt i august 2015, og broren Torstein Tveit i februar 2017.

I jula ble nasjonen lamslått da Ari Behn tok livet av seg 1. juledag. Dette satte tanker og følelser i sving også hos Kjetil Tveit, og nyttårsaften skrev han et følelsesladd innlegg på Facebook.

«Tiden leger ikke alle sår. Men man kan lære seg å leve med dem. For ting blir ikke som før. På ingen måte. Selvmord er vanskelig å leve med for de etterlatte. Man sitter igjen med mange ubesvarte spørsmål. At vi i min familie opplevde det en gang var ufattelig. At det skulle skje enda en gang er fullstendig ubegripelig», skriver Tveit.

Livet må gå videre

Om hvordan han takler sorgen sier han dette til God Helg:

– For det første var vi dønn ærlige fra første dag om hva som hadde skjedd. Åpenhet har vært viktig og riktig for oss. Det hjelper også mye å tenke at det var gjennom sykdommen de gjorde dette, og ikke som de personene jeg kjente dem som. Det bidrar til å gjøre det litt lettere å akseptere. Men vi har dager som kan være tunge, og jeg tror ikke man skal flykte fra de dårlige dagene. Midt oppe i alt dette kan jeg si at livet mitt er godt. Jeg har alt jeg trenger. Jeg har en fin familie, sier Tveit som er gift med kone og til sammen fem barn.

Å holde seg aktiv som håndballtrener, lærer og revymenneske hjelper ham også.

Revygruppa Complex, hvor Kjetil Tveit har vært og er aktiv: Fra venstre Odd Sevland, Kjell Are Janz, Kjell Leween Tønnesland og Kjetil Tveit. Bildet er fra forestillingen "3 1/2 mann" i 2017. Foto: Kjartan Bjelland

– Det er fine kollegaer og venner. Vi bærer på en stor sorg, men samtidig har vi hjemme blitt enige om at livet må gå videre. Det er både det fine og samtidig også det brutale i dette: At livet faktisk går videre, sier han.

Om foreldrene som har mistet to barn sier han: De er begge aktive mennesker, og de klarer å bruke mesteparten av energien på de av oss som er igjen. De imponerer oss med måten de har taklet dette på, selv om de selvsagt også har tunge dager. Noe annet ville vært unaturlig. Det er vanskelige ting som skal bearbeides, men vi må lære å leve med det som har skjedd. Det vi trenger å tenke på, er hva og hvem vi kan være for dem som er igjen og dem vi kan gjøre en forskjell for. En må ta seg tid til hverandre.

Kjempe hver dag

Etter å ha samrådd seg med familien har han samtykket til å fortelle historien om tragediene til Fædrelandsvennens lesere. Hensikten er å kaste lys over et tema som i stor grad har vært tabubelagt.

– Selvmord må vi kjempe mot hver dag. De som vil ta livet sitt må hindres igjen og igjen. Det er for billig å si at «det hadde skjedd til slutt likevel», sier Tveit.

Begge søsknene hans slet tungt psykisk, og begge var innlagt på psykiatriske institusjoner da de valgte å avslutte livet.

– Det var et voldsomt sjokk begge gangene. Vi trodde jo de skulle være trygge der de var. Og da nyheten om Ari Behn kom, ble disse tingene virvlet opp igjen, sier Tveit.

– I Ari Behns tilfelle så vi en ressurssterk mann. Han hadde så mye energi og var så kreativ. Men selv om han hadde så mye å leve for, kom han tilsynelatende fram til at familien klarer seg bedre uten ham, sier Tveit. Så kommer det:

Kjetil Tveits bror og søster var utadvendte og positive mennesker. – De var flinke til å le, begge to. Jeg kan ennå høre latteren deres. De lo ofte høyt og hjertelig. Foto: Kristin Ellefsen

Flinke til å le

– Men selvfølgelig gjør de ikke det! Sett utenfra er det helt ufattelig. Men vi som har levd nært noen som har slitt tungt psykisk, kan se og forstå at det kan gå så galt når den dypeste fortvilelsen tar over. Min bror sa «Jeg vil ikke dø, men jeg orker ikke leve», sier Tveit.

I likhet med Ari Behn var også Kjetil Tveits bror og søster utadvendte og positive mennesker.

– De var flinke til å le, begge to. Jeg kan ennå høre latteren deres. De lo ofte høyt og hjertelig.

I facebookinnlegget formulerer han det slik:

«De elsket livet. De var glade, utadvendte og sterke. Men hendelser i livet gjorde noe med dem. De ble preget. Og etter hvert fikk det vanskelige overtaket og til slutt ble alt mørkt. Men de valgte ikke noen lett utvei. De sviktet ikke oss som lever videre. I sin sykdom og dype depresjon ble dette den siste utvei. Men ingen skal si at det de gjorde var egoistisk. Ingen.»

«De sviktet ikke oss som lever videre.»

Ari Behn ble gjenstand for mye rosende medieomtale etter at han tok livet sitt i jula. Foto: Kjartan Bjelland

«Kunne vært avverget»

Tveit mener begge dødsfallene kunne vært avverget. Torstein Tveit var innlagt på DPS Solvang da han begikk selvmord, mens søsteren var lagt inn på DPS Strømme. I begge tilfellene klagde de pårørende inn saken til Fylkesmannen, og begge gangene har Fylkesmannen slått fast at institusjonene ikke har «handlet i samsvar med forsvarlighetskravet».

Kristin hadde hele livet vært kreativ, utadvendt og aktiv. Hun drev blant annet med dikt og maling, og hadde to voksne døtre. Så fikk hun psykiske vansker mot slutten av førtiåra, og da hun var lagt inn på DPS Strømme i 2015, var hun under elektrosjokkbehandling.

– Den hadde gitt god effekt, og hun hadde blitt tatt av medisinen for å bli klar for en ny behandling dagen etter at hun tok livet sitt. Hun var veldig urolig den kvelden, og hun spurte personalet flere ganger etter ting hun kunne bruke til å ta livet sitt, sier Tveit.

Han er kritisk til at nattevakten ikke fulgte etter søsteren da de så henne gå alene bortover korridoren ved midnatt. Den tiden som gikk før de gikk for å lete etter henne ga henne tid til å ta livet av seg.

– De trodde ikke hun ville gjøre det, men at dette bare var noe hun sa for å få oppmerksomhet. Det var en fatal feilvurdering, sier Tveit om dette.

– Vi ble møtt av en forsvarsmur fra første stund, og de var veldig opptatt av å hevde at de hadde handlet rett «etter boka», sier Kjetil Tveit om mottagelsen de pårørende fikk på DPS Strømme. Foto: Kristin Ellefsen

«Forsvarsmur»

Han er også kritisk til mottagelsen de pårørende fikk fra DPS Strømme:

– Vi ble møtt av en forsvarsmur fra første stund, og de var veldig opptatt av å hevde at de hadde handlet «etter boka». Det var verken beklagelse eller ydmykhet med tanke på det som skjedde, og dette gjorde det hele veldig mye vanskeligere for oss å takle, sier Tveit.

Broren Torstein hadde hatt mye av sitt virke i menighetslivet, blant annet som ungdomspastor og forkynner. I likhet med søsteren var han kjent som en utadvendt person, men han slet likevel store deler av sitt voksne liv med depresjon.

– Det siste tilbakefallet var av den lange typen. Etter at min søster tok livet av seg ble han sterkt formant av min far om at han ikke måtte velge samme vei, sier Tveit.

Stor forskjell

Torstein Tveit var lagt inn på Solvang DPS da han tok livet av seg.

– DPS Solvang møtte oss på en helt annen måte enn de hadde gjort på Strømme. De var ydmyke, de beklaget på et sterkeste, og de erkjente åpent at her hadde det skjedd en feil. Vi opplevde at de sørget sammen med oss, sier Kjetil Tveit. Foto: Kristin Ellefsen

– Så en tirsdag spurte han om en av pleierne kunne kjøre ham hjem, selv om han etter planene ikke skulle være i leiligheten sin den dagen. Dette ønsket fikk han innfridd, og da han så kom hjem til seg selv, tok han livet sitt. Men Solvang DPS møtte oss på en helt annen måte enn de hadde gjort på Strømme. De var ydmyke, de beklaget på det sterkeste og de erkjente åpent at her hadde det skjedd en feil. Vi opplevde at de sørget sammen med oss. Forskjellen betydde veldig mye for oss i etterkant, og det er et poeng for meg, sier Tveit.

Han sier han ikke ønsker å «ta» de to institusjonene, men at han er opptatt av å få fram hvor viktig det er å møte de pårørende på en god måte.

– Vi må møte mennesker med hjertet og ikke gjemme oss bak lover og paragrafer. Menneskesinnet er komplisert, og det er en ærlig sak at vi ikke har kommet lenger med å løse det. Men det er aldri greit å ta livet sitt. De kunne vært reddet begge to, sier Kjetil Tveit.

Direktøren svarer

Oddvar Sæther er direktør for klinikk for psykisk helse, psykiatri og avhengighetsbehandling ved Sørlandet sykehus.

Han har denne responsen på kritikken fra Kjetil Tveit og familien:

– Det er klart vi skal lytte med begge ørene til denne typen tilbakemeldinger fra pårørende. Vi må ta til etterretning og lære av at de har opplevd mottagelsen på Strømme DPS slik de har gjort, sier Sæther.

Klinikkdirektør Oddvar Sæther. Foto: Heida Gudmundsdottir

Han har en utsjekk med sine avdelingssjefer på de to omtalte avdelingene, og han har lest seg opp på Fylkesmannens klagebehandling av sakene.

– Beskrivelsen av hendelsesforløpene har vi ikke noe å bemerke til. Fylkesmannen har i begge tilfellene slått fast brudd på forsvarlighetskravet. Det må vi ta til etterretning, og vi må ta det med oss videre i arbeidet, sier Sæther.

Han kaller Tveits tilbakemeldinger verdifulle med tanke på hvordan klinikken kan forbedre sitt arbeid.

– Det er viktig å ha god kontakt med de pårørende. De kjenner ofte til detaljer og det hele bildet på en mye bedre måte enn det vi ofte har anledning til å gjøre. Dette gjelder selvsagt i det forebyggende, men det gjelder også i høy grad etter at slike sterkt beklagelige hendelser har inntruffet, sier Sæther.

– Hvor ofte hender det at folk tar livet av seg når de er innlagt hos dere?

– De siste 15 årene har det for eksempel ikke vært noen slike tilfeller på en av enhetene hos oss. Men så kommer det en «klynge» av slike hendelser som de som her er omtalt, uten at de gir noe grunnlag for en meningsfull statistikk.

– Har det hendt etter 2017?

– Ja, det har hendt etter 2017 også.

– Har disse hendelsene hatt noen konsekvens for retningslinjene hos dere?

– Det er ulike retningslinjer for de ulike avdelingene, og vi jobber med nye som skal være felles for alle. Vi jobber i det hele tatt mye med forebygging hos oss. 1500 ansatte har vært på det samme kurset i forebygging av selvmord, og det er utarbeidet gode rutiner som vi skal følge. Selv om det heldigvis er sjelden, vil likevel disse beklagelige hendelsene kunne komme til å skje hos oss, sier Sæther.

De fleste klarer seg

Professor i psykiatri Lars Mehlum er leder for Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging.

Han vil til livs oppfatningen av at det ikke nytter å hjelpe en person som har bestemt seg for å ta livet sitt.

– Det er mange forståsegpåere som serverer denne myten: At hvis noen har forsøkt å ta livet sitt, ja da vil de til slutt dø av selvmord. All forskning og erfaring viser at dette ikke stemmer, og at det rett ut sagt er sludder, sier Mehlum.

Som belegg for påstanden presenterer han en statistikk:

– Rundt én prosent av de som dør i løpet av et år, dør av selvmord. For dem som overlever det første selvmordsforsøket, er det ti ganger større risiko for å dø av selvmord enn for andre. Likevel er det slik at 90 prosent vil dø av helt andre årsaker. De fleste overlever, og gjerne fordi de får hjelp. Får du hjelp er det mye større sjanse for å overleve, sier professoren.

Viktig ordvalg

– Så det at du ikke lykkes med det første selvmordsforsøket, trenger ikke nødvendigvis bety at du uansett kommer til å ta livet ditt?

– Når jeg først snakker med deg om dette, er det på sin plass å minne dere journalister om at det er veldig viktig hvilke ord dere bruker. Å skrive at noen «lykkes» med selvmord impliserer at det er en suksess. Det er et uheldig ord å bruke. Dessuten: å si at noen «begår» selvmord impliserer en kriminell handling. Jeg vil ikke være skolelærer, men dette har faktisk betydning. Det reflekterer hvilke holdninger vi formidler til selvmord og suicidale mennesker, sier professoren.

Han ønsker velkommen den økte oppmerksomheten og løfting av tabuene rundt selvmord som nå er i ferd med å skje.

– Men samtidig er ikke all åpenhet nødvendigvis av det gode. Det er ingen god idé av media å beskrive konkrete metoder. Vi vet at folk kan få inspirasjon til å velge metode når de ser hva andre har gjort, og da øker faktisk faren for at de tar livet av seg. Det andre man må passe seg for, er å framstille selvmord som en «løsning», og ikke glorifisere den som har tatt livet sitt, sier Mehlum.

Advarer mot romantisering

Dette mener han til en viss grad å ha sett i medieomtalen etter at Ari Behn tok livet sitt i romjula.

– Saken har vært håndtert på en god og respektfull måte av media, men vi skal være forsiktig med å romantisere. Det kan lett føre til at folk identifiserer seg med den som er død, og det kan gjøre at de finner det mer attraktivt å gjøre det samme. Det er lett å tenke på en slik måte for en person som ellers føler seg utestengt fra fellesskapet. Mennesker tar modell av hverandre, også når det gjelder negative ting, sier Mehlum.

Han mener det er viktig å formidle nøktern informasjon, og å få fram at selvmord skyldes alvorlige psykiske problemer og sterke belastninger.

– Når noen tar sitt liv, er det ofte fordi den psykiske smerten blir for sterk til å holde ut. I en slik situasjon er det vanskelig å tenke klart. Det er lettere for folk å forstå hvis vi sammenlikner med intens, fysisk smerte. La oss si at noen har plassert en tung betongblokk på tærne dine. Da tenker du ikke langt fram i tid og du klarer ikke å konsentrere deg om annet enn å prøve å holde ut. Personer som er rammet av tung depresjon, har ofte store vansker med å forestille seg at det skal være noen vei ut. De har vanskelig for å se for seg en situasjon hvor de har blitt friske igjen, forklarer Mehlum.

Ser ingen vei ut

Til etterlatte etter selvmord har han dette å si:

– Når en selvmordskandidat tenker på dette som den eneste løsningen, klarer de ofte heller ikke å se for seg konsekvensene for dem som står dem nær. Det som kjennetegner tilstanden, er først og fremst at de ikke klarer å kjenne så mye annet enn den dype smerten de er inne i. Dette er viktig også for pårørende å vite: Når noen har tatt livet av seg, er det ikke fordi de ikke var glad i deg, eller fordi de ikke brydde seg. De så ingen vei ut, og smerten ble for stor, sier Mehlum.

Kjetil Tveits sier dette om Mehlums ord:

– Dette er fint å høre. Jeg tenker at han både snakker med klokskap og hjertet. For oss er det viktig å få sagt ifra at det som skjedde aldri skulle ha skjedd. Jeg tror det er en viktig del av vår bearbeidelse. Samtidig er det også viktig å få sagt det slik at dette ikke skal skje igjen. Man må lære av det som skjedde med mine søsken, sier Kjetil Tveit.

Reidun Kjelling Nybø i Norsk redaktørforening oppfordrer mediene til nøktern åpenhet rundt selvmord. Foto: Mariam Butt / NTB scanpix

Reidun Kjelling Nybø er assisterende generalsekretær i Norsk redaktørforening, og har de siste årene engasjert seg i diskusjonen om hvordan selvmord omtales i mediene. Sist tirsdag deltok hun på et møte om saken arrangert av helseminister Bent Høie (H).

Selv om hun ønsker mer åpenhet rundt selvmord velkommen, advarer også hun mot det som kan oppfattes som mytologisering og glorifisering rundt selvmord.

Kan bli for mye

– Jeg kjenner til at folk som sliter, ble påvirket negativt av den massive medieomtalen etter at Ari Behn tok livet sitt. Det var naturligvis vanskelig å unngå at dette ble en stor sak, og det aller meste av dekningen var respektfull og forsvarlig. Samtidig må mediene tenke over hvor mye og hva de formidler: Vi skal respektere at de pårørende gir uttrykk for sin sorg, slik som når Aris mor skriver på sosiale medier at «Det var ikke mørket som tok deg, Ari. Det var lyset som kom deg i møte». Men det er ikke sikkert det er av det gode å formidle dette bredt. Samtidig mener jeg disse tingene ble godt balansert, blant annet da biskopen oppfordret til å unngå romantisering, sier Nybø.

Selv om Ari Behn-saken har satt selvmord på dagsorden, peker hun på at det også før dette foregikk en dreining mot mer åpenhet i medienes omtale av selvmord.

– Jeg anbefaler det jeg vil kalle en nøktern åpenhet. Hvis trafikken står i byen i flere timer på grunn av et selvmord, bør det være helt naturlig å formidle dette. Vi har tidligere sett at det har blitt satt i gang leteaksjoner, også har det blitt helt stille når vedkommende har blitt funnet død. Det må gå an på en nøktern måte å skrive at vedkommende kan ha tatt sitt eget liv, uten at man går nærmere inn på det, sier Nybø.

Publisert:
Fædrelandsvennen ønsker en god og åpen debatt. Her kan du bidra med din mening.
  1. Selvmord
  2. Ari Behn
  3. Solvang
  4. Depresjon
  5. Bent Høie