Oliver vil være snill og sier ja til å kjøre de to guttene hjem fra Shell-stasjonen på Nodeland.

Noen minutter senere ligger han knivstukket i veikanten og kjemper for livet.

Olivers mareritt

Marit Elisabeth Strand

Foto: Kristin Ellefsen

Hun våkner av telefonen. Den lysende skjermen viser at det er sønnens kamerat som ringer så sent.

Loggen viser at samtalen varer i 2 minutter og 45 sekunder. Men Cecilie Erland oppfatter bare to ord:

«Oliver».

«Sykehus».

På slutten av samtalen får hun spurt:

– Hvordan går det med Oliver?

Kameraten nøler litt, før han svarer:

– Han var i live sist vi så han.

Oliver Erland (19) har bodd på Nodeland i Kristiansand hele livet. Nå hadde han nettopp fått jobb som elektrikerlærling i Avitell Elektro. Han måtte ha bil for å komme seg til og fra jobben. Den grå Volvoen hadde vært i flittig bruk denne første uka Oliver hadde eid den.

Ofte går turen til bensinstasjonen Shell ved rundkjøringen i Nodeland sentrum. Det er den faste møteplassen for kameratgjengen.

Også denne fredagskvelden, 3. februar, var en stor gruppe ungdommer samlet der. Både jenter og gutter.

Flere av dem hadde bil.

Det var kaldt, fire minusgrader. Det nærmet seg midnatt.

Ungdommene snakket om å dra hjem til en av dem, men hadde ikke helt landet hvor.

Oliver kom litt sent til bensinstasjonen denne kvelden. Etter jobb hadde han hjulpet bestemoren som hadde fått en større vannlekkasje i leiligheten sin.

Utenfor bensinstasjonen kom Oliver og kameratene i kontakt med to gutter.

De var helt ukjente for dem og litt yngre enn dem selv. 16 og 17 år.

Han snakket ikke så mye med de to guttene. Men de skal ha bedt om å bli kjørt hjem til Hortemo som ligger rett nord for Nodeland.

Det er bare noen minutters kjøretur unna.

Noen adresse skal de ikke ha oppgitt.

Ettersom kameratene fortsatt ikke helt visste hva de skulle ta seg til, svarte Oliver ja til å kjøre guttene den korte svippturen.

– Vi hadde aldri sett dem før.

– Men de virket som helt ok typer, sier Oliver.

Den ene gutten satte seg foran i passasjersetet i Volvoen, ved siden av Oliver.

Den andre satte seg i baksetet.

Bensinstasjonen var stengt for flere timer siden, men lyste opp i gult. Da Oliver svingte ut fra sentrum rundt midnatt, bestemte den ene kameraten seg for å følge etter.

– Det var litt tilfeldig.

– Når det ikke er noe spesielt å finne på, blir det fort litt kjøring rundt omkring. Nodeland er et lite og rolig sted, forteller en av Olivers beste kamerater.

Han er også 19 år, og har kjent Oliver siden de begynte sammen i første klasse på barneskolen.

Han møter Fædrelandsvennen for å snakke om det han opplevde denne natta, men vil ikke ha navnet sitt på trykk.

Han ble stående igjen med de andre på bensinstasjonen da Oliver kjørte guttene mot Hortemo, og den andre kameraten fulgte etter i egen bil.

Det blir stadig lengre mellom husene langs veien.

Etter fem minutter, like nord for Hortemo, skal guttene av.

Men de var litt sene med å si ifra, så Oliver kjørte for langt.

Han må snu, før han kjører litt tilbake og svinger inn på en liten sidevei der det ligger flere hus rundt et tun.

Han stopper den grå Volvoen på tunet.

Olivers kamerat parkerer nede ved veien for å vente.

Uten forvarsel blir han plutselig angrepet.

Oliver blir angrepet bakfra og fra siden.

Kvelertak. Kraftige slag. Spark.

Han blir stukket flere ganger med kniv.

Han klarer å rive seg løs og kaste seg ut av bilen, der den grove volden fortsetter.

– Det var to mot en. De tenkte kanskje at jeg var enkel å ta. Og jeg hadde ingen sjanse til å komme meg vekk.

– Jeg skrek om hjelp, men jeg tror ikke det kom ut så mye lyd, sier Oliver.

Blodet renner fra stikkskadene, men han klarer å komme seg på beina utenfor bilen.

Han må komme seg bort, og tenker at det letteste er å løpe nedover. Ned til veien, over på andre siden, ned i en grøft med en liten bekk og videre ut på et lite jorde.

Der kollapser han.

De to guttene ser han ikke.

Han har store, dype sår etter stikkene. Men det er ikke smerten som er verst, den blir dempet av adrenalinet.

Oliver kan ikke fortelle alle detaljer fra denne hendelsen av hensyn til etterforskningen som fortsatt pågår.

Det verste er tankene:

Er dette slutten?

Jeg kommer til å dø.

Jeg er ferdig.

Jeg må ha hjelp.

Det er ingen som kan hjelpe meg.

Jeg må komme meg vekk.

– Noe har skjedd med Oliver.

– Du må komme!

Kameraten hiver seg i bilen og kjører mot Hortemo. Han kjører fremst i en kolonne med fem biler bak seg. I bilene sitter flere ungdommer.

De parkerer langs veien ved åstedet.

Kameraten kaster seg ut av bilen og glemmer håndbrekket i farta.

Han løper alt han klarer bort til Oliver der han ligger ute på jordet. Han løsner Olivers beltespenne og drar opp genseren hans.

– Jeg så to store sår etter knivstikk i magen. Blodet pumpet ut så spruten sto.

Flere ungdommer har kommet til. Mange er hysteriske.

Politi og ambulanse er på vei.

– Jeg konsentrerte meg om å holde press på sårene, forteller han.

Politiet fikk melding om hendelsen klokken 00.27, og første patrulje var på stedet klokken 00.40. De to guttene ble pågrepet i nærheten klokken 01.15.

Oliver ser ingenting.

Synet forsvinner.

Men han hører at folk kommer bort og snakker til ham.

De prøver å holde ham våken.

Guttene som hadde sittet i bilen med Oliver, er det ingen som ser noe til.

Det er lite trafikk på veien når Ove Røyland (21) og Ingvil Talleraas (22) er ferdige med kveldens oppdrag på denne kanten av kommunen.

De jobber i nattjenesten ved Kristiansand kommunes hjemmetjeneste, og har faste besøk hjemme hos pasienter. De reiser også ut når noen trykker på trygghetsalarmen.

Nå hadde de satt seg i bilen for å kjøre nedover Sogndalsvegen tilbake til kontoret i Kristiansand sentrum.

Når de to unge helsearbeiderne nærmer seg Nodeland, ser de plutselig en rekke biler parkert langs veien.

De tror først det har skjedd en trafikkulykke.

Det er mange mennesker på jordet ved veien.

– Vi trodde de hadde kontroll på situasjonen, men stoppet for å spørre om det var noe vi kunne hjelpe med. Da ropte de at en person var knivstukket, forteller Ingvil.

Ove løper ut av bilen mens hun parkerer. I bilen ligger en veske med medisinsk utstyr som få andre kjører rundt med.

Han griper tak i veska og de løper over bekken og ut på jordet.

– Mange hylte og gråt. Jeg så at gutten som lå der hadde fått to store stikk i magen, sier Ove.

Sammen med kameratene legger de press på stikkskadene og forsøker å holde Oliver varm.

De sørger for at han har frie luftveier.

Oliver kan ikke flyttes på.

Lagarbeid, er beskrivelsen de bruker.

Mange gjorde en god jobb ute på jordet denne natta.

Flaks er også et ord som går igjen, fordi Ove og Ingvil kom kjørende akkurat da og kunne hjelpe frem til ambulansen kom.

– Han var bleik, men ved bevissthet. Vi hadde ingen anelse om hvor lenge han hadde ligget der. Det var snø og kaldt.

– Mange tanker fôr gjennom hodet, forteller Ingvil.

Helsearbeiderne tar frem hjerte- og lungeredningsutstyr for å ha det klart i tilfelle den unge gutten skulle miste bevisstheten.

Da hadde situasjonen blitt enda mer kritisk.

Heldigvis fikk de aldri bruk for det.

Det skulle vise seg at de var på stedet anslagsvis 12 minutter før de fikk bistand fra politi og ambulansepersonell.

Når ambulansen kommer, blir Oliver tatt opp på en båre.

Alt blir svart.

– Jeg så rødt.

Kameraten er redd for at han aldri kommer til å se Oliver igjen.

Han har sett hvor mye blod han har mistet.

Kjent hvor nedkjølt kroppen hans er.

Hypotermisk tilstand, som det heter på fagspråket.

33,2 grader i kroppstemperatur.

Men han hadde ikke mistet kameraten mellom de blodige hendene sine. Oliver er i trygge hender nå.

Politiet er på stedet med flere biler og hundepatrulje.

Han tar opp telefonen for å fortelle en mor og en far at sønnen deres er knivstukket.

At det er alvorlig. Men at han var i live idet han ble fraktet bort med blålys.

– Jeg prøvde å snakke rolig. Men jeg så rødt.

Fædrelandsvennen har snakket med politi som var på stedet den natta, og som ikke kan stille til intervju nå på grunn av etterforskningen, men som ønsker å uttale seg om saken senere.

chat: Ring meg!!

En tekstmelding tikker inn hos Olivers mamma, Cecilie Erland.

Den er sendt fra Olivers pappa like etter klokken ett, omtrent samtidig som hun har fått telefon fra sønnens kamerat.

Hun hadde lagt seg tidligere enn hun pleier denne fredagskvelden.

Vanligvis er hun senere i seng de ukene Oliver og søsteren er hos faren.

Hun løper ut av huset for å skrape is av bilen.

Hun tror at Oliver har vært i en bilulykke.

Mens hun kjører mot sykehuset, får hun vite at sønnen er knivstukket.

Det er ikke til å tro. Hvem kan gjøre noe sånt mot Oliver?

Hvorfor?

Hun tenker på den skrekkelige frykten sønnen må ha opplevd.

Den tanken klarer hun fortsatt ikke å kvitte seg med.

Oliver blir kjørt med ambulanse til sykehuset i Kristiansand, og videre fløyet med svært alvorlige skader til Oslo universitetssykehus.

Foreldrene kjører også straks til Oslo.

Det føles som tidenes lengste kjøretur.

– Vi hadde ingen anelse om Oliver kom til å overleve, forteller Cecilie.

– Tilstanden til den skadde 19-åringen er alvorlig, opplyste Agder-politiets operasjonsleder Arve Myklebust til media lørdag morgen.

Kriminalteknikere ble sendt til stedet for å undersøke blodsporene som gikk fra Olivers bil som fortsatt sto på tunet, åpen og forlatt.

Sporene gikk ned til veien, over bekken og ut på jordet. Teknikerne sikret seg flere gjenstander på åstedet.

Oliver ligger i kunstig koma på sykehuset i Oslo. Han er koblet til respirator og mye annet utstyr.

Mamma Cecilie blir fulgt rundt på sykehuset.

Hun klarer ikke å tenke klart. Har ikke retningssans.

Hun forstår ikke hva som var skjedd.

Etter to og et halvt døgn våkner Oliver fra koma.

Det føles merkelig. Han skjønner først ikke hvor han er.

– Det var som om jeg våknet opp i et annet liv. Jeg var helt omtåket. Men så husket jeg hva som hadde skjedd.

– Det var som et mareritt.

Han må gjennom omfattende operasjoner.

Det oppstår komplikasjoner.

Oliver blir flyttet mellom forskjellige overvåkinger og avdelinger.

Samtidig går Cecilie hvileløst rundt. Da er hun fortsatt redd for at sønnen ikke kommer til å overleve.

Eller om han kommer til å få hjerneskade.

Knivstikkingen ved Hortemo ble omtalt i lokale og nasjonale medier. Mediene skrev at det var usikkert hvordan det kom til å gå med 19-åringen som var blitt påført livstruende skader.

Avdeling for traumatologi ved Oslo universitetssykehus ønsker ikke å uttale seg om Olivers tilstand da han ankom sykehuset, selv om sykehuset er fritatt taushetsplikten.

Oliver har kommet hjem etter 16 døgn på sykehuset i Oslo. Han holder seg mest hjemme i begynnelsen. Han og kameratene får prate sammen om hendelsen med kommunens kriseteam. Når Oliver er ute, holder han seg sammen med venner og kjente.

En fremmed person går rundt i nabolaget der Oliver og familien bor på Nodeland. Han er ukjent. Virker som han går rundt og lusker?

Kan det være...?

Frykten stikker i kroppen.

Han er på vakt når fremmede er i nærheten.

– Jeg var utrygg og redd for å møte fremmede personer. Det var en sterk og ubehagelig frykt.

Er det noen som vil ta meg?

Oliver fikk vite at 16- og 17-åringen var løslatt fra fengsel etter to uker.

En avgjørelse som ble sterkt kritisert av Olivers bistandsadvokat Nils Anders Grønås.

Det er mange hensyn som skal tas når barn begår alvorlig kriminalitet, og strenge vilkår som skal være oppfylt for å fengsle barn, svarte politiadvokat Ingvild Austenå Berg til kritikken.

Fengsling av barn under 18 år skal ikke skje med mindre det er «tvingende nødvendig», ifølge loven.

De siktede var plassert på hver sin barnevernsinstitusjon i Agder.

16-åringen bodde på en institusjon som ligger i nærheten av åstedet for knivstikkingen. Etter løslatelsen i februar kom han tilbake dit, til Olivers hjembygd.

– Jeg synes det er ubehagelig og urettferdig at mennesker som går så langt at de knivstikker og nesten dreper folk, fortsatt går rundt i samfunnet.

– Jeg opplever at friheten min blir veldig begrenset. Jeg har vært livredd for å møte dem igjen. Men det er ikke bare min egen sikkerhet jeg tenker på. De kan være til fare for andre også, sier Oliver.

Han har vært sykmeldt frem til nå, og må være forsiktig med å løfte tungt.

Han bruker fortsatt blodfortynnende medisiner.

Blodsirkulasjonen er svak, og han fryser lett.

En nylig sykehuskontroll i Oslo, viser at Oliver så smått kan begynne å jobbe igjen.

Mange spør han om hvordan det går.

– På mange måter går det jo bra. Jeg overlevde. Men hendelsen vil alltid følge meg og mine nærmeste som et mareritt.

Oliver merker at frykten for slag og spark sakte, men sikkert forsvinner, selv om magen er plastret over flere arr og et svært langt operasjonssår.

De omfattende skadene skal omtales og gjøres rede for under rettssaken som er planlagt i Agder tingrett i juni.

Men det er mer under huden som ikke forsvinner med det første.

– Det er mye tankekjør. Det vil gå en stund før jeg kan ta tilbake livet slik det var.

Olivers mamma sliter med dårlig søvn. Hun er bekymret for Olivers helse.

– Nå er det lysere ute, men opplevelsen vil alltid sitte fast, og spilles av som en film i bakhodet.