Knut Nærum vil aldri på Facebook

- Jeg er redd for å bli hekta. Særlig Twitter er livsfarlig.

Nærum fester sitt stålgrå blikk for å underbygge påstanden, og det er neppe helmelken han har i kaféglasset som påvirker dømmekraften. En av landets mest etterspurte tv-personligheter og forfattere har rett og slett tatt et valg for evigheten. Om ikke å henge seg på de sosiale mediene Facebook og Twitter.

- Det får være grenser for hvor aktiv jeg skal være. Facebook er sikkert en utmerket måte å holde kontakt med venner på, men jeg har rett og slett ikke det behovet. Og på Twitter skal man liksom være på hele tiden, mene noe om det meste og være først ute med de beste vitsene. De beste vitsene mine sparer jeg til tv-programmet.

Særs produktiv

Jeg kunne like gjerne skrevet Tv-programmet med stor T. Nytt på nytt, der Nærum med ett fattig unntak har vært med som paneldeltaker i samtlige 383 sendinger siden starten i 1999, er trolig NRKs største underholdningssuksess gjennom tidene. Programmet alene kunne gitt ham nok til salt i grøten, og latt ham nøye seg med intens manusjobbing fra mandag til torsdag, som kulminerer i halvannen times opptak dagen før fredagssendingen.

Men betegnende nok for den arendalfødte arbeidsmauren, er det først etter at han ble med i Nytt på nytt at Nærum han skrevet alle sine 24 bøker. Samt sine første 20 Donald Duck-manus. Samt redigert to egne tegneseriesamlinger og skrevet en fast serieside for Samtiden. Samt skrevet fire teaterstykker, tre sommershow, ett regulært show, ett skuespill, to hørespill for Radioteateret og flere revytekster. Samt hatt regi på tre amatørteateroppsetninger. I tillegg til å være fast spaltist i Dagbladet siden 2008. - Knut har utvilsomt en stor arbeidskapasitet. I tilegg rekker han å bruke lang tid i badekaret. Jeg tror han sover litt da, sier kona Marianne Smith (50).

Men å supplere med skriving også på sosiale medier er altså ikke aktuelt. Før Nærum fikk oppklart misforståelsen, svevde undertegnede i den villfarelse at han i det minste var på gang etter å ha retweetet én tweet fra Dagbladets politiske redaktør Marie Simonsen, en av de sju som følges på twitterprofilen @Knutnaerum.

- Det er ikke jeg som har lagd den profilen. Det er den tredje twitterprofilen som er opprettet i mitt navn, og den første fikk vel 1500 følgere på ett døgn før den ble fjernet. Av noen jeg ikke vet hvem er, konstaterer Nærum tørt.

Mange fans

På Facebook er det ni grupper tilknyttet hans navn, inkludert «Vi som vil ha Knut Nærum med t-skjorte», «Hvor er det blitt av Knut Nærums morsomme t-skjorter?» Og «Knut Nærum får aldri lov til å dø».

- Jeg har registrert at det finnes noen slike grupper. Hyggelig, det. Men jeg har aldri hatt morsomme t-skjorter. Det vil jeg ikke ha sittende på meg. Artige, kanskje, men aldri morsomme. Jeg syns ikke klær skal være morsomme, påpeker Nærum og konkluderer:

- Selv å etablere en lukket profil på Facebook er ikke noe som appellerer til meg. På samme måte som jeg ikke er fristet til å svare folk som kommenterer mine lørdagskronikker på dagbladet.no. Til det er det for mange rasister og grinebitere som skriver i kommentarfeltene.

Mindre radikal

Påstanden åpner for en overgang til renessansemannens politiske engasjement. Som medlem av Rød Valgallianse/Rødt siden 1982 har Nærum ved de to siste stortingsvalgene stilt til valg. I år nøyer han seg med å stå bak en oppdatert versjon av sin politiske satire «Stoltentann», kalt «Stoltentann i Stavern». Musikalkomedien har sommershowpremiere i Stavern torsdag om halvannen uke.

- Jeg er blitt mindre radikal med årene, men jeg har aldri vært for en revolusjon uten folkelig støtte. Sånt er ikke engang revolusjon, det er kupp. Jeg kunne heller ikke gjort det skarpt som partipolitiker, ettersom jeg ikke klarer å feike den forargelsen som mediene krever av politikere. Den typen temperament er sjelden i partiet Rødt, og det er en av grunnene til at partiet er lite, forfekter mannen med en fortid fra Kristiansand bystyre i 1991. I et intervju med Fædrelandsvennen tre år før er han sitert på at han fortsatt er kommunist og tror på en revolusjon.

- Det var da en selsom ting å si. Revolusjoner skjer stadig vekk, man må jo tro på dem. Jeg måtte tro på revolusjonene i Tunisia, Libya og Egypt, jeg så dem på tv.

Tjener skammelig mye

Kontrasten til å være millionær og inngå i NRKs Gullrekke kan synes stor.

-  Alle som eier egen bolig i Norge er millionærer. Men jeg tjener alvorlig mye på å fortelle vitser. Skammelig mye sammenlignet med sykepleiere og bønder og lærere og andre som gjør livsviktig arbeid.

- Men vil du fortsatt kalle deg kommunist?

- Jeg kaller meg ikke noe som helst. Andre får kalle meg hva de vil. Jeg er en del av det kulturelle establishment, men ikke det økonomiske. Jeg er åpenbart en insider i norsk kultur. Og jeg har mye kjøpekraft, men lite økonomisk makt. Spørsmålet blir om man kan være for mer omfordeling når man har mer enn de fleste? Ja, det går fint. Og jeg mener at omfordeling av personinntekt — som utgjør en liten del av offentlige inntekter - bør organiseres gjennom skatt og ikke gjennom veldedighet. Jeg ser ingen grunn til at noen i Norge skal tjene mer enn 1,5 millioner kroner, fastslår han.

Ble ertet i barndommen

Slike summer var han ikke i nærheten av som låtskriver og gitarist i det lokale kultbandet De Stundesløse i perioden 1981-83, der blant annet den senere billedkunstneren Per Fronth og Fædrelandsvennen-journalist Steinar Vindsland var med. Blant inspirasjonskildene var det skotske nyveivbandet The Associates, som på plata «Sulk» synger om sosial angst i låta «Party fears two».

- Den uroen kan jeg fortsatt kjenne på. Jeg misliker sterkt å være i sammenkomster med mange folk jeg ikke kjenner — med mindre jeg skal tale eller si noe. Da går det helt greit. Ut over det føler jeg meg utilpass i slike settinger, litt som «han kjente mannen uten noen venner».

Også på barneskolen kunne unge Knut kjenne på følelsen av å være utilpass. Han ble ertet for å gå på pikeskole, ettersom han var med i et forsøksprosjekt som integrerte gutter og jenter på tidligere Halden pikeskole. Han elsket å lese, men var ikke spesielt flink i gymnastikk, og far Sigmund (73) nøler ikke med å beskrive ham som litt tander og forskremt. I tillegg skilte foreldrene lag da Knut var 11. - Det var ikke vanlig på den tiden, og jeg husker jeg syntes det var litt pinlig, selv om min søster og jeg ikke opplevde noe Bergman-hjem med knusing og skriking. Jeg var ganske innesluttet, og søkte etter hvert til scenen for å få flere venner.

Særegent frieri

Det var gjennom teatergruppa Døgnfluen i Kristiansand at han ble kjent med sin kommende kone. Paret har nå vært gift i 27 år, og Marianne Smith forteller om et frieri litt utenom det vanlige:

- Som politisk aktiv var jeg på vei for å holde et bøllekurs i Arendal. Jeg hadde før avreise lagt et brev i postkassa der jeg spurte om Knut ville gifte seg med meg. Da jeg kom hjem, sto det en stor plakat på ytterdøra merket «Ja!», og inne i huset hadde han satt en ny plakat, merket «All right da, masa». Bryllupet var ikke av de mest romantiske, mer en fem minutters seanse inne hos byfogden. Men siden har Knut vært romantisk ved flere anledninger, som da han overrasket meg med et par musikanter som ringte på for å spille sigøynermusikkk på vår tiårs bryllupsdag. Han toppet det med et helt orkester på vår 22 års bryllupsdag, og da han på min 50-årsdag etter eget utsagn ga slipp på all sin verdighet ved å fremføre en egenkomponert rap til meg, med inngangen «Du er luften som jeg puster i/et vær som sykler ikke ruster i/du er en vestlandsfjord med Luster i/du er et middagsselskap uten duster i/en norsk film med Leif Juster i /en stall som hester står og pruster i». Jeg smeltet veldig, røper Smith.

Rimrekken er blitt videreført i Nærums ferskeste utgivelse, «Nordmenn som rimer», som kom i forrige måned. Det lille heftet, utgitt i 600 eksemplarer, vil — selv om det blir utsolgt - legge få alen til Nærums over 450.000 solgte bøker. Men som forfatteren selv påpeker: Det går lenge mellom hver gang en såpass sær utgivelse i så få eksemplarer får en dobbeltside forhåndsomtale i Dagbladet.

Mer på gang

Foruten nevnte «Stoltentann i Stavern» - som altså er en oppdatert versjon av Nærums etter eget utsagn lårklaskende morsomme «Stoltentann»-forestilling før stortingsvalget for fire år siden - er det en bokutgivelse kommende høst han nå jobber med, og som han har pålagt seg tung taushetsplikt om p.t. I april neste år er det duket for «Hege og Øivind går til operaen», som tekstforfatter Nærum karakteriserer som en musikal med selvbiografiske innslag fra parhestene Hege Schøyen og Øivind Blunck.

- Jeg har kontroll på hva jeg skal gjøre i et drøyt år fremover. Det er ikke så mye jeg føler jeg har ugjort, bortsett fra kanskje å gi ut en tegneserie i skikkelig bokformat på minst 150 sider. Jeg har lest at 50-årene skal være innhøstingsårene, men jeg føler at jeg fortsatt driver og sår. Jeg er nok mer travel enn overarbeidet, men kommer nok til å trappe ned noe neste år. Det kan bli for mye av det gode, selv om jeg er så heldig at jeg får drive på med det jeg har mest lyst til.

I det inngår manusskriving til verdens mest berømte bukseløse andrik. Mens Nærum kun har opplevd å bli oversatt én gang for sine mange bøker («KRIG!» til nederlandsk), har hans historier om Donald Duck blitt gjengitt på 19 språk, inkludert kinesisk. Kommende høytid er det duket for et julehefte skrevet sammen med Tormod Løkling. Og tegnet av landets eneste sertifiserte Donald-tegner, Arild Midthun.

- Jeg fikk et Donald-abonnement av min mormor da jeg var fire år, og lærte meg å lese gjennom disse bladene. Jeg aner ikke hvor mye Donald-historiene mine har solgt, i forlaget Egmont tjener du det samme uansett. For alt jeg vet, har jeg skrevet under på at filmrettighetene er solgt, og på at jeg egentlig ikke kan snakke med deg om dette. Så hvis jeg mister Donald-jobben min nå, skal du vite at det var her det skjedde, sier Nærum uten å blunke.

Elsker bøker

Gleden over å tegne har han hatt helt siden barndommen. Mor Annette Meyer (71) forteller om en veslevoksen gutt som før han var fem år hadde lært seg selv å lese og skrive og som pløyde gjennom flere oppslagsverk få år senere. Som femåring lagde unge Knut et lite hefte på fire sider, sirlig paginert og med flere tegninger, under tittelen «Noe for livet». Før han skulle begynne på skolen som seksåring ble han testet hos en psykolog, som konkluderte med at unge Knut befant seg på samme kognitive nivå som en femteklassing.

Hjemme i leiligheten på Grünerløkka har Nærum flere tusen bøker, og betegner dem som en del av familien. Etter en av de bare to gangene han har latt seg avbilde av pressen i hjemmet, i forbindelse med «Vis meg din bokylle» i Dagbladet, ble han gjort oppmerksom på at en kvinne hadde skrevet på aftenposten.no at en bordlampe inne i det nærumske hjem var stjålet fra henne.

- Jeg hadde kjøpt lampen i en bokhandel, og registrerte meg som bruker på aftenposten.no, der jeg svarte henne at hun kunne ta kontakt med navn og adresse for å få den tilbake. Jeg har fortsatt ikke hørt noe. Men hendelsen viser hvor farlig det er å la seg avbilde i eget hjem; du risikerer å bli fremstilt i offentligheten som en som deltar i heleri og kjøper tyvegods.

Nærum drar så vidt på smilebåndet. Både over episoden og for å kunne snakke engasjert om bøker, som var grunnen til at han foreslo Deichmanske bibliotek som møtested for dette intervjuet.

- Det gjør noe med meg å gå inn i et bibliotek, selv om jeg nok var en hyppigere gjest tidligere. Det er noe trygt og noe utfordrende med så mange bøker, hver og en av dem sier liksom til deg: Les meg! Å bo i et samfunn som gjør kunnskap tilgjengelig for alle, helt gratis, er noe av det flotteste jeg kan tenke meg.

Takker mye nei

Det var altså uaktuelt for Nærum å la seg intervjue hjemme i leiligheten på Grünerløkka.

- Det er en enkel grense å ha. Jeg har ingen ønsker om å bli en allroundkjendis. Jeg sier nei en-to ganger om dagen til å stille opp til intervjuer eller andre henvendelser. Å formidle innholdet i en av mine faste lørdagskronikker i Dagbladet i et program som Dagsnytt 18 ser jeg heller ingen vits i — hvorfor skal jeg si det samme som jeg har skrevet, med dårligere formuleringer og mer fomling?

Denne standhaftigheten har definitivt bidratt til at han i Norsk kjendisleksikon fra 2007, som deler norske kjendiser inn i a, b og c-status, er den eneste av de fire store fra Nytt på nytt som må nøye seg med b-status. Programleder Jon Almås, paneldeltaker Anne Kat Hærland og hennes arvtaker Linn Skåber havnet alle i toppkategorien.

- Det er fint å bo i et land hvor du kan være med i det mest sette tv-programmet i en halv mannsalder uten å bli a-kjendis. De fem første årene i Nytt på nytt hadde jeg ikke en gang hemmelig telefonnummer.

Snart inne i sin 15. sesong i programserien har han sluttet å ha et tidsperspektiv på hvor lenge han skal holde på.

- NRK ønsker at vi skal fortsette så lenge som mulig. Det blir uansett gøy å få inn en ny paneldeltaker i Ingrid (Gjessing Linhave, overtar for Linn Skåber fra kommende høst). Der Anne Kat var den skarpe og Linn den elleville, vil hun tilføre sitt særpreg på serien. Så får Jon og jeg fortsette å være tilbakeholdne suringer.