18 år senere er Torpal Merjoev uten bankID og bankkonto, kan ikke ta lappen, har ikke pass, får ikke stipend til å studere og kan ikke hente pakker på postkontoret.
Hvordan er det å leve hele livet uten identitet, og føle seg uønsket i landet du er født og oppvokst i?
Gutten uten identitet
PS: Torsdag 9. februar fikk Torpal endelig beskjeden han har ventet på hele livet: Han får norsk statsborgerskap. Les mer i denne saken.
En eim av testosteron og svette slår mot oss.
Lyden av pusting og stønning. Slag og spark.
Rapmusikken dundrer ut fra fire store høyttalere.
I buret som dominerer rommet, står en muskuløs, ung mann i kampposisjon på den hvite matta.
18-åringen er intens i blikket idet han kaster seg over sparringpartneren sin.
Han følger opp med noen velplasserte slag, og låser armene rundt hodet til motstanderen.
En time senere er den heftige treningsøkta over. Torpal Merjoev sitter på gulvet og puster ut.
Han har et lite kutt ved det ene øyet, og svetten renner fra den ømme kroppen.
– Dette er det eneste stedet jeg passer inn og føler meg hjemme, sier Torpal.
Utenfor disse fire veggene kjenner han seg som en fremmed. Uønsket i landet han er født og oppvokst i.
Torpal Merjoev er gutten uten ID.
Historien om Torpal begynner egentlig i Tsjetsjenia i 2002.
Den russiske utbryterrepublikken har vært herjet av krig i ti år. Tusenvis av sivile tsjetsjenere har mistet livet.
Torpals far, Ali Derbitchev, er aktiv i motstandsbevegelsen. Han frykter for eget og familiens liv dersom de blir værende.
Under flukten fra hjemlandet bruker familien reisedokumenter med falske navn for å unngå å bli arrestert.
De flyr fra Moskva, via Finland og Sverige, til Oslo. Etter en periode på mottak på Østlandet, havner de i Kristiansand.
Ali tror han har kommet med kone og barn til et av verdens beste land. Han er sikker på at de vil bli beskyttet her, og få samme muligheter som nordmenn flest.
Familien oppgir feil navn ved ankomst, og får avslag på søknaden om asyl.
Selv om barna er godt integrert, snakker som innfødte kristiansandere, går på norsk skole, har norske venner og fritidsaktiviteter, skal de sendes ut av landet.
Første gang Fædrelandsvennen skrev om den tsjetsjenske familien var i 2006. Da hadde de bodd på mottak i fire år, og skulle sendes ut av Norge.
Fra venstre på bildet over; Ali med Torpal i armene, Bella (mamma), Girik (bror) og Ross (bror).
Året etter får familien likevel innvilget opphold på grunn av sterke menneskelige hensyn.
Oppholdet er midlertidig og med begrensninger.
UDI begrunner det med at familien ikke har klart å framlegge gyldig dokumentasjon på sin identitet.
Selv om barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle saker som berører barn, kan UDI ta andre innvandringsregulerende hensyn.
Blant annet viktigheten av å kjenne identiteten til personer som befinner seg i Norge.
– Dette hensynet er særlig tungtveiende i tilfeller hvor det er lagt fram uriktige opplysninger om identitet, forklarer Mette Øverås, enhetsleder i UDI Opphold.
Les hele svaret til UDI i bunnen av saken
Torpal kommer til verden på Sørlandet sykehus onsdag 14. juli 2004.
Foreldrene får etter hvert en fødselsattest med personnummer.
Moren, Bella, forlater sykehuset og tar med seg sin friske, nyfødte sønn tilbake til Slettheia, hvor familien bor i en leilighet tildelt av Kristiansand kommune.
Der venter pappa Ali og deres tre andre barn; Ross (8), Eva (6) og Girik (5). De kom til Norge to år tidligere for å skape seg et nytt og trygt liv her.
Det skal vise seg å bli mer krevende enn familien har tenkt.
I 2016 hadde en den tsjetsjenske familien bodd lovlig i Norge i 14 år, men ikke fått identitetspapirer. Mens årene gikk, ble drøm etter drøm knust for de ambisiøse ungdommene.
Fra venstre på bildet; Ali, Ross, Torpal, Girik, Bella og Adam. Sistnevnte er halvbroren til Torpal.
Midlertidig oppholdstillatelse med begrensninger
Paragraf 38 i utlendingsloven sier at oppholdstillatelsen kan bli gjort midlertidig hvis norske myndigheter er i tvil om flyktningers identitet, hvis de for eksempel mangler et identifikasjonsdokument fra hjemlandet.
En midlertidig oppholdstillatelse er gyldig i en begrenset periode, for eksempel ett eller tre år.
Begrensede tillatelser på grunn av ID-tvil medfører store begrensninger på livssituasjonen for de det gjelder.
Barn som fødes i Norge etter at familien har kommet hit, vil også kunne arve foreldrenes ID–tvil.
De får ikke egne ID-papirer, og nektes full tilgang til det norske samfunnet.
– Hvorfor er de usikre?
Fordi familien har en begrenset oppholdstillatelse, får de ikke godkjente ID-papirer. De kan kun søke om å fornye oppholdstillatelsen sin. År etter år.
Det betyr at de nektes full tilgang til det norske samfunnet.
Det har gått 18 år siden han ble født en sommerdag i Kristiansand.
18 år i utenforskap.
– Jeg er født på sykehuset i Kristiansand. Hvorfor er de usikre på min identitet? spør Torpal.
Da han var yngre, var det ikke så synlig. Nå merker han at det å være ID-løs, er en stor påkjenning.
Han får ikke bankID. Han har ikke kunnet opprette seg en vanlig bankkonto, og stenges også ute fra digitale tjenester som Altinn og Helsenorge.
Torpal får ikke ta mopedlappen, og kan ikke ta førerkort til bil.
Uten ID kan han heller ikke få pass eller reisebevis for å dra til utlandet, stipend til å studere, komme inn på utesteder med vennene sine, eller hente pakker på postkontoret.
Hele livet har han fått påminnelser om at han er annerledes.
Det er flere vonde minner som er festet til hukommelsen.
Året er 2015. Torpal går i 5. klasse, og gleder seg til sommerferien. De neste ukene skal han leke og ha det gøy med kameratene sine.
Han har ikke mobiltelefon, så han går og banker på dører for å sjekke om vennene er hjemme.
Det er ikke noe svar første sted. Han går videre. Det er ingen hjemme på neste sted heller.
5. klassingen går rundt alene hele dagen. Han finner ingen å leke med.
– Sånn var det hver sommerferie. Alle andre dro bort, mens vi måtte være hjemme. Det var flaut, husker Torpal.
Heldigvis har han idretten
Torpal stiller stadig spørsmål om hvorfor han blir behandlet annerledes enn sine norske venner. Faren tenker idretten kan være med på å få fokus over på noe annet. Torpal begynner å bryte.
Han er flink. Når gutten fyller 11 år tar faren kontakt med Spartacus, en MMA klubb som har etablert seg i Vennesla.
MMA kombinerer en rekke stilarter fra forskjellige kampsporter.
Trenerne i klubben er skeptiske. Idretten er tøff, gutten er ung. Klubben har aldri hatt et så ungt medlem før.
De blir enige om å gi han en sjanse.
Det er en spent, liten gutt som entrer treningslokalet på Moseidmoen.
Torpal deltar på trening som passer til en gutt på 11 år. Han kommer oftere og oftere.
Etter hvert får han sparre mot de voksne.
Først med tynne hansker med beskjed om at han kan slå så hardt han kan.
Torpal viser seg å være et stort MMA-talent. Treningslokalet blir som et hjem nummer to. Torpal får koden til treningssenteret. Her trenger han ikke ID for å passe inn.
Torpal har to eldre brødre. I tsjetsjensk kultur er det den eldste broren som skal være den sterkeste. Han skal være pappa nummer to for hele gjengen.
Eldstemann, Ross, var en lovende fotballspiller og debuterte på A-laget til Vindbjart som 17-åring i 2013.
Han briljerte og ble tilbudt treningsopphold til storklubber som Manchester United og Schalke 04. Det var som en drøm.
Men Ross fikk verken nødpass eller reisebevis og kunne ikke dra.
– Det er eneste gang jeg har sett broren min gråte, husker Torpal.
Etter det gikk det nedover for Ross. Han sluttet å dukke opp på treninger, rotet seg borti et usunt miljø, og ga opp drømmen om å bli fotballspiller.
Girik, som er fem år eldre enn Torpal, ville gå på politihøyskolen, men fant kjapt ut at han måtte ha norsk statsborgerskap.
– Det er den usynlige grensa, der du blir påminnet om at du fremdeles er utlending, uten visse rettigheter, sier Girik.
De to brødrene håper Torpal ikke blir hindret på samme måte som de ble.
«Smuglet» til Danmark
17 år gamle Torpal sitter i baksetet i Teslaen på ferjeterminalen i Kristiansand.
Han er nervøs – og gjør seg så liten som mulig. Når bilen ruller fram mot billettluka sitter han musestille.
Torpal skal gå sin første amatørkamp i MMA. Problemet er at kampen skal gå i Danmark. 17-åringen vet han egentlig ikke kan reise ut av landet.
Billettene blir sjekket – og bilen får kjøre gjennom.
Torpals trener, Inge Paulsen, hører det kommer et høyt gledesrop fra baksetet:
«Yes!»
Paulsen snur seg og ser Torpal omfavne kompisene sine.
– Det er en den største lettelsen jeg har hatt. Et skikkelig adrenalinrush, minnes Torpal.
Etter dette blir det flere «ulovlige» reiser til Sverige og Danmark for å delta på stevner.
18-åringen vinner alle kampene sine overlegent.
20. april 2022 blir Torpal tatt ut på det norske MMA-landslaget etter å ha imponert under prøvetreninger i Larvik.
Både klubb og forbund starter en prosess med å få 18-åringen reiseklar til amatør-EM i Italia noen måneder senere.
Han får et nytt slag i ansiktet.
Torpal får avslag både på søknaden om utlendingspass for enkeltreise og norsk reisedokument.
I avslaget fra UDI står det at Torpal ikke oppfyller vilkårene fordi han ikke har fremlagt dokumentasjon på at han har søkt om reisedokument fra hjemlandets myndigheter.
UDI skriver også at de mener det fortsatt er tvil om identiteten til Torpal.
Sommeren 2022 sender Torpal inn en søknad om norsk statsborgerskap.
Den koster 6500 kroner.
Trenerne, Inge Paulsen (bildet) og Frank Dale, betaler for søknaden fra egen lomme. De aner ikke om Torpal får norsk statsborgerskap. De opplever at ingen tar ansvar for Torpals ID-problemer.
Paulsen forteller at UDI lovet å hurtigbehandle søknaden siden Torpal er så en så lovende utøver, og er på MMA-landslaget.
Så kommer kontrabeskjeden.
Det blir ingen hurtigbehandling likevel. I stedet vil det ta 18 måneder.
Torpal sier han nå har fått beskjed om at han må dra til den russiske ambassaden og skaffe seg russisk pass siden Russland regnes som hjemlandet hans.
– Jeg er født i Norge og kan ikke et ord russisk. Hva har jeg med Russland å gjøre?
Det eneste han kan gjøre er å vente. Han går også glipp av VM i Qatar.
– Han var favoritt til å vinne både EM og VM i sin gren. Den drømmen har gått i grus. Det er bare trist, sier Frank Dale, trener i Spartacus.
Både han og Paulsen har engasjert seg sterkt i saken til Torpal.
Problemet er at de ikke vet hvor de skal begynne.
– Vi har vel aldri følt oss så hjelpeløse
Det er torsdag 26. oktober.
Klokka har så vidt passert 06.00 når Torpal åpner døra til leiligheten faren leier i landlige omgivelser rett ved Otra i Vennesla.
18-åringen satser nå alt for å bli bli best. Det krever streng disiplin. Venner og andre aktiviteter prioriterer han bort. Idretten går foran alt.
Det er fem-seks grader og lett duskregn i lufta. Vinden blåser surt i høstmørket. Torpal beveger seg ut på gårdsplassen, og gjør seg klar for en lett kondisjonsøkt.
Han trekker opp glidelåsen på boblejakka, plasserer de trådløse hodetelefonene godt over ørene, og starter rapmusikken på telefonen.
Så begynner han å løpe.
Først opp den lille, bratte grusbakken ved huset, så bortover asfalten på Ravnåsveien mot Moseidmoen.
40 minutter senere dukker han opp på andre siden av Otra.
Han tar et raskt drag over gangbroa, og er tilbake til utgangspunktet. Knapt andpusten.
Han småjogger de siste meterne, og tusler inn i leiligheten igjen.
– Uten idretten, hadde livet vært veldig trist.
Torpal har tatt seg en kjapp dusj, og står på gutterommet hos faren sammen med Fædrelandsvennen.
Pokaler og medaljer pryder rommet. 18-åringen har blant annet flere NM-titler i bryting, både i fristil og sandbryting.
– Når jeg jobber, er jeg bare en i mengden, selv om jeg trives der. I idrett gjør jeg det mye bedre, og er en ener, sier Torpal.
Selv om Torpal er en beskjeden, ung mann av få ord, blir han preget av situasjonen.
– Jeg blir trist og lei meg, og jeg føler jeg har et raseri inni meg.
Noen av de vonde tankene og følelsene får han utløp for på trening.
Det er når han er hjemme, og alene, grublingen og tankekjøret er verst. Han sliter ofte med å sove om natta.
– Det er urettferdig. Jeg har ikke pass. Jeg har ingenting. Selv om jeg trener så hardt, får jeg ingen belønning. Jeg tenker mye på det.
Men han har ikke tenkt å gi opp, som broren Ross. – Jeg mister ikke håpet, for jeg vet at jeg til slutt skal få det til. Men det er vanskelig.
Torpal ser på klokka, og oppdager at han må gjøre seg klar til jobb.
Rett før klokka 08.00 rusler han inn døra til arbeidsplassen sin ved Herredshuset.
Torpal er i ferd med å utdanne seg innen sikkerhet og administrasjon.
I august begynte han som lærling i kontorfag i Vennesla kommune.
Jobben fikk han etter å ha imponert på et intervju, og han skal i utgangspunktet være der i to år. Kontrakten måtte han signere fysisk, for han kommer ikke inn på digitale tjenester.
Han jobber stort sett med innbyggertorvet, der han gir beboerne i Vennesla informasjon, hjelp og veiledning.
– Det er helt fantastisk å ha Torpal her, sier sjefen hans, Jørn Hjørungnes.
– Han står på, tar nye utfordringer, har et godt humør og er flink til å snakke med folk.
Hjøringnes vet at Torpal har levd hele livet sitt i Norge uten ID.
– Jeg er skuffet over at norske myndigheter ikke følger bedre opp folk som føler seg hjemme her.
I Vennesla er i hvert fall 18-åringen en viktig bidragsyter.
– Vi er stolte over å ha en så tøff kar hos oss.
18-åringen har satt seg store mål på idrettsbanen.
Torpal er ubeseiret både som MMA-utøver og bryter.
Langt der framme blinker drømmen om tittelbeltet i UFC, The Ultimate Fighting Championship. Det er verdens største MMA-organisasjon.
Men akkurat i dag, 29. oktober, venter en ny utfordring: NM i wushu (kung fu), som blir arrangert i Aquarama.
I det han kommer til arenaen merker han adrenalinrushet.
Han kikker på konkurrentene. Han er junior, de er seniorer. Han har til og med gått opp en vektklasse for å få best mulig motstand. Tre av brødrene hans sitter på tribunen. Det samme gjør flere venner.
Spenningsnivået stiger. Trenerne som har fulgt han opp i sju år står i hjørnet hans på matta. Torpal kikker opp på et stort norsk flagg som henger på veggen. Han vil ikke tape med venner og familie til stede.
I det han trer ut på den blå matta, møter han jubel og rop fra heiagjengen sin.
Sekunder senere er kampen i gang. Nervene er borte.
Selv om dette er en ny kampsport for ham, er Torpal overlegen i alle kampene sine.
I finalen stopper dommerne kampen før tida er ute. 18-åringen strekker hendene i været, og blir «overfalt» av trenerne sine.
Han får gullmedaljen rundt halsen, og blir også stemt fram om stevnets beste utøver av en enstemmig jury.
Torpal skriver historie.
Han er den første MMA-utøveren noensinne som vinner en Kongepokal.
Der står han, i byen han er født, med kongens monogram på en pokal han har vunnet.
Han er norgesmester uten å være norsk, han er en atlet som ikke kan nå målene sine fordi han etter 18 år fortsatt ikke hører hjemme noe sted. Han har ingen å representere – bortsett fra seg selv, familien og MMA-klubben i Vennesla.
– De mistet mange år og har gått glipp av veldig mye.
– Livene deres kunne ha vært veldig annerledes, sier Bella Galaeva.
Torpals mor tar imot oss hjemme på Øvrebø. Hun har skiftet etternavn etter at hun og Ali skilte seg for 11 år siden. Faren er også til stede denne ettermiddagen.
Ali har dårlig samvittighet. Det var han som tok med familien til Norge.
– Barna skulle fått en vanlig barndom, og et vanlig liv, som alle andre. I stedet har de levd hele livet på vent, og hatt en frykt for å bli kastet ut.
Faren hevder han har gjort det han kan for å bevise sin identitet, men ennå ikke blitt trodd av UDI.
Nå har han skaffet seg russisk pass. Det samme har Bella og to av barna; Girik og Eva. De aner ikke om det hjelper.
Bella sier at de 20 første årene i Norge nå blir nullet ut, og at hun kan søke om permanent opphold om tre år.
Etter det kan hun søke statsborgerskap. Igjen.
– UDI sier at Torpal må ha russisk pass (russisk statsborgerskap) for å få norske papirer. Om han kan få det, vet jeg ikke, sier Bella.
Torpal er født i Norge, og det finnes ikke noen dokumenter på ham i Russland, forklarer hun.
– Det er fullstendig mangel på konkret informasjon.
Familien føler de har fått samme svar på de samme spørsmålene i 20 år. – Vi har også hatt 50–60 saksbehandlere. De kan umulig sette seg ordentlig inn i saken, sier Ali.
I 20 år har familien forlenget oppholdstillatelsen sin.
Frykten for å bli kastet ut av Norge er der fortsatt. Hele tiden.
– Vi har ingen garantier, og det står ingen steder at vi er trygge i Norge, sier Bella.
Det er også et tema i familien. Hver eneste dag.
– Når som helst kan de finne en grunn til at vi ikke kan bli her. Vi tenker på hva vi skal gjøre, hvor vi skal flykte og hva vi har.
De kaller det å «sitte på kofferten».
Hun og Ali prøver å være sterke foran barna. Men det er tøft. Bella begynner å gråte.
– Vi har trodd på en løsning i 20 år nå. 20 lange år. Jeg vet ikke.
Familien har ikke stått alene i kampen om få statsborgerskap. Da de flyttet til Kristiansand, ble de kjent med søskenparet Elin og Bjørg Holm.
– Uansett hva det var, kunne vi bare ringe. De har hjulpet oss mye, og uten dem hadde det vært vanskeligere, sier Bella.
Elin og Bjørg jobbet i barnehagen hvor en av Torpals brødre gikk som liten.
– Vi ble venner og har fulgt familien oppgjennom. Vi har også hjulpet dem med penger og praktiske ting, sier Elin.
Hun beskriver behandlingen familien har fått i Norge som skammelig.
– UDI har en forferdelig praksis. Denne situasjonen er ikke til å forstå, sier Elin, som karakteriserer mamma Bella som familiens stødige klippe.
Bella klarte ved en tilfeldighet å få opprettet en bankkonto og få bank-ID. Hun har tatt fagbrev, kjøpt seg hus og bil og oppdratt alle barna.
– Hun har gjort en fantastisk innsats. Hele familien er preget av det de har opplevd, både i Tsjetsjenia og i Norge etter de kom. Det er en utrolig flott familie, med masse ressurser, sier Elin.
– Hva mener du om Torpals situasjon?
– Det er fryktelig urettferdig. Han er født i Norge og bør få samme mulighet som alle andre.
Moren er veldig tydelig på at fokuset til familien nå er rettet mot Torpal.
– De andre barna er veldig bekymret for Torpal, og at han skal miste ambisjonene sine. Vi prøver å være positive, men hvor lenge kan vi være det? sier Bella.
Heldigvis er familien knyttet tett sammen.
En del av grunnen til det sterke båndet, er kulturen.
De har også delt mange felles opp- og nedturer.
– Vi har alltid jobbet hardt sammen og har en gruppe på Messenger der vi snakker om hva vi må gjøre for å få papirer og sånt, sier Torpal.
Selv om familien hans nå er spredt, med storesøster Eva i Bergen og storebror Ross på Jessheim, snakkes de hver dag.
De har har alle vært i samme situasjon. Da blir det lettere å lufte ut frustrasjon og hjelpe hverandre.
– Hva tenker du om bekymringen familien har for deg?
– Jeg skal stå gjennom alt. Ingenting skal stoppe meg, sier Torpal.
Fædrelandsvennen har forsøkt å få justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl (Sp) i tale i saken om Torpal.
Departementet henviser videre til Utlendingsdirektoratet (UDI).
Der svarer Mette Øverås, enhetsleder i UDI Opphold:
– Hvordan er det mulig å bo 18 år i Norge, og ikke få permanent opphold når man er født her?
– Torpal hadde tidligere en tillatelse med begrensninger fordi det var tvil knyttet til identiteten hans, forklarer Øverås i en e-post.
Hun skriver videre at UDI opphevet disse begrensningene 21. april 2020, og at opphevelsen gjaldt tilbakevirkende fra 17. oktober 2016.
– Det betyr at Torpal har hatt en oppholdstillatelse som gir rett til permanent opphold etter fem år fra denne datoen. Det er imidlertid en forutsetning at han fyller resten av kravene som gjelder for å få permanent oppholdstillatelse.
Det betyr at Torpal kunne ha søkt om statsborgerskap for over ett år siden.
– Vedtaket ble sendt via Digipost, og vedtaket ble han informert om av politiet, forklarer Øverås.
Torpal og familien blir overrasket når Fædrelandsvennen forteller hva UDI sier.
De sier de ikke har fått noen beskjed.
Ifølge Øverås kreves det generelt at identiteten er avklart i statsborgersaker. Da skal man som hovedregel legge fram pass.
– Men er man født i Norge, er det ikke krav om pass, skriver hun.
– Torpal har en søknad om statsborgerskap inne nå. Hva er status på den?
– Vi har fått søknaden. Den vil etter hvert bli tildelt saksbehandler og behandlet, skriver Øverås, og legger til at ventetida nå er på 18 måneder fra søknaden ble levert hos politiet.
Torpal leverte sin søknad om statsborgerskap i juli.
– Hvis han egentlig kunne ha fått norsk statsborgerskap for ett år siden, hvorfor må han da vente i 18 måneder på at søknaden blir behandlet?
– UDI har for tiden mer enn 35.000 søknader om statsborgerskap til behandling, skriver Øverås.
Torpal har ikke søkt om en permanent oppholdstillatelse, han har kun søkt om norsk statsborgerskap.
– Siden Torpal ikke har permanent oppholdstillatelse, må vi vurdere om han fyller kravene for dette samtidig som vi vurderer søknaden om norsk statsborgerskap, skriver Øverås.
Selv om Torpal oppfyller kravene, må han fortsatt vente i over et år til...