En solfylt vårdag i Oslo holdt vi et dagsseminar for en kollegagjeng fra det offentlige. Vår kontaktperson var en hyggelig kar som vi hadde hatt en god dialog med før seminaret.
Vi hadde hatt klare ønsker om hvordan møterommet skulle være: Stort, luftig og absolutt stille. Ingen forstyrrelser fra omgivelsene måtte forekomme. Et passende hotell ble valgt og kontaktpersonen forsikret oss om at våre ønsker var tatt hånd om.
Da vi kom til hotellet og møtte forsamlingen, var vi glade for å kunne fastslå at alle våre ønsker var oppfylt. Rommet var stort og fint og absolutt stille. Enn så lenge. Et stykke ut i seminaret begynte noen av hotellets ansatte å arbeide i naborommet. Stabling av kopper og klirring av glass. Akkurat slikt som distraherer og gjør et fordypet arbeide umulig.
Jeg var kjapt ute på gangen og øyeblikket etter i forhandlinger med personalet. Kunne de gjøre denne jobben senere? Kanskje mellom 12 og 1230 a vi skulle ha pause? Selvfølgelig.
— Jeg sier en enkel liten ting for å oppmuntre. Den andre opplever det som en sterk, og berettiget kritikk, og går rett i kjelleren.
Jeg kom tilbake med et stort smil om munnen. Problemet var løst! Eller kanskje ikke helt. Jeg la merke til at vår kontaktperson så ut til å ikke har det helt bra ... men kommenterte ikke på det. Vi fortsatte resten av økten uforstyrret og var svært fornøyde da vi gikk til lunsj et par timer senere. Da det nærmet seg tiden for å starte opp igjen, gikk jeg litt tidligere inn i lokalet enn resten av gjengen. Der sto til min overraskelse også vår kontaktperson. Han så litt ulykkelig ut så jeg sa « jasså - står du her og henger»? Fra min side ment som en oppmuntring.
Kontaktpersonen vår, en supernøyaktig og ekstremt pliktoppfyllende leder i 40 årene, ble bare mer og mer dyster. I neste pause spurte jeg. — Du ser så alvorlig ut, er det noe galt?
- Neeeei, det var bare det at han hadde følt at han ikke hadde gjort jobben sin bra nok siden det ble nødvendig for meg å ta den samtalen med hotellets ansatte .....og da jeg etterpå hadde spurt han om han sto der og hang, hadde han forstått det som en kritikk. Står du her og henger og gjør ingenting . (Som vanlig) var det han hadde hørt. Og han oppfattet kritikken som helt berettiget. Han hadde jo ikke levert et helt stille som jeg hadde bestilt.
Det eneste vi kan gjøre for å finne ut om vi er blitt riktig forstått, er å spørre.
Hva var nå dette? Jeg sier en enkel liten ting for å oppmuntre. Den andre opplever det som en sterk, og berettiget kritikk, og går rett i kjelleren.
Hva kan vi lære? Denne historien er et typisk eksempel på det vi kaller intensjon / effektskille. Jeg går — som de fleste andre - ut fra at det jeg mener å si er det den andre forstår. Ser vi nærmere på mange samtaler som går galt eller ender med konflikt eller krangel, får vi ofte øye på akkurat dette. Den ene parten sier noe - mener noe, mens den som hører på oppfatter noe helt annet. Og den andres tolkning har vi ingen kontroll på.
Det eneste vi kan gjøre for å finne ut om vi er blitt riktig forstått, er å spørre. Og her er vi ved den avgjørende forskjellen. Hvis ikke jeg hadde stilt spørsmålet til vår kontaktperson, ville jeg aldri forstått hvorfor han ble så alvorlig og stille. Og jeg kunne begynt å gjøre mine egne tolkninger av det igjen. Var han ikke fornøyd med seminaret? Gjorde jeg ikke en jobb som forventet?
Men jeg stilte det avgjørende spørsmålet - og fant ut av hva det var som gjorde at han trakk seg inn i seg selv og ble stille.
Var han ikke fornøyd med seminaret? Gjorde jeg ikke en jobb som forventet?