- Ta det rolig, vi skal ikke styrte

Det lyser rødt i cockpiten. Heldigvis er det bare fra pilot Britt Victoria Høyviks rødmalte negler idet hun trekker det spinkle flyet opp fra rullebanen i Aberdeen.

Foran oss venter den faretruende Nordsjøen.

Fallskjerm er selvsagt utelukket. På bakken før avgang fikk vi de siste sikkerhetsinstrukser.

— Vi har et par minutter på oss. Da må du dra glidelåsen i drakten min helt igjen, slik. Du tar med deg redningsflåten. Den kaster du så langt du kan og teller til 30. Da skal den være oppblåst og klar. Ikke glem å holde fast i lina.

— Vi skal ikke styrte

Britt Victora Høyvik forklarer rolig hva som skal gjøres hvis det verste skulle skje og flyet styrter. Da løper tiden fort. Hvem, hva og hvordan må være innprentet og forstått før start.

Men hun forsikrer: - Ta det rolig, vi skal ikke styrte, dette er et godt og sikkert fly. Mye bedre enn Tryggve Grans.

På flyplassen i Aberdeen letter og lander svære passasjerfly i ett kjør. Den tunge rotorduren fra helikoptre fullastet med oljearbeidere fra oljefeltene i britisk sektor får lufta til å skjelve.

Den lille Piper Arrow'en som skal ta oss over Nordsjøen i Tryggve Grans rute virker enda mindre i dette infernoet av lyd.

Operasjonsoffiser, titlene er på plass i britisk luftfart, Sean Lamb fyller vingetankene helt opp til lokket med lavoktan bensin. Fra en kasse på kontoret har han hentet et skrujern og hjelper til med å feste en løs hengsle i døra.

Pilot Høyvik tar en inspeksjonsrunde rundt flyet og ser etter at alt er ok. Hommersåk-jenta er blant de mest erfarne i Sola flyklubb, og har blant annet flydd rutefly på Borneo og landet på bortgjemte flystriper i jungelen hvor passasjerene like gjerne tar med seg en gris som en koffert inn i flykabinen.

Kaldt vann

Hun finner alt i orden og klart. Vi åler oss inn i overlevingsdraktene, den gummierte livsforsikringen som skal holde oss tørre og noenlunde varme selv etter flere timer i iskaldt hav. Kalenderen viser juni, men Nordsjøen holder ikke mer enn 12 grader.

Tårnet gir klarsignal, de to hundre hestekreftene i motoren i flynesen får flyet til å vibrere. Piper Arrow'en danser avsted med kursen mot nord.

Tryggve Gran

Det er ikke vanskelig å forestille seg tankene som fløy gjennom hodet på Tryggve Gran, da han fulgte samme rute 100 år tidligere:

«En underlig følelse av ensomhet har grepet meg. Har passert et par skip, men nå er intet annet å se enn havet under meg og truende skybanker», var noe av det første våghalsen og rikmannssønnen fra Bergen skrev i loggboken sin fra den berømte turen.

Da hadde han alt gjort et mislykket forsøk, om morgenen samme dag, men måtte snu da tåka la seg som et ugjennomsiktig teppe rundt flyet. Han var i ytterste livsfare og visste ikke hva som var opp eller ned.

Briste eller bære

Men Gran kom seg tilbake, bare for å oppdage at han var i akutt tidsnød. Første verdenskrig hadde brutt ut, og tilfeldigvis fikk Gran vite at britene hadde forbudt all sivil flytrafikk fra klokken 1800 samme kveld. Dermed stod hele prosjektet hans i fare for å gå i fløyten. Gran spiste en saftig biff på hotellet, bød en kvinne opp til dans og var på plass igjen i flyet klokka 1300, klar for et nytt forsøk. Denne gangen fikk det briste eller bære.

I den lille skotske fiskerlandsbyen Cruden Bay peker David Webster på stranda som breier seg ut nedenfor sanddynene ved byen.

— Der startet Gran, 30. juli 1914 med kurs mot Reve, Jæren, forklarer skotten, og uttaler de jærske stedsnavnene med en praktfull rulle-r.

Slik som på Jæren har ikke skottene tenkt å la 100 års jubileet for den historiske flyturen gå upåaktet hen. I Cruden Bay planlegges stor folkefest den 23. august med fyrverkeri, musikk og dans. Og selvfølgelig; en egen Tryggve Gran-whisky i begrenset mengde beregnet på samlere, er alt under produksjon.

På etiketten blir Tryggve Grans historie fortalt i korte trekk. Både ekspedisjonen sammen med den britiske polarhelten Robert Scott til Sørpolen, og flybragden over Nordsjøen er med. Riktignok blir Stavanger, og ikke Reve på Jæren nevnt som sluttpunktet for reisen.

I den stille sidegaten Green Street 3 i nabobyen Port Errol finnes ennå den beskjedne fiskerhytta hvor Gran leide et rom før han tok av. Kanskje var det her han åpnet brevet fra en ukjent, norsk beundrerinne som bare undertegnet med «A lady of no consequence» og ønsket ham lykke til.

Triumf og tragedie

Og selv om Cruden Bay lader opp til festen for å markere 100-årsdagen, og blant annet har fått bort svensken Michael Carlsson som skal fly sin Bleriot, verdens eldste fly og maken til Tryggve Grans over byen og stranden, er de også fullt klar over de mørkere sidene ved Tryggve Grans historie.

Hans bånd til britene ble knyttet da han deltok i Robert Scotts tragiske sørpol-ekspedisjon. Gran var med og fant Scott ihjelfrosset i isødet etter å ha tapt kappløpet mot Roald Amundsen om Sørpolen i 1912, og han returnerte til og med fra leteaksjonen på Scotts ski.

David Webster

Dessuten deltok han aktivt under britisk kommando som jagerflyver blant annet på Vestfronten under første verdenskrig, og hevdet senere at han muligens skjøt ned selveste Hermann Görings fly under en luftduell. Flygeresset ble senere Hitlers nestkommanderende, og en mann Gran åpenlyst beundret.

Innsatsen for britene ble belønnet med majors grad, men da tyskerne okkuperte Norge, havnet Gran i Nasjonal Samling (NS). 30. juli 1944, 30 år etter Nordsjø-kryssingen, ble Gran invitert som æresgjest til NS' riksmøte på Stiklestad. Her ble han avbildet sammen med sin kone side om side med Quisling, en tabbe som la ytterligere stein til børa da han etter krigen skulle gjøre opp for seg.

Grans rolle under krigen er omdiskutert. Han forsøkte å hjelpe flere som hadde kommet i vanskeligheter med tyskerne og nazistene. Men tilknytningen til NS måtte han uansett betale for etterpå, etter krigen.

— Vi vet godt hva Gran gjorde under krigen, og det er selvsagt ikke denne siden av Grans liv vi vil feire. Det er hans bidrag til luftfarten vi synes er verd en fest, understreker David Webster, i den skotske Gran-komiteen.

100-årsmarkeringen

Jubileet gir også byen kjærkommen oppmerksomhet. For akkurat som 100 år tidligere er fortsatt turisme en hjørnestein for byen. Men mens elegante engelske ladyer den gang brukte tiden til å bade og bli oppvartet av livrékledde tjenere, er det nå golfkøllene som svinges. Cruden Bay skryter av å ha en av verdens beste golfbaner.

Britt Victoria Høyvik tar den lille Piper Arrow'en opp mot det lave skydekket som i løpet av natten har lagt seg over Nordøst-Skottland.

Cruden Bay ligger bare noen få flyminutter nord for Aberdeens hovedflyplass, Dyce. Snart dukker den bleke sandstranden opp under det lille enmotors propellflyet, utgangspunktet for Grans andre og vellykkede, forsøk på å fly over Nordsjøen.

Britt Victoria Høyvik tar et par æresrunder i lav høyde over fiskerlandsbyen. Like i nærheten, ytterst på de forrevne klippene som kaster seg stupbratte ned mot de frådende bølgene, ligger restene etter Slain Castle. De dystre slottsruinene med det makabre navnet skal ha inspirert forfatteren Bram Stoker til å skrive sin berømte vampyrgrøsser «Dracula» ved århundreskiftet.

Om Gran hadde lest Stokers roman vites ikke, men noen hyggelig kulisse å ha i ryggen da vi svinger nordover og forlater Skottland er historien og ruinene ikke.

Teddybjørn i baksetet

Fra vinduet i Piper Cherokee'n har vi fri utsikt til både himmel og hav. I likhet med Tryggve Gran møter vi snart en vegg av skyer og lett regn, og flykontrollen kommanderer oss ned i lav høyde for å styre unna to innkommende helikoptre fra Nordsjøen.

Cruden Bay ligger midt i innflygingsruta, både for helikoptertrafikken til og fra oljeplattformene og for flytrafikken fra Norge. I øretelefonene hører vi de beroligende meldingene og muntre kommentarene fra den skotske flykontrollen.

Snart gis tillatelsen til å stige til 7000 fot. I en hastighet av 250 kilometer i timen raser den lille farkosten gjennom luftrommet videre mot nord, fortsatt omslynget av en klaustrofobisk sky— og tåkeverden som leder tankene hen på sagaens beskrivelser av de fortaptes skjebne.

Bare de tynne aluminiumsplatene som utgjør flykroppen beskytter de tre om bord. En fjerde passasjer er også med. En teddybjørn i det ledige baksetet. Det hadde Gran også, en lykkemaskot og følgesvenn som skulle få ham helskinnet fram.

Tryggve Grans utstyr var enkelt, han brukte de hjelpemidlene som sto til rådighet: To nødbluss, et kompass, et skipskart, et barometer og en prismekikkert. I høyre frakkelomme hadde han en flaske med en blanding av kaffe og konjakk, i venstre kjeks og sjokolade. I en vanntett pose på brystet bar han dagens utgave av avisen Daily Mail som sponset turen, og et brev fra eieren, Lord Northcliff som Gran personlig skulle overlevere til Dronning Maud på slottet i Kristiania.

Enorm prestasjon

Britt Victoria Høyvik vet godt hvilken enorm prestasjon Tryggve Grans tur var.

— Han var helt overlatt til seg selv. I dag har vi alle mulige hjelpemidler for å holde riktig kurs og høyde og kan holde kontakten med andre hele veien, sier Høyvik.

Piper Arrow'en vibrerer lett og gjør noen små kast, men holder stødig kurs selv om kulingen herjer med flyet. For Tryggve Gran var det derimot annerledes. Han møtte kraftige vindbyger og var stadig ute av kurs. Etter et par timer over åpent hav toppet dramatikken seg. Vi lar loggboken hans fortelle:

«Klokken 3.10. Knapt 30 meter over sjøen og stryker allikevel i underkant av skyer. Storm fra VNV. Kan tydelig se vindretningen av skumskavlene og sjøråket. Styrer N 57 grader Øst. Sterk bensinlukt - forstår ikke grunnen».

«Klokken 3.20. Unngått så vidt å styrte i havet. Motoren stoppet momentant 3.15. Trodde alt forbi. Kastet apparatet opp mot vinden. Husket bensinlukten — tenkte lekk og sjaltet inn graviditetstanken. Gud være takket - motoren startet i siste øyeblikk».

Kunne gått veldig galt

Her kunne Tryggve Grans vågestykke fått en tragisk slutt. Utbruddet av første verdenskrig hadde redusert mulighetene for bistand radikalt. Den britiske flåten, som hadde lovet å være på alerten for kaptein Scotts tidligere sørpol-kompanjong, hadde nok med sitt. Og heller ikke fra norsk side kunne han regne med særlig hjelp.

Gran hadde riktig nok fått sydd inn luftsekker i flyet som skulle holde det flytende en stund hvis han havarerte. Men han måtte ha enorm flaks for å bli funnet hvis han styrtet, og havnet han i sjøen ville han sannsynligvis ikke ha en sjanse.. I det kalde vannet vil en voksen mann begynne å miste bevisstheten alt etter en halvtime.

Grans tur var med andre ord en risikabel tur, og langt fra noen fornøyelse. Det var en kraftprøve å holde flyet i balanse, og han slet både med kulde, ising og sjøsyke. Først da han nærmet seg Norge bedret været seg. Det samme opplever vi:

Som med et trylleslag begynner skydekket å sprekke opp rundt Piper Arrow'en. Solen speiler seg i de blanke vingene og havet virker innbydende blått og tilforlatelig.

Følelsen av å være fanget i tåkehavet viker plassen for de mektige synsinntrykkene som åpenbarer seg. 2000 meter under oss stevner et hvitt cruiseskip nordover, mens cumulusskyene tårner seg opp i horisonten og varsler godvær.

Tryggve Gran

Jæren, et glansbilde

En flat landstripe, Jæren, avtegner seg i den blå disen. Skottlands grå regnskyer ligger langt der bak. Det er umulig å ikke bli grepet av å få bo i dette drømmelandet. Vi kan leve oss inn i noen av tankene bak Tryggve Grans notater i loggboken da han ser målet foran seg. I loggboken noterer han:

«Klokken 5.00: Nettopp gjennom tåken — 6000 fot. Herlig solskinn. Seiler som over et sneland. Tank 2 tom, slipper pumpe. En knapp times bensin tilbake. Tror det greier seg. Gyldne skyfjell rett forut. Styrer inn mellom to av dem».

Klokken 5.03: Hurra, hurra — tror jeg i et gløtt forut har sett land. Er ikke sikker. Allikevel lyst til å loope. Sikrest å gå ned..».

«Snart lå Jæren som et glansbilde. Det ble brent tare og røyken steg loddrett til værs. Sjøen under meg blånet», skriver Gran begeistret, og seiler inn over et land badet i sommersol.

Mirakuløst ser han målet, dagmerket på Reve, rett foran seg, og etter en sving over Orrevatnet tar de spinkle hjulene på Grans hvite sommerfugl bakken på Maleneset på Reve klokka 17.18. Fire timer og ti minutter etter at han startet fra Cruden Bay. Men Gran har maks uflaks. Nyheten om den historiske flyturen drukner fullstendig i de illevarslende meldingene utenfra, hvor verdenskrigen snart raser med full styrke.

Også vi flyr over dagmerket og Orrevatnet, og tar noen runder over minnemerket som er reist over flybragden på landingsstedet.

Litt over halv åtte lander vi på Sola og taxer inn på flyklubbens område, to timer og 27 minutter etter avgangen fra Aberdeen. Skuldrene senker seg, vi kaster et blikk bort på den godmodige bamsen og gir den et takknemlig klapp på hodet.

Akkurat som Gran gjorde med sin maskot for 100 år siden.