1012 mennesker mistet livet da passasjerskipet «Empress of Ireland» kolliderte med norske «Storstad» i St. Lawrence-elva i Canada i 1914. Nå graves den glemte katastrofen fram i lyset igjen. Den franske tv-kanalen Canal 3 har nesten ferdig et tv-program om skipskatastrofen som kanskje ble «glemt» fordi første verdenskrig brøt ut et par måneder etterpå. NRK går snart i gang med å lage en radiodokumentar og drar i mai til Canada for å finne ut mer om hva som skjedde natten til 29. mai 1914.
Historiker, avis— og filmmann Harald Breievne ble svært overrasket da han i fjor fikk telefon fra det franske tv-selskapet, som ønsket informasjon om kollisjonen. Siden sommeren i fjor har han og idéhistoriker Atle Johnsen brukt all ledig tid på å nøste i den glemte historien.- Nordmennene kom hjem til Norge med halen mellom beina og har aldri senere krevd seg renvasket for å ha forårsaket kollisjonen. Vi gir oss ikke før mannskapet og deres etterkommere får oppreisning for den behandlingen de fikk etter katastrofen, sier Breievne.
Så vidt han har klart å finne ut er det aldri verken skrevet eller forsket noe på denne skipskatastrofen i Norge. Den er så å si ukjent, sier Breievne til God Helg.
— Målet vårt er å renvaske det norske mannskapet, sier han. – Sannheten er at de satte ut livbåtene sine og rodde rundt og lette etter og plukket opp overlevende, som ble tatt om bord på «Storstad». De klarte å redde 350 mennesker på «Empress» fra døden – og så ble de nesten steinet av mobben når de kom til land i Canada, sier han.
Også kapteinen på 6000-tonneren «Storstad» var sørlending. Thomas Andersen var fra Froland, men bosatt på Hisøy. Utkikksmann Ludvig Fremmerlid bodde også i Arendal.
Nå jakter Breievne på etterkommere etter mannskapet på «Storstad». Han har funnet fram til en av slektningene til kaptein Andersen, men ellers lite så langt.
— Styrmann Toftenes døde under mystiske omstendigheter i New York fire år etter ulykken. Ifølge New York-politiets gamle papirer døde han ingen naturlig død, og hans kone og eneste datter døde under like mystiske omstendigheter like etterpå, eller samtidig. Styrmannen har dermed ingen kjente direkte etterkommere, sir Breievne, som selv har vært i kontakt med politiet i Amerika. – Politiet der sa til meg at hele familien ble tatt av dage, sier han.
Det er bare en av mange underlige opplysninger som har dukket opp når han har gravd i den hundre år gamle saken. – Jo mer vi graver, jo mer underlig blir denne historien, sier han.
Fire av mannskapet på «Storstad» skal i tiden etter ulykken ha blitt tatt av dage om bord på skipet, samtlige ble funnet med knuste hodeskaller. Dette er noen av de mystiske opplysningene Breievne har fått under arbeidet med skipskatastrofen.Også på «Empress of Ireland» var det flere sørlendinger. Det engelske passasjerskipet gikk i fast rute mellom Quebec og Liverpool og var emigrantbåt nummer én på denne nordlige ruta over Atlanteren. – Nærmest en forlenget rutebuss, sier Breievne. «Empress» hadde forbokstavene RMS, som forteller at det også var postskip over Atlanteren – Royal Mail Ship.
Katastrofenatta. «Empress», bygd i 1905, har allerede seilt 191 ganger over Atlanteren når det legger ut fra Quebec klokka halv fem om ettermiddagen den 28. mai 1914, med 1477 mennesker om bord. På brua står kaptein Henry George Kendall. 39-åringen har 25 års fartstid bak seg på sjøen, men på «Empress» er det hans jomfrutur. Passasjerskipet setter kursen ut St. Lawrence-elva.
Samtidig er den norske 6000-tonneren «Storstad» på vei mot Montreal, lastet med kull. Baugen på «Storstad» er solid, den er bygd for å bryte is. Kaptein Andersen har med seg sin kone på turen. Klokken halv ti om kvelden går han til ro, men han gir beskjed om at han vil vekkes hvis det kommer tåke inn over elven, som det ofte gjør. Ved roret står styrmann Toftenes, ifølge en artikkel om skipskatastrofen i Dagsavisen i august 2010. Under middagen skal kapteinen på «Empress» ha blitt advart om at det er en rekke skogbranner i området som kan forsterke tåkebankene som ofte kom sigende over elven.
Ved halv to-tiden om natten oppdager besetningen på «Empress» lysene fra det norske skipet i det fjerne. Kaptein Kendall endrer kursen noe, men finner ut at skipene fint kan passere hverandre grønt mot grønt, som betyr høyreside mot høyreside. Når tåken siger inn over elven beordrer kapteinen at farten skal senkes, og til sist stoppes motorene helt. Like etter får kapteinen på «Empress» se et rødt lys i tåka, deretter et grønt. Han ser med andre ord begge sidene av «Storstad» – noe som betyr at skipet har kurs direkte mot «Empress».
Førstestyrmann Toftenes på «Storstad» ser den grønne lanternen på «Empress» når skipene er rundt fem kilometer fra hverandre. Han bestemmer seg for å holde kursen slik at skipene kan passere hverandre på grønt. Like etter ser han det røde lyst på det andre skipet. Toftenes er nå sikker på at «Empress» har endret kurs og at de må passere «Empress» på venstre side, rødt mot rødt lys. Toftenes senker farten, slår av motorene i den tette tåka – og vekker kaptein Andersen.«Jeg er ængstelig, men vet ikke hvorfor,» sa kapteinen til sin kone før han forsvant ut av lugaren, fortalte kona til avisen Social-Demokraten noen dager etter ulykken. Like etter ropte han til henne at hun måtte komme seg opp – og så skjer sammenstøtet.
Kollisjonen. «Storstad» braser inn i passasjerskipet på det verst tenkelige stedet. Baugen på «Storstad» etterlater seg et hull i «Empress» på seks ganger sju meter. Kapteinen på «Empress» hevder i ettertid at han ropte til kaptein Andersen at han ikke måtte bakke ut, men bare bli stående i hullet som en plugg. Men det er umulig, fordi «Empress» har satt full fart forover i et forsøk på å unngå sammenstøtet. Idet «Storstad» presses ut, fosser 260 tonn vann i sekundet inn i «Empress». Kapteinen gir ordre om å kjøre skipet på grunn, men uten motorkraft er det nytteløst .
De passasjerene som hadde mulighet til å komme seg ut av lugarene, kjempet nå en desperat kamp mot vannet som fylte korridorene om bord. Til tross for at sikkerheten på passasjerskip var blitt strengere eter Titanic-ulykken, stod skott og dører på «Empress» åpne, og vannet hadde fri bane. Etter noen få minutter hadde skipet en voldsom slagside. Mannskapet på «Empress» rakk bare å sette ut fire livbåter.
Hundrevis av passasjerer og mannskap klarte å ta seg ut og søke tilflukt på den ene siden skipssiden mens «Empress» hadde kraftig slagside. De trodde skipet sto på grunn. Men så løftet akterenden seg i været, og bare 14 minutter etter sammenstøtet gikk skipet ned. Dermed falt alle de omkring 700 menneskene i vannet.
Bare 465 av de 1477 om bord overlevde. Over tusen mennesker. Mange kom seg aldri ut av lugarene og gikk ned med skipet, de øvrige frøs i hjel eller druknet.
Skipet ligger fremdeles på 40 meters dyp i St. Lawrence-elva.
Redningsaksjon. Mannskapet på «Storstad» sjekker først om båten tar inn vann, deretter starter de umiddelbart en redningsaksjon. Kaptein Andersen beordrer alle livbåter ut. De hører skrik fra det iskalde vannet. «Da jeg hørte skrikene, holdet jeg nesten paa aa bli gal. Det var saa grufullt,» fortalte kapteinens frue i ettertid. Mannskapet rodde som gale mens de søkte etter overlevende i vannet, og greide altså å få mer enn 350 mennesker om bord på «Storstad». Vannet holdt en temperatur like over frysepunktet, og sjøen var full av mennesker som hadde frosset i hjel. Omkring 600 passasjerer kom seg aldri ut av «Empress» og fulgte med skipet ned. Blant de døde var det mer enn hundre barn.
I dagene etter ulykken ble det hevdet at mannskapet på «Storstad» ikke hadde hjulpet til i redningsarbeidet, og at de var udugelige sjøfolk. Kaptein Andersen måtte ha politieskorte på gata i Quebec. Senere krevde eierne av «Empress», Canadian Pacific Railway, to millioner dollar i oppreisning for ulykken. Det klarte ikke rederiet Klaveness å betale, og skipet, som var et av de største i den norske handelsflåten, ble overtatt av «Empress»-eierne. «Storstad» ble imidlertid et års tid senere igjen overtatt av Klaveness, som eide det fram til det gikk ned etter å ha blitt torpedert av en tysk ubåt utenfor Irland i 1917. Kaptein Thomas Andersen var kaptein hele tiden og overlevde torpederingen. Men hva som skjedde med ham videre i livet, er ukjent.
Førstestyrmann Toftenes satte imidlertid ikke fot om bord på «Storstad» etter katastrofen. Sammen med kone og barn hadde han flyttet til New York i 1910, sier Breievne, og hans liv endte altså der fire år etter skipskollisjonen han fikk skylden for.
Undersøkelsen. Etter katastrofen nedsatte kanadiske myndigheter en havarikommisjon. Høringen varte i 11 dager, og det ble ført 61 vitner. Kommisjonen konkluderte med at de «dessverre» måtte holde førstestyrmann Alfred Toftenes ansvarlig for kollisjonen. Kommisjonen mente han hadde endret kurs og burde varslet kapteinen da skipet ség inn i tåka. Det het i rapporten at kaptein Kendall på «Empress» ville gjort klokt i å gi «Storstad» større spillerom, men at han ikke hadde handlet «sjømannsmessig ukorrekt». Vitneforklaringer om at «Empress» hadde gått i sikksakk før ulykken ble avfeid.
Harald Breievne mener nordmennene fikk skammelig behandling.
— Alle norske vitner ble desavuert, sier han til God Helg. Til Dagsavisen sier han at havarikommisjonens leder kom med en rekke udokumenterte påstander mot nordmennene.
— Hvis kaptein Kendall var så uskyldig, hvorfor fikk han aldri styre et skip igjen, spør Breievne.
Etter at rapporten fra havarikommisjonen forelå, utførte det norske generalkonsulatet i Montreal en egen granskning av ulykken. Der ble «Storstad» og rederiet, A.F. Klaveness, frifunnet.
Men det ble aldri noen ny rettssak eller offisiell granskning.