De glemmer aldri

Hun er redd for dypet.

Liker ikke lenger å bade på dypt vann.

Lillebroren hennes, 17 år gamle Håkon, ble funnet på 6 meters dyp utenfor sørspissen av øya.

Han druknet da han prøvde å rømme, han hadde hatt kyssesyke og klarte ikke svømmeturen.

Selv gjemte Ida Ødegaard seg flere steder. Hun løp langs vannkanten, og på et tidspunkt vasset hun ut i det kalde vannet og svømte mot en båt. Da skjøt terroristen fra land, og båten kjørte bort fra henne. Hun måtte svømme tilbake til øya.

Ti år etter klarer hun ikke tanken på å få hodet langt under vann. Hun vet at hun ikke må begynne å tenke på hvor dypt det er. At hun ikke kan sette føttene under seg. Da kan panikken komme.

For Ida Ødegaard er vannet en traumepåminner. En psykolog ville forklart begrepet som en hverdagslig opplevelse som sanseapparatet oppfatter som farlig, fordi noe lignende har vært farlig før. Det kan være høye smell. Alarmer. Løping. Store menneskemengder. Skog. Synet av politiuniformer. Eller vann.

Livet har kronglet seg videre for 22. juli-overleverne. Alle må leve med det de opplevde.

De kaller det kanskje ikke traumepåminnere. Men av og til, særlig når de møtes, deler de episodene med hverandre, forteller om de rare reaksjonene, humrer kanskje litt. Muligens er det en slags felles trøst. For de vet godt at de plutselig kan bli satt rett tilbake i full alarmberedskap.

For Ida Ødegaard er hverdagen stort sett god. Men av og til kan tilsynelatende uskyldige ting vekke noe som setter henne tilbake til 22. juli.

– Jeg kan ha litt problemer på kino og teater, i en mørk sal med mye folk, særlig om det er høye lyder, løping, kaos eller dramatikk. Eller fyrverkeri. Men mange av mine beste venner er fra AUF, og det er blitt så normalt å ha disse reaksjonene. Vi har fått galgenhumor rundt plagene: «Sånn er nå vi», sier hun.

Hun har brukt krefter på å komme seg tilbake, har studert, vært aktiv i AUF og jobber i dag som dommerfullmektig i Trondheim. Men ennå er hun var på situasjoner der det kjennes som om hun ikke kommer seg bort. Senest i høst skjedde det igjen: Hun følte seg truet. Pulsen ble høy. Hun låste seg inne. Slukket lyset. Prøvde å huske hvor utgangene var.

Fluktfølelsen var tilbake. Hun følte at hun måtte dra. At det var farlig å bli.

– Det handler om dagsform, stress, for lite søvn. Jeg skjønner at det høres fælt ut, men man blir vant til det, sier hun

Ida Ødegaard overlevde. Men samtidig mistet hun lillebroren. Det var et kaos av følelser. Også for foreldrene var det komplisert: De mistet ett barn, men fikk også ett hjem igjen. Midt i sorgen over Håkon ble det en utrolig sterk glede å få Ida hjem, forteller de. Det å få datteren på bena igjen ble en drivkraft. Det hjalp dem med å ta eget liv tilbake.

– Men savnet er der jo alltid, sier Ida Ødegaard.

Ti år etter blir mange hundre Utøya-overlevende jevnlig satt tilbake til dette:

• Ni av ti så et drept menneske.

• Seks av ti var vitne til at noen ble skadet eller drept.

• Nesten halvparten ble siktet eller skutt på.

• Så godt som alle hørte skrik, løp for livet og hadde dødsangst.

• Fire av ti svømte for å redde livet.

Noen sier at tiden leger alle sår. Kanskje er det sant. Men tilhelingen tar i alle fall tid.

Nesten alle av de overlevende som deltok i siste runde av Nasjonalt kunnskapssenters Utøya-studie om vold og traumatisk stress (NKVTS), har slike påminnere. Hver tredje av ungdommene opplever dem flere ganger i uken. Bare 10 prosent har aldri påminnere. Dette viser nye tall som NKVTS har beregnet for A-magasinet.

De første årene gikk det sakte bedre med de overlevende. Men for en tredjedel av dem går det faktisk litt dårligere i dag enn da de ble intervjuet i 2014, ifølge forskerne som har fulgt gruppen siden terrorangrepene.

Påminner-situasjonene er den aller viktigste faktoren for å utvikle posttraumatisk stresslidelse. Og de siste årene har altså utviklingen snudd:

12 prosent av de overlevende har i dag så store psykiske plager at en lege ville gitt dem diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSD).

I tillegg er fire av ti «noe» eller «betydelig» plaget av hyppige posttraumatiske stressymptomer.

Grete Dyb og Synne Øien Stensland leder studien. De trodde knapt sine egne øyne da siste intervjurunde viste at det gikk feil vei med mange. Noe av forklaringen kan være et annet nytt funn:

• Tre av ti overlevende trenger mer hjelp enn de får i dag, ifølge fagpersonene som har vurdert dem. Det samme gjelder én av ti av de overlevendes foreldre.

• Mange hadde nemlig bare kortvarige hjelpetiltak. For mange var tilbudet slutt etter ett år. Men traumer tar tid. Noen få av deltagerne i undersøkelsen var akutt psykisk syke da intervjuerne kom hjem til dem.

• Forskerne har selv vært preget av det de overlevende forteller. Stensland våknet i en periode om nettene, søkkvåt av svette. Synet av terroristens ansikt på forsiden av en avis kunne få henne til å skjelve på hendene. Ofte snudde hun avisen.

Fredrik Bjelland var lenge så redd at han gikk rundt med høyrehånden innenfor skjorten, den lå over brystet hans, og slik kunne han kjenne at hjertet virkelig slo.

Når han en sjelden gang våget seg ut og møtte kjente, spurte de om han hadde brukket armen.

Frykten for lydene, menneskene og alt rundt ham hadde endret karakter, og han var blitt «redd i sin egen kropp».

Han var 13 år og på Utøya. Ante ikke hva AUF var. Blank på politikk. Men vennene fra Hamar hadde fortalt om sommerleiren. Selvsagt ble han med. Som en av de yngste på øya uten foreldre der. Den dagen sov han over frokost, lunsj og middag i teltet sitt og hadde akkurat kjøpt en brus og en pose potetgull da det begynte å smelle. Like før, på allmøtet om bomben i Oslo, hadde noen spurt:

Det var det møtelederne svarte, husker han.

Fredrik mistet brusen og potetgullet i gulvet da skuddene kom nærmere kafébygget. Da han så terroristen i døråpningen – «han skjøt med pistolen sidelengs, sånn som de gjør på film for å være kul» – hoppet han ut gjennom et vindu, løp til en skrent og klatret ned til vannet.

Da skuddene kom dit, vrengte han av seg på overkroppen, satte fra seg skoene og svømte under vann. Han kom opp for å få luft, under igjen, ti ganger gjentok han det før han snudde seg og så mot helvete på land.

Føttene hans var så kalde at redningsmennene i båt måtte dra ham opp. Han husker hvordan lyden av en glassflaske brus satt ned litt for hardt på et glassbord på Sundvolden var nok til å få mange til å hyle, dukke og gjemme seg. Natten til 23. juli kom Fredriks pappa og storebror og hentet ham og kjørte ham til farens avsidesliggende gård.

Da følte han seg endelig trygg.

I begynnelsen var gutten redd det meste rundt seg. Så ble han livredd «inni seg».

Overbevist om at han skulle dø, om at hjertet skulle stoppe, angstanfallene var så intense at alt rundt ham var som tett tåke, «mamma, kjør meg på sykehuset», ropte han. Fredrik var noen uker på en avdeling for barne- og ungdomspsykiatri. Men redselen slapp ikke taket. Videregående skole gikk fløyten. Tenåringen satt jo stort sett bare inne.

Redningen ble religion. Den religionen terroristen hatet over alt i verden.

I islam fant Fredrik mening og svar. Han konverterte et halvt år før han fylte 20. Nå ber han fem ganger om dagen. Han forteller at islam sier at dette livet bare er en test, det venter et evig liv etter døden.

Mens vi sitter ved Mjøsa og prater, høres plutselig fire korte smell. Bang, bang, bang, bang. Fredrik Bjelland slutter å snakke. Han vrir hodet mot lyden. Det kan være en spikerpistol. «Er dette noe jeg må løpe fra?» tenker han. Igjen.

– Å sjekke noe sånt eller skanne et kjøpesenter jeg skal gå gjennom, mener jeg er helt normalt. Nå er det det.

Om kvelden må hun feste kroken på soveromsdøren før hun legger seg.

Så gjør hun som da hun var barn: sjekker under sengen og kikker inni skapet. Da kan 29-åringen sove.

22. juli gjemte hun seg innerst under en seng. Hun satt fast, hun hadde en person foran seg på gulvet og flere i sengen over seg.

Da 47 mennesker i Skolestua på Utøya til slutt fikk vite at faren var over, var det så varmt der at brannalarmen gikk.

Påminnerne hennes er så mange:

bursdager, bryllup, valgkamp, 1. mai, jul, å se at klokken viser 22.07 eller når Netflix foreslår en serie: «Lisa, we think you would like to see Terrorism – close calls.»

Det er å lukke øynene og tenke at bestekameraten Rolf Christopher hadde vært 35 år nå og lure på om han hadde hatt unger, og hvordan han hadde sett ut. Det er å være i butikken og merke en mann bak seg, og den første tanken som kommer, er: «Ikke skyt meg!»

At Lisa og de andre overlevende ofte reagerer så sterkt på ting som for andre virker så ufarlige, kan ha en biologisk forklaring.

Hjernene til rundt 50 Utøya-overlevende er nemlig blitt MR-undersøkt ved Universitetet i Bergen og Universitetet i Oslo.

Forskerne undersøkte et område av hjernen kalt amygdala, også kalt hjernens «alarmsentral», som iverksetter stressreaksjoner ved tegn på fare.

Undersøkelsene viste at amygdala er forandret hos dem som hadde betydelige posttraumatiske stress-symptomer to til tre år etter Utøya. Angst, uro og stress er symptomer som ofte assosieres med amygdala.

Reaksjonene på traumepåminnerne kan også skyldes påvirkning av dette hjerneområdet.

De første dagene etter terroren skjøv Lisa Marie Husby stekeovnen foran døren for å føle seg noenlunde trygg.

Årene har gjort alt lettere. Nå har hun overtatt en gammel gård sør for Trondheim. Hun sover der alene, takler mørket utenfor, jegerne med våpen som går forbi og smellene når de skyter. For hver nye ting hun mestrer, klapper hun seg selv på skulderen og tenker på sine døde kamerater.

Svaret gir seg selv. Det betyr ikke at det er lett. Lisa Marie Husby har vennet seg til å gå rundt med litt redsel i kroppen. Og så er det ganger hun tenker at det hadde vært godt å få bli sint.

– Etter Utøya føltes det som beskjeden ovenfra var å være verdige og rause. Vi har vært så politisk korrekte! «Ta tilbake Utøya, demokrati-verksted, bla, bla, bla», og alt det er jo bra, men det hadde sikkert føltes godt å være i et rom og bare banke ham, sier hun om terroristen.

Én gang tok psykologen hennes frem et bilde av terroristen og sa «nå må du kjefte på ham». Men Lisa Marie Husby fikk det bare ikke til.

Av og til må Kolbein Fridtun bare stoppe helt opp. De mest banale ting kan sette ham ut, sier han. Synet av en sommerkjole, kanskje bare et par sokker.

Han er feier og brannmann, godt trent i å håndtere kriser. Han forstår nesten ikke at disse øyeblikkene kan sette ham så tilbake.

Men datteren Hanne Kristine var 19 år da hun ble skutt og drept. Og hjemme i Stryn møter han ennå venninnene hennes jevnlig. De er blitt voksne.

– Vi ser dem få barn, ta utdanning, ja ... alt. Da kjenner jeg tårene kommer i øynene, og ... hele kroppen blir bare full av følelser. Sorgen er kanskje litt mer borte enn i 2011. Men savnet er minst like sterkt.

Tre av ti foreldre som mistet barn på Utøya, strever fortsatt med en sorg så intens at den dominerer de fleste hverdagene, ifølge studien Etterlatte etter 22. juli, gjort av Senter for krisepsykologi ved Universitetet i Bergen.

«Komplisert sorg», kalles det. Det kan handle om at de ikke klarer å være sosiale eller å være på jobb.

Nesten hver femte av de etterlatte plages av hyppige påtrengende tanker om eller bilder fra det som skjedde med barnet deres, forteller Pål Kristensen, som leder forskningen på etterlatte foreldre, søsken og nære venner.

Noen måneder før Hanne Kristine ble drept ved pumpehuset på Utøya, ble hun valgt til leder i Sogn og Fjordane AUF. Hun ble regnet som et stort politisk talent.

Hun var sykepleierstudent og omsorgsperson. Om ettermiddagen ringte hun ofte faren i bilen når han var ferdig på jobb og hadde god tid til å prate.

– Veldig lenge etterpå savner du å få det anropet fra henne, sier Kolbein Fridtun.

Seks dager og seks netter. Så lang tid tok det før foreldrene fikk bekreftet at Hanne Kristine var blant de drepte. Tre uker senere skulle hun ha fylt 20 år.

Alle disse tunge datoene. Bursdager. Jul. 1. mai. 17. mai. Det er så mye som får foreldrene til å tenke på Hanne.

Og sommeren er ikke lenger sommer.

«Livet skal ikke begripes, det skal gripes», pleide Hanne å si.

For Eva Fridtun er livet før og etter 22. juli 2011. Drapet på datteren har gjort henne delvis ufør.

Når hun hører Vamps «Liten fuggel» eller Melissa Horns sanger, renner tårene. Hun stopper dem ikke. Det føles både trist og fint, for det minner om Hanne. Og hun vil ikke at noen skal glemme datteren.

For Kolbein har arbeidet i den nasjonale støttegruppen etter 22. juli gitt mening. Og én ting er det mange som kan takke ham for: Det var han som fant den vakre, åpne lysningen i Utøya-skogen, der AUF valgte å legge sitt minnested.

Mellom trærne henger en stor, rund metallring. I den er 69 navn stanset ut. Ett av dem er datterens.

Fortsatt kan Heidi Bottolfs kjenne et snev av panikk hvis hun møter på en treg dør.

Eller når tenåringsdatteren later som om hun skal sperre henne inne i kjellerboden. Eller når alarmen på kjøleskapsdøren lager høy lyd.

Det var på slutten av den siste arbeidsdagen før sommerferien. Hun løp på en tredemølle i et treningsrom under bakken i Regjeringskvartalet da den 950 kilo tunge kunstgjødselbomben detonerte.

Inne i det bombesikre rommet var det ganske stille. Utenfor: et krigslignende inferno av knuste glassdører, løsnede takplater, skremte mennesker, påtrengende alarmer og dører som måtte sparkes opp før det endelig var mulig å trekke inn frisk luft og se dagslys.

Hun kom fra eksplosjonen uten fysiske skader, men gikk rundt med psykiske arr ingen så. Dette skrev hun i dagboken sin én måned etter terroren:

Det var minst 250 personer på jobb i Høyblokken og departementskontorene.

Det første året etter eksplosjonen hadde en fjerdedel av dem posttraumatiske stressymptomer.

• De gjenopplevde traumehendelsene.

• Slet med søvnproblemer.

• Hadde problemer med å gå på jobb.

• De to–tre første årene etterpå var sykefraværet doblet.

Så normaliserte det seg igjen.

– Også flere av dem som ikke var til stede, hadde betydelige problemer. De identifiserte seg sterkt med dem som var der. Jobben deres var rammet, og da var også de rammet, sier forsker og professor Trond Heir, som har ledet NKVTS’ forskning på effekten av terrorangrepet i Regjeringskvartalet.

Heir mener forskningen helt klart viser at et godt arbeidsmiljø, gode ledere og gode kolleger har bidratt til tilhelingen.

Heidi Bottolfs var utslitt, hun beskrev følelsen som å ha et teppe over hodet.

Skuldrene låste seg. Hun ville være alene, men synes det var skummelt. Klarte ikke å snakke om 22. juli med andre enn dem som hadde vært i Regjeringskvartalet. I tillegg var hun rasende.

– Det var rosetog og hjerter og Lillebjørn Nilsen og fandens oldemor, og jeg gikk rundt og følte meg som det sinteste mennesket i Oslo, sier hun.

En kollega i Justisdepartementet var én av de åtte som omkom i eksplosjonen. Kollegaen var sprek, sporty og hadde alltid vitamin-gummibjørner på pulten.

Lenge slet Heidi Bottolfs med tanker om at hun ikke hadde gjort nok for henne.

Etter noen uker fikk de ansatte lov å se de maltrakterte kontorene sine.

På den avdøde kollegaens kontor lå esken med gummibjørner på gulvet.

Bottolfs kan fortsatt ikke se slike uten å tenke på henne som omkom. Hennes eget kontor var også ødelagt.

Før hun gikk for å trene, hadde hun puttet gifteringen sin i dørkarmen. Karmene var sprengt. Hun pirket litt i treflisene. Der lå ringen.

Hun utviklet rare vaner. Begynte å våkne midt på natten. En natt løp hun fra Torshov til Regjeringskvartalet, og der gikk hun gjennom bevegelsene sine steg for steg.

Livet hennes er ennå fullt av små og store påminnere – smell, røyk, alarmer. Men årene har gjort mye bedre. Det samme gjorde psykologhjelpen hun fikk. 48-åringen mener alle som har vært utsatt for traumehendelser bør takke ja til hjelp.

– Opplevelsen og håndteringen er helt individuell. Men de aller fleste klarer det ikke selv, sier Bottolfs, som jobber i Kriminalomsorgen nå.

Det er de som tar seg av gjerningsmannen fra 22. juli.

Heidi Bottolfs er inhabil. Mer sier hun ikke om det.

Så var hun der igjen. Seremonier. Taler. Tårer.

Sorg over dem som døde. Samtaler med dem som overlevde.

22. juli 2019 var Astrid Hoem blitt nestleder i AUF. Det var gått åtte år siden hun løp for livet og overlevde Utøya. Nå skulle hun for første gang stå foran folkemengden ved minneseremonien i Regjeringskvartalet.

Ved siden av henne sto statsminister Erna Solberg. Statsråder. Jens Stoltenberg. Jonas Gahr Støre.

Og rundt dem: Overlevende, etterlatte. Politi. Presse. Og en hel del ukjente mennesker.

Astrid Hoem sto bare noen meter fra stedet der Breivik sprengte den hvite varebilen. Hun var nervøs, følte seg eksponert. Datoen gjør det med henne. Hun hadde på seg en svart sommerkjole, men frøs. For som vanlig hadde hun glemt hvor kaldt det er akkurat her, i skyggen av den store Høyblokken.

Hit når ikke solen frem.

Erna Solberg var i gang med talen da en ukjent mann i mengden plutselig skrek. Astrid Hoem hørte ikke hva, men hennes instinktive reaksjon var «Jeg må bort!» Hjertet slo vilt, hun var livredd. Hun så at også to andre AUF-ere reagerte på samme måte.

Og så løp de, alle tre.

Erna Solberg talte videre. Politiet tok seg av den sinte mannen.

De fleste andre fikk ikke med seg at det skjedde noe som helst. Men i skyggen i Regjeringskvartalet sto tre Utøya-overlevende og gjemte seg. De gjemte seg, som de gjorde det samme dag åtte år tidligere. Og mens de to andre ungdommene klarte å ta seg inn igjen og gå tilbake, ble Astrid Hoem stående og gråte.

Nå er hun blitt AUF-leder. Hun synes redselen er ubehagelig å snakke om.

– I mange år lot jeg bare som om jeg ikke var redd. Men nå tenker jeg at vi må være enda mer ærlige om hvor mye og hvor lenge terror påvirker.

Det går bra med henne, sier hun. Men med jevne mellomrom er hun reddere enn hun tillater seg selv å vise.

– Rasjonelt vet jeg at det sikkert ikke er farlig. Men jeg blir likevel redd. Da prøver jeg å ikke reagere så sterkt. Jeg er redd for å påføre folk redsel. Andre skal ikke trenge å være redde.

Da hun hørte skuddene og skrikene på Utøya, var det bare plass til én tanke i hodet:

Siden, mens hun løp for livet og la på svøm, kom en ny tanke:

«I dag dør jeg.»

Fire år senere, under hennes første fødsel, føltes Elin Maria L’Estranges store, runde gravidmage som en ny øy det var umulig å flykte fra. En fullstendig fastlåst, livsfarlig situasjon.

Hun hadde gledet seg til fødselen. Hverken hun eller fastlegen hadde tenkt på at den kunne bli en traumepåminner.

Men da riene ble tettere og hun ringte sykehuset, fikk hun flere ganger beskjed om at hun ikke kunne komme. Da tok redselen fra den dagen plutselig over.

– Det føltes som da jeg ringte nødnummeret fra Utøya og ingen svarte. Jeg tenkte: «Nå er du alene og må klare deg selv.» Jeg følte meg avvist og ble redd for at de som skulle hjelpe, ville svikte.

Hadde jeg skjønt hva som skjedde, hadde jeg bare sagt: «Jeg har traumer, jeg er redd, jeg må inn.» Men jeg var så redd at jeg ikke skjønte at jeg var redd.

Da hun fikk komme til sykehuset, føltes alt trygt. Men da jordmoren forlot fødestuen, gikk Elin L’Estrange «i svart».

– Så lenge hun var hos meg, følte jeg at hun ville ordne opp. Da kunne jeg slappe av og konsentrere meg om å føde.

Den eneste gangen L’Estrange hadde vært på Ullevål tidligere, var for å besøke venner som var blitt skutt. Det er ikke favorittplassen hennes, sier hun tørt.

I flere måneder var det veldig vanskelig å tenke på fødselen, forteller L’Estrange, som i dag er tobarnsmor.

Før fødsel nummer to forklarte hun situasjonen til jordmoren.

– De lovet at jeg ikke skulle bli avvist om jeg ba om hjelp, og at jordmor skulle være der hele veien. Den fødselen ble veldig fin. Små ting som utgjorde en stor forskjell for meg.

På de ti årene som er gått, er mange Utøya-overlevere blitt voksne. Elin L’Estrange forteller at flere hun kjenner til har fått trigget 22. juli-traumer under fødselen.

– Det burde vært en del av forberedelsene å spørre om traumer, på samme måte som de spør om du røyker, snuser eller har hatt barnesykdommer.

Det jeg trengte, var at noen sa: «OK, vi lager et litt spesielt opplegg for deg.»

Når Linda Sogn og ektemannen Jon-Inge ser unge kvinner i den alderen Isabel Victoria Green Sogn ville ha vært i nå, der de går med kjærester, triller barnevogner med en liten baby eller kanskje er på vei til en ny jobb, så kjenner de hvor trist det er at datteren ikke får oppleve det samme.

– Det å aldri få vite hvordan hun hadde sett ut nå, gjør meg litt sinna. Det er kjempevondt å se at alle andre forandrer seg, mens vi bare har det siste bildet å gå etter, sier moren.

Hun viser frem det siste bildet. Det ble tatt i Grebbestad ni dager før Isabel døde. Smil, glede, liv, tommelen opp. Datteren var med foreldrene til campingvognen i Strömstad uken før Utøya-leiren. Før hun dro, lovet moren ikke å mase så mye på telefonen.

Datteren rakk å ringe én gang og sende én melding om hvor redd hun var.

Isabel ble drept av tre skudd rundt 50 lange minutter etter at terroren kom til øya. Hun var én av sytten 17-åringer som døde den dagen. Hun var leder for Stovner AUF og slo hardt ned på urettferdighet. Linda og Jon-Inge tror hun hadde jobbet med noe innenfor samfunnsvitenskap eller politikk.

17-årsdagen feiret hun på en kvinnekonferanse i Sunndal. «Det kommer jo flere bursdager», sa faren. Men det gjorde det jo ikke.

Det er minner overalt. Etter terroren solgte de campingvognen. Klarte ikke å være der mer.

Og plutselig kommer kjente sanger på radioen. Isabel var så glad i Justin Bieber at hun bestilte konsertbilletter til Barcelona uten å spørre foreldrene om lov. Så er det vårklærnes sterke farger. Eller et vindu i en skobutikk, den siste gangen datteren kjøpte sko, sa hun «mamma, de sto bare og så på meg».

For ikke å snakke om da de pusset opp rommet hennes. Det sto som hun forlot det.

I en skuff fant Linda diamantringen storesøsteren hadde gitt Isabel i konfirmasjonsgave. Nå har søsteren fått den tilbake. Mer endelig blir det ikke, tenkte moren.

En regnfull mandag helt i begynnelsen av mai blir det avduket et minne i en veistump på Høybråten som gjør Linda og Jon-Inge Sogn mektig stolte. Under gran og bjørk 150 meter unna Isabels barndomshjem er det plassert en blank og skinnende ny stang, og oppå stangen er et helt nytt veiskilt dekket til av en svart søppelsekk.

– Jeg ble helt satt ut da jeg fikk vite om det, sier Jon-Inge om beskjeden fra bydel Stovner.

– En ære. Nå kan vi aldri flytte fra Høybråten, sier Linda.

Sekken fjernes. Skiltet kommer frem.

Isabels vei, står det.

Uniformer. Fyrverkeri. Uventet besøk. Slik lever de med påminnerne.

Mari Aaby West

Var 25 år og overlevde Utøya ved å svømme fra Stoltenberget til campingplassen på land.

Vi var tre AUF-ere på vei på hyttetur, hadde handlet mat og skulle kjøre ut av parkeringsplassen. Da hørte vi et skarpt smell. Vi kastet oss ned bak i bilen. Det var bare en eksospotte på en bil, men vi var helt sikre på at det var noen som skjøt på oss. Det er sånt vi ler av i dag. Nå har jeg veldig få reaksjoner jeg ikke kan kontrollere. Men jeg har fått mye trening i jobben i Nato. At jeg innimellom ser både uniformer og skytevåpen, har hjulpet meg å få skallet tilbake. Men jeg kan fremdeles ikke gå inn i et rom uten å sitte med ansiktet mot døren og vite hvor utgangen er. Eskil (Pedersen, journ.anm.) og jeg har ofte feriert sammen i Barcelona. Når vi reiser på stranden, avtaler vi aller først hvilken vei vi skal løpe hvis noen angriper oss.

Eskil Pedersen

Var 27 år og overlevde ved å forlate Utøya med MS Thorbjørn.

For noen år siden fikk jeg en SMS om at det var et blomsterbud på vei. Jeg stusset over det, for det er ikke dagligdags, og kroppen min ble satt i beredskap med én gang. Da det ringte på porttelefonen nede, turte jeg ikke åpne. Jeg tenkte: «Herregud, tenk om han kommer opp og banker på døren her også.» Det er helt absurd, men jeg barrikaderte meg på badet, klar til å ringe 112.

Etter 20 minutter gikk jeg forsiktig ut og åpnet døren. Der hang det 20 røde roser. Jeg vet fortsatt ikke hvem som sendte dem. Og i dag kan jeg le av det. Men der og da føltes det som en situasjon jeg ikke hadde kontroll på.

Simen Almås

Var 17 år og overlevde Utøya ved å gjemme seg, først på en fjellhylle og etter hvert bak en stein i en hule.

Jeg ser alltid etter en utvei hvis det er store folkemengder rundt meg. Høye smell, bildører eller annet, så er jeg tilbake på Utøya med én gang. Men jeg synes det er blitt lettere å takle med årene. Jeg har også fått en god huskeregel med meg derfra: Lev nå! Livet er så skjørt.

Tonje Brenna

Var 23 år og overlevde Utøya ved å gjemme seg i en fjellsprekk.

Da jeg fikk mitt første barn to år og ni måneder etter 22. juli, brukte jeg lang tid på å finne plass til kjærligheten til ham. Hele jeg var så full av følelser og inntrykk og frykt og sorg at jeg ikke hadde kapasitet til å ta inn mer. Jeg ble helt avstumpet og maskinell. Jeg var redd for å miste ham og sjekket at han pustet, men holdt instinktivt avstand. Jeg var så redd for å miste ham at jeg ikke klarte å nyte ham, men nærmest planla for at han ikke skulle være mer. Jeg er helt sikker på at det skyldtes det jeg opplevde. Det er ikke normalt å være 26 år og tenke at barnet ditt skal dø. Jeg lot ikke identiteten min bli «mamma», for tenk om jeg plutselig ikke var det lenger.

Vegard Grøslie Wennesland

Var 23 år og overlevde Utøya ved å gjemme seg i skolestuen.

Jeg bor ved synagogen på St. Hanshaugen i Oslo. Den er bevoktet av politiet. En dag rundet jeg hjørnet fra oversiden, og to væpnede politimenn kom mot meg med våpenløpet rett frem. De så meg ikke med én gang. Den stakk hardt. Men jeg har lært meg å få kontroll over påminnerne. Jeg klyper meg i armen og tenker «dette er ikke Utøya».

Harald Føsker

Var 67 år og overlevde bomben i Regjeringskvartalet, men med omfattende skader.

Jeg har nok flere senvirkninger, for eksempel når det gjelder trygghet. Jeg låser døren med sikkerhetslås nå. Det gjorde jeg aldri før. Lyder kan være problematisk: Sirenene fra Sagene brannstasjon, som jeg bor i nærheten av, reagerer jeg ofte på. For noen år siden var jeg invitert til en æresdoktortilstelning i Sverige. Der feiret man hver doktorand med en kanonsalutt. Da kom det flashbacks som jeg godt kunne vært foruten! Ellers får jeg en påminning når jeg våkner hver morgen. Skadene fra bomben tok det meste av synet fra meg. Jeg kan ikke lenger kjøre bil, sykle eller ta meg frem på ukjente steder. Aftenposten leses med lupe – bokstavelig talt.

Jakob Vorren

Var 16 år og overlevde Utøya ved å bli med MS Thorbjørn til landsiden.

Nyttårsaften kjenner jeg det i kroppen. En slags frysning eller iling. Selv om jeg er forberedt, så får de høye smellene og lydene meg til å reagere. Det får meg til å tenke på 22. juli. Dem som ble drept, og det jeg opplevde. Når det skjer, liker jeg å være alene. Både for ikke å være en belastning for dem som vil feire starten på et nytt år, eller pålegge dem mine personlige traumer. Men også fordi det er lettere å komme i balanse igjen. Det kan ta en halvtime, kanskje tre kvarter.