Norges sterkeste kvinne for syvende gang

UTØVERBLOGG: I ukene fram mot denne tevlingen hadde jeg ikke vært supergiret. Hovedfokuset mitt er i år igjen på Official Strongman Games World’s Strongest Woman, og jeg hadde kjent på at det føltes mer riktig å ha hele fokuset mitt fram mot den konkurransen istedenfor å dele opp en 14 ukers oppkjøring i to deler. Så jeg gjorde det; jeg trente med OSG som mål, spedde på med litt farmers’ hold og power stairs om energien var til stede på øvelsesøktene, og bestemte meg at Norges sterkeste kvinne fikk jeg bare gjøre for gøy.

Likevel, et par dager før konkurransestart, begynte jeg å kjenne på litt konkurransenerver. Jeg var litt sint på meg selv, for jeg skulle jo bare ha det gøy. Ikke det at jeg hadde tenkt å bare dele ut tittelen til en av konkurrentene mine, men jeg skulle jo ikke gi alt. Jeg tenkte mye på vei opp til Fefor. Tenkte, analyserte og visualiserte.

Jeg kjørte alene, så jeg bestemte meg for å spille den motivasjonsvideoen jeg har spilt i forkant av hver eneste konkurranse siden 2014. Jeg lette den fram på YouTube, skrudde opp volumet så høyt det lot seg gjøre og satte den på. Jeg trengte ikke se videoen, for jeg har sett den så mange ganger nå at jeg kan den utenat, men å høre stemmen på treneren som står og snakker til laget sitt før en viktig kamp gjør noe med meg. Jeg tok meg selv i å rope høyt «I am the champion» da trener spurte laget sitt «Who am I?», og jeg kjente at slik er det. I AM THE CHAMPION!

Morgenluksus

Fredag morgen våknet jeg tidlig av at min mann og arrangør Egil sto opp. Han skulle ut på arenaen for å gjøre klart alt til konkurransen, mens jeg … jeg kunne bare snu meg rundt og sove enda en time. For en fantastisk luksus en helt normal fredagsmorgen! Da jeg en time seinere sto opp, bestemte jeg meg for å ha en rolig morgen med masse egenpleie. Jeg tok en lang dusj, vasket håret, lakket negler, sminket meg litt mer enn jeg normalt gjør og da jeg omsider gikk ned til frokost følte jeg meg både fin og lykkelig.

Da jeg kom ned i spisesalen, kjente jeg at jeg var litt rar i hodet, men jeg feide det bort med at jeg var sulten. Mens jeg forsynte meg med mat oppdaget jeg at jeg hadde synsforstyrrelser, og da jeg straks etterpå sto og snakket med ei av damene som jobber på Fefor, oppdaget jeg at synsforstyrrelsen var aura og at en migrene var på vei. Jeg satte fra meg tallerkenen min, gikk over til min datter Vilja og fortalte henne hva som holdt på å skje og fortalte henne at jeg måtte opp på rommet for å ta smertestillende.

På vei opp til rommet forsvant mer og mer av synet mitt, og da jeg kom inn på rommet, kunne jeg knapt se noe. Jeg fant smertestillende, klarte å skrive ei melding til Vilja hvor jeg ba henne ikke vente på meg, og la meg på senga for å vente på at auraen skulle forsvinne. Jeg har hatt denne typen migrene siden jeg var tjue år, så jeg vet at auraen forsvinner relativt kjapt, og at da er det kun hodepinen igjen. Jeg håpte jeg hadde klart å roe den ved å være kjapp til å ta smertestillende.

Katastrofetanker

Jeg rakk mange katastrofetanker den halvtimen jeg lå på senga uten å kunne se noe, og da auraen forsvant og jeg kjente at hodepinen så absolutt var til stede, så jeg ikke stort lysere på tilværelsen. Trøsten var at den eneste øvelsen vi hadde på fredagen var farmers’ hold. Den visste jeg at jeg kunne gjøre selv om jeg hadde migrene.

Jeg fikk i meg frokost etter hvert, gikk tilbake på rommet og holdt meg der det meste av dagen. Hodepinen ble ikke bedre, men jeg hadde i hvert fall sluttet å ha panikk på grunn av den.

Rundt klokka tre skiftet jeg, fikset sminken, sjekket at konkurransesekken var klar og gikk ned. Stor var min glede da jeg så at min aller første coach, Gemma Taylor, hadde kommet. Hun og kjæresten, Knut, skulle være sammen med oss i helga, og jeg hadde gledet meg veldig til å treffe henne igjen. Hoveddommer, Richard Skog, hadde også kommet, så det ble masse gode klemmer og klapp på skuldra før vi gikk ut til utøvermøte.

Årets NSM/NSK hadde rekordlav oppslutning, I alle klassene var det veldig få påmeldte, og i min klasse var det kun fire påmeldte. Dessverre måtte en av konkurrentene mine trekke seg, så vi var kun tre som stilte til start. Første øvelse var farmers’ hold, en øvelse hvor man skal holde farmers-lodd så lenge som mulig. I min klasse veide loddene 90 kg per stykk, og jeg var først ut sammen med debutanten Anita Linmo.

God start

I øvelsen går tida fra det øyeblikk loddene har forlatt bakken, og tida stoppes når det første loddet treffer bakken igjen. Jeg registrerte i sidesynet at jeg var kjappest av bakken etter at det ble blåst i fløyta, og så gikk jeg inn i dette mørke stedet man må være i for å holde ut en slik øvelse. Jeg vet at mange velger seg «a happy place», men for min del blir det bare mørkt. Jeg lukker ut alt og alle og bare holder ut.

Jeg registrerte i sidesynet at Anita skar litt grimaser og tydelig viste at hun syntes det var vondt å stå slik, men likevel holdt hun ut. Omsider slapp hun, og kort tid etterpå slapp jeg også. Egil kjeftet litt på meg fordi jeg ikke holdt lenger, og han trodde ikke helt på meg da jeg sa at jeg sto lenger enn henne.

Jeg visste at min siste konkurrent, Helle Wien Møller, ikke hadde løftet tyngre farmers’ enn 80 kg på trening, så jubelen sto i taket fra både meg og mannen hennes da hun lett løftet opp konkurransevekta og bare sto. Etter hvert sto hun så lenge at jeg kjente jeg ble litt bekymret. Likevel, jeg vant øvelsen med 42,94 sekunder, foran Anita med 41,4 sekund og Helle på 29,91 sekund.

Video: Farmers’ hold

Første øvelse var over, jeg hadde min første øvelsesseier, og nå var det kun igjen å spise og drikke godt før de fire øvelsene på lørdagen.

Lørdagen våknet jeg opp og kjente på at hodepinen fortsatt var der. Ikke bare var den fortsatt til stede, jeg var søkke forkjølet også. Jeg kjente motivasjonen dalte kraftig da, men jeg kunne jo ikke gi meg. Jeg måtte fortsette å kjempe, så kunne jeg heller brukte tid på å være syk når alt var over.

Jeg spiste frokost, snakket litt med Gemma og Knut, fikk i meg en tekopp og litt pre-workout og gikk ut for å ta fatt på dagen.

Bommet hårfint

Første øvelse var vikingpress, og siden jeg vant første øvelse, gikk jeg sist ut. Vekta som var annonsert var 80 kilo i hendene, men siden det med stor sannsynlighet kun var meg som ville være i stand til å få reps på denne vekta hadde Egil og dommerne bestemt seg for å senke vekta litt. I hendene veide det nok nærmere 70 kg enn 80, og jeg kjente det var helt greit, form tatt i betraktning.

Helle var først ut og klarte jublende å få opp en rep. Anita presset ut tre, så jeg bestemte meg for at jeg måtte ha 4 reps. Men … slik ble det ikke. Jeg fikk tre godkjente reps, og bommet hårfint på 4 reps. Makan til tull!

Delt førsteplass mellom Anita og meg i denne øvelsen, og jeg var fortsatt i ledelsen.

Video: Vikingpress

Voldsomme hostekuler

Neste øvelse var sandsekk til power stairs. En 80 kg sandsekk skulle plukkes opp fra bakken, løpes med i fem meter, settes ned, plukkes opp igjen og så løpe fem nye meter før man spurtet tilbake for å kjøre 4 trinn med 120 kg power stairs og 4 trinn med 140 kg. I utgangspunktet er dette øvelser jeg digger, men med tanke på at jeg hostet slik at jeg brakk meg, så gruet jeg meg veldig. Igjen var jeg heldig nok til å gå sist ut, så jeg så at her måtte jeg ikke fullføre alle trinnene med det siste loddet for å vinne. Det var betryggende.

Helle var først, fullførte sandsekk og fikk opp 120-loddet tre trinn før tida gikk ut. Anita fullførte også sekken, fikk opp alle fire trinnene med 120-loddet og et trinn med 140 kg. Så var det min tur, og maken til kløning skal man leite lenge etter. Normalt er jeg kjapp med sandsekk, både å få den opp fra bakken og med å bevege meg med den, men denne gangen følte jeg alt gikk i sakte film. Det samme med power stairs. Dette er en øvelse jeg er meget god i, og nå gikk det bare seint. Likevel, jeg fullførte øvelsen på 51,87 sekund, godt innafor tidsgrensa på 60 sekunder.

Video: Sandsekk til power stairs

Før tredje øvelse ledet jeg med to poeng, og kjente på at det var helt greit. Fortsatt hostet jeg til jeg brakk meg, Otrivin comp var bestevennen min og mest av alt hadde jeg lyst til å sove.

Ny delt førsteplass

Tredje øvelse var en underlig form for markløftstige. Vi skulle ha en repetisjon på 120 kg, en repetisjon på 140 kg og så skulle vi kjøre maks reps på 160 kg. Jeg liker markløft, og så litt fram til denne, spesielt med tanke på at jeg har jobbet mye teknikk de siste to årene og vet at jeg ikke bare er fysisk sterk i øvelsen, men også teknisk sterk.

Igjen var Helle først ut. Hun dro en fin rep på 120 kg, men bommet dessverre på 140 kg. Anita dro både 120 kg 140 kg lett, og så dro hun jaggu 4 reps på 160 kg. Jeg forbannet meg selv litt da, siden jeg de siste månedene hadde oppfordret henne til å utfordre seg selv i markløft. Men, konkurranse er konkurranse, og jeg kunne ikke gjøre annet enn å «gønne på»

120 kg gikk lett, 140 likeså. 160, derimot … jeg er usikker på om det var hodet som jobbet imot kroppen eller om kroppen jobbet mot hodet, jeg surret det uansett bra til. Målet var 5 reps, jeg endte med 4 reps og en ny delt førsteplass med Anita.

Video: Markløftstige

Før siste øvelse ledet jeg fortsatt med to poeng, og jeg visste jeg måtte surre det bra til for å ikke ta med meg min syvende tittel hjem. Øvelsen vi skulle gjennom var Wheel of Pain; en trekonstruksjon med fire armer man skal dytte rundt på. Vekta på sleden var 150 kg og i tillegg kom selve konstruksjonen, og siden jeg hadde gjort denne øvelsen i sommer og da endte på i underkant av 75 meter, regnet jeg med at dette skulle være en enkel sak.

Krevende avslutning

Men … jeg burde jo visst bedre. Egil og crewet hadde bestemt seg for å komplisere hele øvelsen, og jeg så fort da gutta holdt på at dette ikke var det barneskirennet jeg hadde sett for meg. Her måtte man jobbe hardt for å få resultat, og resultat må måtte jeg jo ha.

Igjen var Helle først ut. Hun hadde vunnet øvelsen da vi konkurrerte i Luisa i juli med hele 92 meter, så da hun endte på 26,82 meter denne gangen kjente jeg at jeg grudde meg. Hun er nemlig mye råere i slike øvelser enn det jeg er. Anita dyttet seg gjennom 7,23 meter og så var det min tur. Jeg hadde en idé om at jeg måtte gi alt i begynnelsen, men alt jeg gjorde var å stampe i løs grus. Jeg kom meg ikke av flekken! Jeg svettet og tenkte at dette kunne jeg ikke ha noe av, så jeg dyttet og presset så godt jeg kunne og kom hele 11,45 meter – noe som ga en andreplass i øvelsen.

Video: Wheel of pain

Da jeg fikk pusten tilbake, prøvde jeg å regne. Jeg regnet med at jeg hadde vunnet konkurransen, men jeg torde ikke juble. Hva om jeg regnet feil? Hva om jeg hadde oversett noe? Jeg fikk klemmer og klapp på skulder, men torde ikke juble …

Gleder meg til verdens sterkeste

Omsider var de lettere kvinneklassene over, og runder ble omgjort til meter. Jeg sjekket strength results flere ganger, og omsider kunne jeg juble.

Jeg var Norges sterkeste kvinne 2022.

Jeg hadde vunnet min syvende tittel!

Tusen takk til Egil, Per Gunnar og de andre i crewet for en fantastisk bra gjennomført konkurranse. Tusen takk til Anne Grethe og resten av staben på Fefor Høyfjellshotell for å la oss få arrangere konkurranser på verdens kuleste arena. Tusen takk til Anita, Helle og alle de andre fantastiske utøverne som stilte i årets konkurranse.