Løp 32 mil på 52 timer

UTØVERBLOGG: Jeg er nybegynner innen ultraløping, og har løpt noen få løp i fjor og i år. Jeg løper fordi det er gøy, og det er gøy å gjøre litt forskjellige løp. Dette året var planen å løpe Koldbrann 99k trugeløp, Skuggenatten 12-timers, og Bislett 24. De to første ble avlyst, og erstattet med Hagemanns høydemeterløp og Vestfold Historic Ultra Trail (begge fantastiske løp på hver sin måte).

Da det begynte å nærme seg Bislett 24, kjente jeg at jeg ikke var så motivert, da jeg allerede hadde løpt på en rundbane i 24 timer i finalen i høydemeterløpet. Jeg ville dessuten bli skuffet om jeg ikke hadde presset meg minst over 220 kilometer, selv om jeg løper for å fullføre løp, uavhengig av tid og plassering.

Sørlandsduo

Da jeg tilfeldigvis på Facebook så at Arendal-bosatte Øyunn Bygstad skulle løpe TEC200 miles, så ble jeg umiddelbart glad. Det var dette jeg skulle gjøre! Delta på et eventyr av et løp med eneste formål å ha det gøy og fullføre. Billett ble kjøpt og det å få solgt startnummeret til Bislett var som å kaste brødsmuler til spurven.

På Kjevik flyplass møttes Øyunn og jeg på vei til Stockholm, dagen før løpet, begge med fullpakket bag og koffert pakket fulle nok til å klare oss gjennom en apokalypse. Vi diskuterte litt rundt løpet og hadde planen klar: Løpe første 100 miles på i underkant av 24 timer, slik at vi skulle ha opptil 30 timer på de neste 100-miles for å klare cutoff på 54 timer. Enkelt og greit og slik jeg liker det.

Tre deltakere

Dagen etter ble vi hentet av løpsleder David Sundvall, og kjørt fra hotellet til startområdet. Her snakker vi service. Nå er det slik at 200-miles løp nok ikke trekker like mange deltagere som hytteplanmila og London Marathon, men sju påmeldte var det. Rett før start var vi imidlertid bare tre personer: Øyunn Bygstad, Tommy Carlsson (et seigt bikkjeskinn av en ultraløper som har løpt TEC 200 tidligere, og toppet formen med å løpe over 700 km i et seksdagersløp i september), og meg.

Vi satte i gang med oppgaven foran: Løpe 28 runder på 11,5 km. Vi løp de første tre rundene sammen før vi kjørte vårt eget løp og pace. Løypen starter rett inn i en bratt grusbakke, som så går nedover, og oppover og nedover før det er et par flate kilometer langs et vann, hvor man så passerer gjennom et lite byggefelt og forsvinner innover i skogen på stier og grusveier à la Kollen og lysløypen på Dømmesmoen i Grimstad. Etter om lag ni kilometer kommer man ut på flat vei igjen og krysser inn gjennom skogen, før man er tilbake ved startområdet. Etter å ha dunket gjennom en del runder i dagslys og nattemørke begynte jeg å bli latterlig trøtt, selv om det bare var gått rundt 20 timer siden starten.

Desperasjon

I grålysningen la jeg meg i ren desperasjon i en gapahuk med håp om en fem minutters power nap. Om jeg sov eller ikke, aner jeg ikke, men jeg hørte plutselig fottrinn, og der var Øyunn i ferd med å passere og jeg hev meg av gårde og snakket litt med henne om tingenes tilstand. Det nærmet seg halvveis nå, men begge så nok litt mørkt på det mht. å skulle mer enn doble løpt distanse, i samme fart som vi hadde holdt hittil, i 30 timer til.

Personlig tenkte jeg at klarer jeg ikke fullføre dette, skal jeg aldri prøve igjen! Å gi seg på det tidspunktet var like aktuelt som å stille til start på Berlin Marathon med splitshorts og singlet. Vi er tross alt ultraløpere med litt selvrespekt.

Ved passering 100 miles på under 24 timer hadde vi begge kviknet litt til, både fysisk og psykisk, og tok en kort velfortjent pause i garderoben. Jeg fikk meg fem minutter på øret på en benk, før jeg startet neste runde rett før hele hurven av deltagerne i barneløpene med 100- og 50-miles-distanse. Kroppen føltes bra, og det var oppmuntrende å få kudos fra de passerende løperne som tilsynelatende var over seg av beundring og respekt for oss 200-miles-løpere som humpet av gårde. Utsagn som «bra kämpat», og «du ser pigg ut» satt løst, selv om jeg må ha sett ut som jeg var på permisjon fra lindrende enhet etter lang tids kreftsykdom, for et siste stunt.

Vondt overtråkk

Neste gang jeg var i målområdet, traff jeg Øyunn i deltagerteltet. Hun var tydelig lei seg, da hun hadde klart å snuble og skli i garderoben med påfølgende overtråkk og DNF-status (Did Not Finish). Etter overbringelse av kondolanser var det ut igjen, og jeg regnet ut at dersom jeg i snitt brukte i underkant av to timer per runde inkl. pause, ville jeg ende opp med sluttid rundt 50 timer, altså to timers slack. Kroppen gjorde jobben sin, og holdt bra inn mot andre natt, hvor jeg så hadde et par runder med opp mot 2,5 timer for å plastre tær og smøre inn utsatte og unevnelige kroppsdeler med sauefett, og deretter få seg et par power naps til på 5-15 minutter.

Det må nevnes at det var upåklagelig god stemning i deltagerteltet hvor jeg fikk tilbud om hjelp, mat og drikke og teppe og vekketjeneste ved mine to power naps.

Jeg hadde gått litt over skjemaet mht. tid, men visste at jeg ville føle meg oppladet, og satte i gang den fjerde siste runden i et bra tempo (relativt sett), med 1,5 time på runden. I etterkant leste jeg på Facebook på siden for løpet at noen av de som fulgte med ble tydelig stresset og opprørt over utviklingen i rundetider med sitater som «Av varvtiderna att döma så går han dom varven eller dräller orimligt mycket i depån», og «Stødjer ditt uttalande full och fast. Det är ett fullständigt oursäktligt beteende. Jag är fortfarande förbannad och kommer sannolikt få svårt att somna i natt!».

Kontrollert avslutning

Uansett var det gøy å by på spennende underholdning for de som nerdet og fulgte med på rundetidene!

De tre siste rundene gikk også kontrollert, med bra fart, og plutselig møtte jeg Øyunn med åpne armer i et kryss og hun hinket noen hundre meter sammen med meg før hun ønsket meg lykke til videre. Den aller siste runden løp jeg sammen med en engelskmann som løp «miniultra» på 46 km. Vi snakket om alt fra løping, til oppussing og Marvel-filmer og før jeg visste ordet av det, var jeg i mål.

TEC 200 miles, check!