Fredag morgen viste vekten 1,5 kilo over hva jeg skulle veies inn på. Etter en liten frokost måtte jeg finne frem masse klær og en søppelsekk. Den hadde jeg på meg for å svette lettere. Etter 40 minutters lett trening hadde jeg gått ned nesten to kilo. Jeg veide inn på 79,1 kilo. På kvelden gikk jeg på vekten igjen bare for moro skyld. Da hadde jeg gått opp fire kilo siden innveiingen.
Se video fra vektpining før kampen under:
Neste dag var det endelig klart for min 7. proffkamp, i Frederikshavn mot Ivan Stupalo fra Kroatia. Jeg følte meg avslappet og klar for oppgaven foran meg. Jeg hadde forberedt meg godt, noe du kan lese mer om i mitt
FØRSTE BLOGGINNLEGG
for Lokalsporten. Selvsagt var det en del spenning i luften, men sånn skal det være. Hver kamp er viktig. Det holder ikke bare å vinne, men man må vinne på en imponerende måte. Man må se bra ut og vise at man har utviklet seg.
Oppvarmingen var som vanlig fylt av mye spenning og ro. Jobben var allerede gjort etter veldig mange timers trening. Nå gjaldt det bare å bli skikkelig varm. Å gå inn i ringen kald kan få store konsekvenser. Man må være klar fra første sekund. Det å bli truffet hardt når kroppen ikke er varm, eller klar, er ikke noe særlig. I boksing vet man aldri hva som kan skje – kanskje kommer motstanderen løpende ut i full fart mot deg. Da må man være skjerpet.
Se video fra oppvarmingen her, sammen med min trener Max Mankowitz:
Jeg startet kampen med å finte litt og slå noen lette jabber (rett venstre.) Jeg ville bare se hvordan han reagerte. Om det var noe han bet på. Ganske kjapt skjønte jeg at han ikke hadde noe forsvar mot jabben min. Likevel ville jeg ikke gjøre meg selv forutsigbar, så jeg fortsatte med fintene, varierte tempoet på jabbene og doblet dem opp av og til. På forhånd visste jeg at han var flink til å flytte hodet sitt. Nå fikk jeg ham til å flytte det dit jeg ville ha det. Jeg satte også noen kroppsstøt tidlig. Det tapper motstanderen for energi. Han ristet noen ganger på hodet sitt for å vise at han ikke kjente noe til det, men det er et klassisk tegn på at man faktisk kjenner det veldig godt. Han ga meg bare mer å gå etter.
Neste runde fortsatte i samme spor. Han klarte ikke å gjøre noen justeringer, men jeg var fremdeles på vakt. Plutselig kunne det jo komme noe mot meg. Jeg følte meg trygg på venstra mi, så jeg valgte å slå en dobbel jabb som ikke var ment for å treffe. Det var kun for å avlede ham for de neste slagene jeg slo – en høyre kryss etterfulgt av en kjapp venstre uppercut. Begge slagene traff midt på haken, og da uppercuten landet, falt han et godt stykke bakover. Han landet på ryggen, dommeren begynte å telle, men han kom seg opp. Da var det bare å gå rett på sak igjen.
Jeg visste jeg hadde ham. Noen jabber, noen lette slag, noen harde svinger rundt guarden. Jeg kunne se han sank mer og mer sammen, så jeg stoppet ikke å slå. Han gikk i bakken for andre gang, men denne gangen reiste han seg ikke. Dommeren talte til 10 og veivet med armene. Kampen var over, etter 2 minutter og 37 sekunder ut i 2. runde. Min 6. seier, min 2. på knockout. For en deilig følelse. Umiddelbart etterpå kjente jeg sympati for motstanderen min. Det er ikke rom for sånt når man bokser, men det kommer gjerne frem etterpå. Man vil jo ikke skade hverandre. Det så heldigvis ut til å gå bra med ham.
Nå i etterkant har jeg fått utrolig mange positive tilbakemeldinger fra veldig mange forskjellige personer. Det er alltid gøy. Forhåpentligvis blir det kamp igjen ganske snart. Det er snakk om et stevne i midten av mars, men jeg vet ikke om jeg får bokse der ennå. Det hadde vært veldig bra for meg. Jeg har mye mer å gi.
Følg meg også på: