Badlands – et minne for livet

En gang tidlig i fjor høst fikk jeg ei melding fra min gode sykkelkompis Sturle Dahl: «Øy! Hvor stor er sjansen for at du blir med og sykler Badlands til neste år?». Oi, tenkte jeg – det hadde jo vært gøy, men det er mye som skal klaffe for å få det til, og det er jo dessuten både langt og krevende. Så jeg ga et litt lunkent svar. Men så begynte jeg å kverne på tanken. Man lever jo bare én gang og hele den pakka der, så det varte ikke lenge før jeg kom med et utdypende svar: «På en skala fra 1 til 10? Jaffal 9!».

Deretter begynte ballen å trille. Vi fikk med tre kompiser til, og vi fordelte oss på to par og én solo. 1. desember satt vi klare foran pc-er og nettbrett i stuer og hjem, klare for å sikre oss en plass. På få minutter hamret vi på tastaturene det vi kunne, og da støvet hadde lagt seg, hadde tre av oss fått plass (da det nærmet seg, fikk de siste to også plass). Forventningene var store som iskulene på Tømmerstø brygge, og vi gledet oss massivt.

Forberedelsene

Denne lille håndfullen av sykkelglade venner brukte ventetida godt. Det ble mange både korte og lange turer, med testing av utstyr, koking på detaljer og nerding på utstyr. Det er fint å ha gode unnskyldninger for å ta en tur med gutta, prøve dekk og fett stæsj, ta en pizza på Fabriken, eller treffes for en baier for å diskutere strategi.

Vi gjorde sannelig vårt for å holde samfunnsmaskineriet i gang med å sørge for både omsetning på sykkelbutikker og gi logistikkbransjen noe å frakte i retning Kristiansand. Vi ofret oss gjerne, null stress. Vi ga til og med SAS full tillit og kjøpte flybilletter til Malaga med blåøyd klokkertro på at flyene skulle gå som planlagt.

Magisk landskap

September kom, og til tross for feite sykkelkofferter med god overvekt, og tilhørende utfordringer med å få med disse på buss og taxi, kom vi oss omsider til startbyen Granada i Andalucia, ved foten av Sierra Nevada. Dagen før rittet fikk vi testet de første 28 km av løypa. På denne distansen klatret vi godt over 1000 høydemeter, og vi fikk kjent litt på spansk temperatur.

Men, hva er nå dette «Badlands» spør du? Jo, det er altså et sykkelritt for solo-deltakere eller par, som går på grus og kjerreveier ut i inkjevetta på bygda og i fjellene. Det er start søndag kl. 08.00 og tidsfristen for mål er fredag kl. 20.00. Da må vi ha tilbakelagt 780 km og 16.000 høydemeter. Sov, spis og hvil når du vil, og du kan ikke ta imot hjelp fra noen, utenom å kunne kjøpe mat og drikke underveis. Alt nødvendig utstyr har vi med oss på sykkelen, puttet i små vesker på sykkelen: i ramma og bak setet. Reservedeler og verktøy, soveutstyr, mat og klær. Ruta er fast og lastet ned på gps-ene.

Søndagen kom, og vi sto klar på start. Litt nervøse og usikre på hva som ville møte oss, men også med forventninger om et eventyr. Timene i starten gikk fort, og det var mange deltakere som dannet små grupper, så vi var sjelden alene den første halve dagen. Men utover dagen ble det mer glissent, og det var egentlig fint å finne vår egen rytme og fart.

Landskapet er helt magisk idet vi sykler inn i det som kalles Gorafe-ørkenen. Det er her vi skjønner hvorfor det heter Badlands. Scener som tatt ut av en westernfilm. Dype kløfter og raviner i et landskap hvor plutselige regnskyll har erodert bort deler av landskapet og lagt igjen kvasse rygger og dype daler. Vi sykler på kjerreveier oppe på ryggene, men stuper av og til ned i dalene, og opp igjen på andre siden. Det blir høydemeter ut av slikt. Bratt er det også, og varmt. God kok.

Eget lysshow

Vi fyller magene på enkle barer eller restauranter i små, koselige landsbyer. Hvitkalkede klynger av hus oppe i en dalside. Vi sykler inn i den første natten, på med lyktene og klare for nattskiftet. Halv to finner vi oss et fraflyttet hus og legger ut liggeunderlag og bivvy-bags på en betongplatting. Natta – snakkes halv seks. Opp på syklene, på med lys, og så tråkke halvannen time til et sted å kjøpe frokost.

Gor – siste utpost før den mest avsidesliggende delen mot Calar Alto-observatoriet, 2150 moh. Lang utforkjøring ned på andre siden, et stopp for å fylle vann og mat, og så inn i Tabernas-ørkenen og Las Ramblas – uttørkede elveleier, med løs sand og grus. Veldig fristende i ettermiddagsheten. Det var visst her de spilte inn spaghettiwesternklassikeren «Den gode, den onde og den grusomme» – just som vi kan kjenne kruttrøyken.

Nattskiftet bød på en klatring opp til 1300 moh og stupbratt ned på grusveier i mørket i retning kysten. Klokka 02.00 rullet vi ut soveriggen på en betongkloss tett ved veien, vel, egentlig et gigantisk kumlokk. I det fjerne gikk det kraftige byger med lyn, så vi hadde vårt eget lysshow. Vi fikk noen timer lukkøye, før vi litt avventende rullet mot den grå horisonten med tidvis blink. Etter noen timer møter vi Middelhavet og det lysner.

Sola titter fram, og det er lutter glede. På en taverna langs stranden før storbyen Almeria, skyfler vi inn en dugelig porsjon paella og skyller ned med lokal cerveza. Stemningen er god, og Sturle tar sjansen på å lansere en tanke om å kjøre i ett strekk til mål. Det er drøye 200 km og småpene 6000 høydemeter igjen – og minner igjen om at det er lite asfalt. Jeg er i modus, og Sturle jubler. Peisa pao!

Paellaen vil nesten opp igjen i løpet av den kommende klatringen på 14 km og 800 høydemeter opp ei steinrøys. Det er ettermiddag, god kok, og noen har skrudd av vifta. Men vi kommer oss over. Det er så utrolig moro å treffe andre ryttere på barene og kafeene i landsbyene vi sykler igjennom. Det er så god stemning, og vi konkurrerer jo knapt mot hverandre.

Det er bare ett stort fellesskap der alle bryr seg om hverandre og spør om hvordan det går og motiverer hverandre. Det går på engelsk, da det er deltakere fra mange land. Og det går på enkel spansk i forsøk på å få bestilt noe å spise: «boccadilla con jamon y quese, por favor». Og det virker, for mat får vi. Og brus. Masse brus.

Seig avslutning

Den siste natta blir seig. Idet vi tar av fra en asfaltert vei, inn på en kjerrevei og over ei elv, starter El Muro – en betongvei som slynger seg opp i mørket, i noe som virker som en evighet. Men vi kommer da opp. Da klokka nærmer seg tre denne natta, passerer vi gjennom en liten landsby, hvor alle sover unntatt oss og et kobbel av hunder. De er heldigvis ikke løse, men høres godt.

På torvet i landsbyen må jeg rett og slett bare unne meg en kraftdupp. Et kvarter i drømmeland gjør underverker, og vi er klare for å suse videre inn i natten. På morgenkvisten treffer vi et av de andre parene, to tyskere. Hyggelige folk, og vi er jo enige om at vi ikke konkurrerer.

Det er bare det at de har plassen foran oss, og med litt EDB-arbeid finner vi jo ut at vi faktisk er på 7. plass. Vi kjører stadig forbi hverandre, og det kan se ut som vi har fått vekket noe kompetitivt i oss, tross søvnmangel og møre bein. En lang historie kort – vi gønner på det vi har de siste to milene, og stuper inn i målbyen Capileira på 6. plass i lagkonkurransen, etter 76,5 timer, 793,5 km og 16.025 høydemeter.

Epilog

Dagen etter målgang tar vi turen over fjellet til Granada. Det er noe med å lukke sirkelen, og det er dessuten en nydelig dag. 1900 høydemeter klatring tar oss til toppen av Pico Veleta, 3396 moh. På veien opp har vi tid til å kontemplere over turen vi har hatt. Gode forberedelser, godt utstyr, jevne prestasjoner, klare forventninger og at vi fulgte planen, pluss litt flaks bidro i stor grad til at vi hadde en helt magisk opplevelse.

Naturen, menneskene vi møtte, og samspillet oss imellom, sitter igjen som gode minner. Den romslige kubiffen og den kraftige, spanske rødvinen vi nøt i Malaga ved reisens ende var en perfekt setting for å planlegge nye eskapader på sykkel. Takk for turen!

PS! Fem kristiansandere deltok på Badlands: Roger Nodeland (solo), Hans Petter Hustad og Jon Olav Holmen (par), Sturle Dahl og Espen Slemdahl (par). Rundt 150 deltakere startet i soloklassen, og 86 i klassen for par.