Idretten var på frammarsj som folkebevegelse i Norge på begynnelsen av 1900-tallet. Oppsvinget i Europa hadde startet med de olympiske lekenes renessanse. I 1896 ble det første moderne OL arrangert i Aten. Særlig skulle OL i Stockholm i 1912 få stor betydning for idrettsinteressen i Norge, selv om verdenskrig og rasjonering sinket utviklingen.
Byggingen av kraftstasjonen på Tryland fra våren 1919 gjorde at det kom arbeidere fra andre deler av landet til Vigmostad. Flere av disse ble pådrivere for å spre idrettens gleder og inspirerte Vigmostad ungdomslag til å stifte et idrettslag. Representanter til styret i det nye idrettslaget ble valgt ut blant medlemmene i ungdomslaget.
Første styremøte
15. desember var første styremøte i idrettslaget. Daniel Ekeland ble valgt til lagets formann, den skiinteresserte ingeniøren L.G. Gjølme ble viseformann, mens Jørgen Tryland ble kasserer og sekretær. I tillegg satt Samuel Laudaas og Tobias Vigmostad i dette første styret. Flere av disse familienavnene skulle gå igjen gjennom den første og mest, legendariske delen av idrettslagets historie.
Det er vanskelig å se for seg i dag, men den gang var skihopping en av de mest populære og banebrytende idrettene. Det gjaldt også på Vigmostad der skihoppingen holdt seg populær til langt ut på 1950-tallet. Sett i ettertid virker nettopp behov for flere hjelpende hender til å fullføre byggingen av hoppbakke på Tryland, å være en av årsakene til at idrettslaget ble stiftet. Men selv om hjertene banket aller mest for skihopping, var det særlig i friidrett at lagets utøvere ble dyktige. Det første stevnet på Vigmostad fant sted allerede 9. september 1920.
Lagets første bane var en liten slette inntil Daleveien, dagens Audnedalsveien, tvers overfor der grendehuset står i dag. Tomten hadde idrettslaget fått leie av prestegården. Som med all pionervirksomhet var innsats vel så viktig som resultat og glamour da det denne dagen i september ble konkurrert i klassiske øvelser: 100 meter sprint, høydehopp, lengdehopp, kulekast, diskos og spydkast.
I tillegg til de lokale deltakerne, stilte utøvere fra de eldre idrettslagene i sør: Giv Akt og Buhølen. Stevnet fant sted søndag morgen, etter gudstjenesten. Været var pent, men hele uka igjennom hadde det regnet jevnt. Den våte, til dels gjørmete banen satte sitt preg på resultatene.
Ingen madrass
På stevnet var det mange særegenheter å bite seg merke i med dagens øyne. Utøverne møtte hverandre først i høydehopp. I løpet av våren hadde Vigmostad idrettslag fått laget seg et høydehoppstativ som gjorde nytten, men selve listen var ikke helt som ønsket. Den ble en nyttig unnskyldning hver gang det ble riv. Kanskje var listen laget av en mer eller mindre rett grein fra skogen? Det fantes ingen nåde for utøverne i nedslagsfeltet. Der høydehoppere i dag tas imot av en madrass, var det hard jord. Det gjorde sitt for hvor mye utøverne våget å satse. Alle fikk tre forsøk, og det var best å lande på beina på den harde grunnen.
For kasteøvelsene kule og diskos var det ingen kulering, men bordbiter – avkapp fra arbeidet med kraftverket – som var blitt spisset og slått ned i bakken i en ring. Kasteren skulle stå innenfor denne sirkelen. Til forskjell fra hvordan vi i dag kjenner friidrett, målte alle kastøvelsene sammenlagtlengden av venstre- og høyrearmskast. Hver og en kastet sine tre kast med høyre hånd, det beste resultatet ble notert ned, og neste mann gikk inn i ringen. Etter at alle hadde gjort sitt kast med høyre hånd, startet det på nytt med venstre.
Den lille sletten de hadde til rådighet, gjorde ikke at deltakerne besinnet seg. En gang, enten på dette første stevnet, eller på trening i forkant eller etterkant, havnet en diskos i hagen til en av naboene.
Ulike tilpasninger
Områdets størrelse gjorde at det måtte gjennomføres ulike tilpasninger. Lengdehopp startet på tunet foran heradshuset, før deltakerne krysset Daleveien og nådde fram til satsplanken ute på sletten. Og 100 meteren ble i sin helhet gjennomført på hovedveien. Ferdsel der var så sjelden at det ble vurdert som greit å grave små startgroper i veibanen. En av dommerne, enten ingeniør Gjølme eller styreleder Ekeland, sto ved målstreken med stoppeklokke og et hvitt lommetørkle og ga signalet for start samtidig som ordene «klar, ferdig, gå» runget over Vigmostad. Og så løp de, idrettspionerene, raskere enn de fleste hadde maktet i dag, enda de i beste fall hadde turnsko eller gummisko på føttene.
Det var hardføre menn som deltok i dette stevnet, de var sterke og utholdende, vant til hardt arbeid, og resultatene de oppnådde gir inntrykk av nettopp det. Samtidig var det fjernt fra dagens idrettsutøvere, noe en av deltakerne erindret godt 60 år seinere:
«Ord som oppvarming og konsentrasjon var helt ukjente begrep … vi hadde deltakere med som aldri hadde tatt et diskoskast før. Og når vi skulle til med venstre hånd også, ja da var det mye rart å se. Vi lo av hverandre og hadde det moro, men alle gjorde sitt beste og alle var gode venner», fortalte Gabriel Aukland til lokalavisen i 1979.
Jentene serverte mat og kaffe
Med kø for å gjennomføre hver øvelse, strakk stevnet seg til langt på dag. Underveis serverte jentene i ungdomslaget mat og kaffe inne på heradshuset – det var fremdeles lenge til kvinner ble invitert til å delta i idretten – til tross for at for eksempel Molla Bjurstedt hadde tatt norsk bronse i tennis for kvinner i 1912-olympiaden. Også i stevnene i årene som fulgte var idrettslaget avhengig av ungdomslaget for å lykkes med arrangementet.
Øvelsene var delt opp i tre grupper, med premiering for sammenlagtresultat i hver av disse gruppene. I høydehopp, lengdehopp og tresteg vant B. Foss foran Gabriel Aukland. På 100 meter vant T. A. Bustamoen foran Gabriel Aukland. Til slutt var det kulestøt, diskoskast og spydkast, der J. Gjertsen vant foran Gabriel Aukland og Jørgen Tryland. Med sine tre andreplasser ble Gabriel Aukland stevnets beste utøver totalt.
På kvelden var det fest på heradshuset der premiene ble delt ut av ingeniør Gjølme. Lærer Juberg holdt foredrag. «Seinere var det leik og anna», som det alltid heter i styreprotokollen.
Etter denne første, oppløftende sesongen ble idrettslaget inspirert til å skaffe seg større bane. Diskosene kunne ikke fortsette å fly inn i hagene til folk.
Durabelig pokalkamp
I 1921 oppsto den legendariske Pokalkampen mellom Buhølen, Giv Akt og Vigmostad Idrettslag, der hvert lag kunne stille med så mange deltakere de ønsket, men bare de fem beste resultatene fra hvert lag på hver øvelse ga poeng, basert på poengberegningen i tikamp. Konkurransene fant sted i juni, juli og august, et stevne på hvert lags «hjemmebane». Pokalen skulle gå til laget som etter tre år hadde flest seire. Det ble en durabelig kamp.
Det var en viktig strid for de tre bygdene, men også noe mer enn det, fortalte Gabriel Aukland: «Selv om det var alvor med den gangen også, så blandet leken seg mye inn». Det ga noen av generasjonens beste minner og bygget opp et kameratskap som strakte seg livet ut.
Tøffe krigsår
I årene som fulgte fram mot krigen, utviklet Vigmostad idrettslag seg til å ha en av de aller sterkeste friidrettstroppene i fylket, og de fikk seg en ny idrettsplass nær heradshuset. Det er mange årsaker til at idrettslaget ikke beholdt sin posisjon. Under krigen ble denne nye idrettsbanen parkeringsplass for tyske kjøretøy, og de sentrale personene i idrettslaget havnet i fangenskap. Dermed ble det ikke mulig å sette en ny generasjon inn i idrettens gleder. De negative konsekvensene var merkbare for idrettslaget til langt inn på 1970-tallet.
Mer om blant annet idrettslagets oppstart, hopprenn med en OL-vinner på startstreken, om da friidrettsforbundet sendte en representant til Vigmostad for å se om det var stjerner å hente og hvilket idrettslag som stakk av med pokalen i den aller første pokalkampen, er omtalt i boka Vigmostad idrettslag – 1919-2019, som nå er utgitt og blant annet selges direkte av idrettslaget.