FK Radar legges nå ned, men jentefotballen i Vågsbygd lever videre – i Våg FK

Her er noen av milepælene i Radars 37 år gamle historie:

\* Forsommeren 1977:

Flere «gutte-jenter» fra Møvikbakken hadde over lengre tid møttes på grusbanen bak Møvig skole for å spille fotball. Som trener fikk de med seg Reidar Halvorsen, også han fra Møvikbakken. Etter hvert kom flere til, og det som var ment som en sommeraktivitet, ble utover høsten til faste treninger med 20 jenter i 14-års alderen. Mange av jentene var aktive i både IK Våg håndball og svømmeklubben VSLK. De første jentene var: Hilde Ourom, Lene Austenaa, Monica Olsen, Bente Halvorsen og Inger Abrahamsen.

\* Høsten 1977:

Laget søkte opptak i Norges Fotballforbund under navnet Bayern Crash. Navnet ble ikke godkjent og ble derfor endret til FK Radar. Allerede på den tid ble det av journalister stilt spørsmål ved at klubben ble etablert som egen kvinneklubb i stedet for å gå inn i IK Våg. Jentene svarte: Vi vil bestemme selv.

\* Gullalderen 1978-1984:

Jenteklubben fikk etter hvert gode trenere. Til Radars mannlige helter hører følgende: Reidar Halvorsen, Eivind Sandvik, Jonny Djupvik, Per Sunde, Ole Rath Hansen, Jørg Johnsen og Bjørn Maier. I 1978 hadde Agder Fotballkrets første prøveserie for damer. Lagene som var med var Radar, Randesund, Sødal, Otra, Lia, Trauma, Amazon og Vindbjart. Radar ble nummer tre etter Amazon og Vindbjart. I 1979 ble laget kretsmester og var for første gang i Norway Cup. Laget fikk stor pressedekning og oppmerksomhet fordi klubben var en ren kvinneklubb der jentene ville bestemme selv. Avisen Klassekampen skrev begeistret om klubben. Også Se og Hør laget reportasje om laget. I 1980 ble Radar-cup arrangert for første gang og laget oppnådde stor sportslig fremgang tidlig i 80-årene. I oktober 1982 vant laget opprykkskampen til I.divisjon og var første sørlandslag som spilte i kvinnenes øverste serie.

\* Depresjonsårene i 1984-86:

Etter 6.plass i toppserien for kvinner både i 1983 og 1984 gikk klubben på en økonomisk smell og måtte trekke laget fra øverste divisjon. Både gjelden og de administrative problemene vokste gjennom sesongen 85/86 og bare innsatsen fra noen få ildsjeler hindret at klubben ble slått konkurs.

Ny giv, 1987-1988:

Foran 1987-sesongen ble det holdt krisemøte – være eller ikke være. Sentrale spillere ble bedt om å fortsette og nye talenter ble hentet inn. Klubben var nå nede i 3.divisjon, men optimismen var tilbake og laget jaktet på opprykk til 2. divisjon. Målet ble nådd.

Radar blir en juniorklubb – 1989-1997: Sportslig gikk det bra, men atter en gang måtte laget trekkes på grunn av dårlig økonomi. Utover 90-tallet konsentrerte satsingen seg om å rekruttere yngre spillere. Radar, som stort sett hadde bestått av et dame-og pikelag, hadde nå pikelag i de fleste aldersbestemte klasser. Damelaget spilte i 3.divisjon og klubben innså at den ikke ville ha økonomi til å satse oppover i divisjonene. Siden den tid har klubben satset på yngre lag og sågar gitt fra seg mulighet for kvalifisering til høyere divisjoner. I likhet med andre idrettsklubber slet klubben med å rekruttere frivillige ledere og trenere til innsats for jentefotballen.

Krise Radars styre erklærte krise før årsmøtet i 1997. » Enten legger vi ned klubben, eller så går vi i dialog med Våg FK». Bakgrunnen var slitasjeskader hos de få som hadde jobbet frivillig på leder-og trenersiden over mange år. Da våknet ansvarsfølelsen og selvstendighetsinstinktene hos gamle Radar-travere. Argumentene var de samme som ved starten: Jentene ville få bedre sportslig tilbud utenfor Våg enn som en del av Våg. Hilde Ourom gikk inn som styreleder og har holdt fortet siden den gang.

Ny organisatorisk satsing Grep ble tatt for å bedre situasjonen. Inntektsbringende tiltak ble igangsatt og klubben kvittet seg med gjeld. Organisasjonsoppgaver ble profesjonalisert og ansvar ble fordelt på flere. For første gang i klubbens historie fikk Radar god kontroll på økonomien. I 2002 fikk klubben egne lokaler ved Vågsbygd Stadion. Fire ildsjeler (Lloyd Haugland, Bent-Arild Noreid, Heidi Åteigen og Hilde Ourom) la ned et formidabelt dugnadsarbeid da gamle garderober ble bygd om til et flott klubblokale. Klubben med rundt 100 medlemmer ble drevet svært effektivt med en omsetning på 300.000 kroner som kun ble brukt til én ting – et godt sportslig tilbud for jentene i Vågsbygd. Siden denne tid har klubben vært drevet godt, uten økonomiske problemer.

2000 jenter fra Vågsbygd I løpet av Radars 37 år har mer enn 2000 jenter og damer spilt fotball i klubben. De fleste er barn og unge fra lokalmiljøet. Fra å være hovedsaklig et damelag i norgestoppen markerte den seg de siste 12 årene sterkt i alle aldersbestemte klasser. Noe som ikke minst ble tydelig i Radar-cup. Radar ble en viktig del av barne-og ungdomsarbeidet i bygda. Klubben fremstod som inkluderende og fikk et godt omdømme. Den ble en del av Vågsbygd nære historie.

Radar har hatt mange spillere på krets-og regionslag. Mange Radar-jenter har gått videre til eliteserieklubber og noen har havnet på landslag. Den Radar-jenta som har nådd lengst er Trine (Trixie) Tangeraas som fikk flere år på det norske landslaget for kvinner, med høydepunktet fra OL i Atlanta i 1996 der laget tok bronse.

17\.oktober 2014 ble siste Radar-kamp spilt på Karussbanen. For styreleder Hilde Ourom (52) ble det en spesiell opplevelse. Hun var en av et knippe 14-16 åringer som etablerte klubben som egen jenteklubb i 1977. Hun har siden den tid vært i klubben. Tusenvis av jenter i Vågsbygd har et forhold til Hilde, som har trent et dusin fotballag gjennom karrieren. Hun har også flere perioder som leder og styreleder og var den som overtok styreledervervet den gang klubben var i ferd med å legge ned i 1997. Siden den tid hun styrt klubben. Hilde var også på damelaget – som spiller – da klubben gjennomførte sin siste damekamp på Karussbanen.

Kilde: FK Radars 25.års jubileumshefte 1977-2002. Sammensatt av May-Brith Ohman Nielsen