Etter en lang flyreise er det godt å få sovet ut og tilpasset seg en ny døgnrytme. Første etappe er unnagjort, neste etappe er en dagskjøring over grensa til Mexico. Målet er Punta San Carlos i Baja California. Bølgene på Lista er ganske fraværende på denne tiden av året, det er juli og flatt hav.

Perfekt kombinasjon

Det skjer ikke noe før lavtrykkene begynner å sette inn til høsten. Folk hjemme er opptatt av sol, båtliv og fellesferie. 116 lengdegrader vest ligger imidlertid vestkysten av Baja California med Stillehavet og bølger som ruller inn etter en ukes reise fra lavtrykk ved New Zealand. Det er vinter på den sørlige halvkule og dette gir havdønninger fra sør, optimale bølger for strendene og pointbreakene i Baja. Den perfekte kombinasjon, sommer og bølger fra vinterstormer under ekvator! Fuglene på Lista er ikke de eneste som drar langt for å finne det de er ute etter, et trekk til andre siden av kloden er den beste oppladningen for å være klar når det forhåpentligvis begynner å røre seg i havet i Nordsjøen og Lista er plassen å være.

kart

Baja California er en øde halvøy med fjell, ørkener, strender, odder og nes med Stillehavet i vest og Californiagulfen i øst. Halvøya strekker seg 1250 km fra fastlands California og har dannet seg gjennom millioner av år ved at de tektoniske platene har forskjøvet seg og presset seg opp. Punta San Carlos er et sted midt i ødemarken der ørken møter hav fire timer sør for San Quintin. Du deler plassen med coyoter, harer, ørner, gribber, firfisler, klapperslanger, pelikaner, seler og delfiner. Californiastrømmen sender kaldt vann nedover kysten og virker som en termostat og gir dagtemperaturer rundt 25 grader. Kombinasjonen kaldt hav og ørken gir også vind som i San Calros blåser fra land og dermed gir perfekte forhold for å ri bølger med vindsurfer.

Åtte ganger verdensmester

Folkene som kommer hit er ute etter akkurat dette, kombinasjonene av lange brytende bølger og vind som gjør at du kan ri bølgen hele veien fra den begynner å bryte til den er ferdig brutt og du er den heldige til å sette svingene dine i overflaten og kjenne at kraften skyter deg framover. De kommer fra alle steder der det er forhold og miljø for vindsurfing, – Australia, Hawaii, California, nordvest og østkysten av Nord-Amerika, Canada, Brasil, Marokko, Frankrike, Storbritannia og så en «trekkfugl» fra steinrøysa i Norge. Det er gamle og nye kjente på forskjellig nivåer, fra amatør til åtte ganger verdensmester Kevin Pritchard.

Foto: Dawn Pooley

Ingen annen sport samler utøvere på ulike nivåer i fellesskap der målet er å oppleve de beste bølgene og ta et steg videre og utvikle ferdighetene. En reise hit er ikke bare fysisk, den består også i å teste grensene for hvor mye kroppen tåler. Surfing på morgenen og vindsurfing på ettermiddagen når vinden er sterk. I tillegg er det bra å få syklet terrengsykkel for å løse opp og variere. Vindsurfingen sliter på kroppen. Etter en periode med lite bølger og vind tar forholdene seg opp, da blir det å tøye grensene for hvor mye vindsurfing kroppen tolererer. Jeg kjører på for hardt og får en strekk i magemusklene etter alle vridningene i hver vending. Dagen etter blir det å sitte og se på de andre boltre seg og nyte showet som Kevin kjører i gang med seilingen sin, kraftfulle vendinger og høye aerials.

Episke bølger

Utover ettermiddagen bare øker størrelsen på bølgene og det blir episk, masthøye bølger som bryter over hele bukta. Det nytter ikke å se på, det skjer her og nå, det nytter ikke å tenke på i morgen. Jeg rigger et mindre seil slik at kraften i riggen blir mindre, det krever mer fordi man må bruke kraften i bølgen for å få fart, mer surfing av bølgen. Det passer meg utmerket. Etter de første bølgene kjenner jeg ikke noe til ribbene, det er bare å kjøre på. Bølgene fortsetter å rulle inn, vi er tre stykker på vannet; Kevin Pritchard og Joey Sanchez og jeg, det blir ikke bedre.

Foto: Dawn Pooley

Etter tre timer går sola ned, det gjenstår å finne den siste bølgen og få et ritt inn til stranda. Det er høyvann og det gjelder å treffe passasjen mellom klippene for å komme i land, hvis ikke vil bølgene slå deg mot klippene. Det blir ikke bedre, perfekte bølger i solnedgangen. Morgendagen eksisterer ikke, du lever her og nå. Dagen etter kjennes ribbene og magemusklene ganske mørbanket ut, som om jeg har fått et fullkontakt rundspark direkte på de nederste ribbene. Det blir noen dager med pause fra vindsurfingen, men surfing funker bra, så jeg bruker bare mere tid på det. Surfingen er grunnlaget for vindsurfingen, den betyr alt for hvordan du leser bølgene, forutser hvordan bølgene kommer og hvordan bølgene bryter.

Fra Byfjorden til Baja

Jeg lærte å seile brett i Byfjorden i Kristiansand, ut i Vestergapet. Deretter var det å prøve nye utfordringer på Lista. Det er imidlertid feil ende å begynne i, basisen ligger i surfingen. Baja har vært plassen å lære surfingen. Med surfingen føler du deg helt fri, du blir drevet fram av bølgen uten hjelp av vinden.

Foto: Dawn Pooley

Jeg våkner opp med tett nese og utover dagen setter feberen inn. Noen av de nyankomne har dratt med seg noe virus, så det verserer hoste og snufsing på Campen. Dårlig timing, Baja Desert Showdown begynner dagen etter og det er ikke noe særlig å seile heat med feber i steikende sol. Forholdene har imidlertid avtatt, så det går et par dager før konkurransen kommer i gang, akkurat nok til at jeg kommer over feberen. Konkurransen arrangeres av AWT (American Windsurfing Tour). Et unikt opplegg som er satt i gang av energiske Samantha Bittner og andre ildsjeler. Konkurransen samler alle klasser i samme arrangement,

Finaleplass

Ungdom, amatør, masters, grandmasters, kvinneklasse og pro. Hensikten er å gi alle en mulighet for å utvikle seg og vise fram vindsurfsporten. Konkurransen kommer etter hvert i gang. Forholdene er ikke optimale, men for å få gjennomført, må man gjøre det beste ut av det. Bølgene er små, vinden er svak og svellretningen er fra nordvest, slik at de bryter mer på skrå mot land og vindretningen på bølgene blir enda mer fralands. Konkurransen går sin gang og jeg går videre fra heat til heat. Dagen semifinalene er satt opp våkner vi til helt overskyet vær, det er helt vindstille, og så begynner tordenværet oppe på mesanen (fjellplatået inne i landet). Det blir å vente, det skjer ikke noe. Men så, seint på ettermiddagen, begynner det å rulle inn fine sett med bølger på pointet.

Foto: Dawn Pooley

Det er langt mellom hvert sett, men klassisk svell fra sør, rene linjer. En lett bris begynner også å fylle inn, det er hva som trengs for å gjennomføre fire heat. Tour director Chris Freeman tar avgjørelsen, start om en halvtime. 26 minutts heat, to bølger teller. Det er bare å nyte forholdene, jeg tar de beste bølgene jeg finner og lager så mange kurver jeg greier. Det blir finaleplass og nummer to i amatørklassen og i tillegg kvalifisering til Pro-konkurransen, der jeg endte på en grei plassering. Utrolig motiverende, jeg har tatt et steg videre og det er bare kult å være en del av hele greia.

14 år gamle ‪#‎JakeSchettewi tok 1. plassen i amatørklassen. Det er utrolig bra for sporten med en ny generasjon vindsurfere som tar over. I Pro-konkurransen var det Kevin Pritchard som tok seieren.