Det var som ventet en uortodoks og vrien italiener jeg møtte. Etter jeg traff ham med mitt første slag skjønte jeg at han bare ville overleve. Han bevegde seg fort på bena og flyttet hele tiden hodet sitt. Jeg sa til meg selv at jeg måtte holde hodet kaldt og gjøre det jeg måtte for å vinne – uansett hvordan det kom til å se ut.

Foto: NTB Scanpix.

Først måtte jeg finne roen og stabilisere Buriola. Det gjorde jeg ved å få feste med jabben min. Det fikk jeg ikke til umiddelbart, men med en gang jeg fikk i gang fintene og varierte tempoet på slaget, så satt den. Jeg plasserte også noen kroppsslag for å få litt pust ut av ham. Han gispet ganske fort etter luft. Med de tynne hanskene vi bruker i kamp er det ikke noe godt å bli slått i kroppen. Det er klart verst å bli truffet der.

Allerede i første omgang måtte italieneren en tur i kanvasen etter en venstre hook til hodet. Slaget landet høyt oppe på hodet, kanskje litt bak øret. Man mister gjerne balansen av å bli truffet høyt oppe på hodet. Han kom seg kjapt opp igjen.

I andre runde økte jeg presset enda mer. Tålmodigheten var der fremdeles, men jeg ville komme litt nærmere for å få ham til å åpne seg. Han kom med ganske ville svinger mot meg. Akkurat hva jeg ville ha! Presset fikk ham til å stresse. Det så kanskje litt farlig ut av meg å gå mot ham mens han dæljet løs, men nå fikk jeg i det minste kontringsmuligheter. Mot slutten av runden traff jeg med en rett høyre på haken. Jeg så han var rystet, så jeg lot armene mine gå til han gikk ned i bakken igjen. Også denne gangen kom han seg opp. Han tålte gjerne ikke all verden, men han skal ros for at han reiste seg.

Når tredje runde startet, opprettholdt jeg presset mitt. Det var egentlig kun et spørsmål om tid før han kom til å gå ned igjen. Buriola ga seg derimot ikke med det første. Han fortsatte å bevege seg mye. Midtveis i runden jaget jeg med en serie, han slengte ut noen slag mot meg, jeg byttet fotstilling slik at høyrefoten min kom frem, og deretter slo jeg en rett høyre ut fra den posisjonen. Slaget landet helt på kanten av hakespissen hans. Det så nesten ikke ut som jeg traff. Jeg har aldri gjort en lignende bevegelse i hele mitt liv. Det bare skjedde. Slaget viste seg å ha stor effekt, og det var et av mine beste treff noensinne. Buriola var borte før han landet hardt på ryggen. Etter åtte sekunder kom han seg opp på ustødige ben, men da ville verken han selv eller dommeren at kampen skulle fortsette.

Det var en utrolig deilig følelse. Jeg hadde jobbet så ekstremt hardt for det. Det var fin lærdom for meg å møte en motstander som var såpass vanskelig å få has på. Det var så gøy at jeg klarte å løse oppgaven. Det nye teamet jeg hadde i hjørnet mitt gjorde også en strålende jobb, så det lover godt for samarbeidet fremover. Det er også gøy å pynte på statistikken min, som nå er åtte seirer på ni proffkamper.

At jeg bare fikk dispensasjon til å gå fire runder i stedet for seks hadde visst ikke så mye å si likevel.

Følg meg på

Instagram

Facebook