MINNEORD: Uten noen formell trenerbakgrunn ble Arnold i 1976 spurt om han kunne tenke seg å trene et jentelag i håndball. Som ja-mennesket Arnold var ble det et engasjement som skulle strekke seg over tre tiår.
I Giv Akts minnebok sier Arnold: «Det var ei utrolig moro tid. Noe lønn i form av penger var det ikke snakk om. Lønna du fikk var trivsel med de unge. Ikke minst så er det veldig gøy å møte de jeg en gang trente i dag. Da mimrer vi om de årene vi holdt på.»
Lindesneshallen ble først bygget i 1987. Før hallen var på plass trente de håndball i gymsalen på ungdomsskolen (hvor det akkurat var plass til å måle opp 6-meteren). Hjemmekampene ble spilt i Mandalshallen og de fikk etter hvert treningstid sent fredagskveld i samme hall. Mandalshallen ble møtepunkt for håndballvenner fra Mandal, Holum og Marnardal. Deres andre hjem, beskrev Arnold det som.
Arnold spilte litt fotball på juniorlaget og i voksen alder var han håndballkeeper på herrelaget. Noe han i boka omtalte som «Mer show enn alvor for de fleste av oss.»
Etter rundt 25 år som trener ga han seg, men fortsatte i mange år i håndballens seniorutvalg og som fast sjåfør for damelaget på korte og lengre bortekamper.
Han var primus motor for den årlige «Venners venner festen» dugnaden for damelaget.
Arnold understreket at hans og mange andres engasjement for laget var at de hadde det veldig moro sammen: «Hele familien min var engasjert. Det sosiale utgjorde en stor del av det. Det å hjelpe til i idrettslaget var og er en naturlig ting.»
De siste årene fulgte Arnold barnebarna fra sidelinja. Engasjementet i Giv Akt har uten tvil gått i arv og hele storfamilien har vært engasjert eller er engasjert som aktive komitémedlemmer, klokke-eksperter, utøvere, trenere, styrer m.m.
I 2013 ble Arnold utnevnt til æresmedlem i klubben. Han hadde en unik evne til å skape gode relasjoner og se hvert enkelt menneske. Vi er mange som opplever å ha et spesielt bånd til han.
Vi lyser fred over hans minne og sender varme tanker til familien.