Som en av mange mosjonister midt i livet finner jeg god motivasjon i å oppsøke ulike opplevelser og utfordringer som treningen kan rettes mot. Både som motivasjon for å komme ut av sofaen og som belønning for strevet. Dette har gitt mange fine turer i vann, på sykkel og med løpesko. Men en utfordring jeg egentlig aldri har følt en sterk motivasjon for, har vært en maraton. Jeg trives best i terrenget, hvor naturen gir både naturlige pauser og fartsøkninger, så 42 km på jevnt, hardt underlag har aldri vekket den store eventyrlysten eller treningsiveren.
Men etter å ha gjennomført (les; løp, jogge og gå) distansen i forbindelse med triatlon og ultraløp i terrenget, har nysgjerrigheten blitt stadig sterkere. Hvordan er det å løpe uten forutgående svøm og sykkel eller i opp og ned i terrenget? Hvilket tempo er gjennomførbart, når blir det vondt, hvordan vil beina takle det osv…
Så gradvis har jeg overbevist meg selv om at en eller annen gang hadde det vært gøy å gjøre et forsøk, og da helst som en minneverdig opplevelse i en storby. «En eller annen gang» viste seg å komme plutselig og uventet. I forbindelse med en jobbreise skulle jeg tilbringe helgen i Slovenia. Denne helgen skulle Ljubljana Marathon arrangeres, og min kollega var sikkerhetssjef på arrangementet. Han visste at jeg hadde en tanke om å løpe en gang, og kunne stolt informere meg om at han hadde ordnet startplass for meg.
Blank treningsdagbok
Etter å ha vært på oppdrag utenlands med påfølgende sykdom etter hjemkomst, var treningsdagboka ganske blank de siste tre ukene, og dette bare to uker før jeg skulle stå på startstreken.
De to ukene ble det forsiktig løping/jogging, mens jeg med bekymring fulgte med på Kristiansand løpeklubb sine sider, hvor de virkelig gode løperne stadig postet innlegg om gode og viktige maratonøkter. Ambisjonsnivået mitt fikk bli «fullføre så godt som kroppen og hodet klarer».
Ljubljana Marathon er en dugnad av dimensjoner og det virker som «hele byen» har mobilisert for at de nesten 20.000 løperne skal føle seg velkommen og få en god opplevelse. Og ved henting av startnummer dagen før løpet fikk jeg en gledesfølelse over å kunne få delta, og at kroppen mest sannsynligvis ville klare å komme gjennom uten for store plager.
Løpsdagen kom med klarvær, og kjølig høstluft gjorde valget om langermet genser ganske enkelt. Et valg jeg for alvor tvilte på da jeg som sild i tønne før start kjente at sola brøt gjennom og stekte mot ryggen… Jeg har som sagt ingen erfaring med så jevne løpsforhold, ettersom mine utskeielser har vært lange og sene, så min enkle målsetting ble «under timen på mila fire ganger etter hverandre og litt raskere» , med andre ord under fire timer ville jeg være fornøyd med. Det ville medføre et snitt på under 5:30 med rom for litt stopp for drikke og påtrengende behov underveis. Jeg bevegde meg frem i feltet til jeg så «3:45»-fartsløperne, og ville forsøke å følge dem som vet hva de driver med.
Fabelaktig stemning
En energisk speaker på et språk jeg ikke forstår, med unntak av oppramsing av alle land som deltok, løpsrekorder og et utall «put your hands in the air for the photo!»… Trommer, musikk, fanfare og nedtelling, og der går starten, Det vil si; starten for raskeste pulje. Ennå noen minutter med bevegelse mot startlinjen før feltet glir avgårde.
For en stemning! Tettpakket med folk som jublet og klappet, «high five» langs kanten hvor jeg klappet et utall ivrige barnehender langs veien. Jeg visste at de første fire kilometerne fulgte en hovedvei, rett og bred, og tenkte at jeg her får forsøke å få inn en jevnt tempo jeg kunne holde over tid, og da helst greit under 5:30.
Første kilometer pep i klokken, 4:58. Føltes lett og fint, holde tempo og lette steg. 4:50, 4:48 på de to neste, fartsholderne var forsvunnet bak meg i mengden.
Dramatikk etter tre kilometer
Så kom første dårlige opplevelse; etter tre kilometer passerte jeg tett på en godt voksen (min alder, så gjerne «halvgammel») mann som lå livløs på asfalten og tydeligvis hadde hjertestans. Jeg hørte taktfast telling av helsepersonellet som utførte hjertekompresjon og fikk et glimt av et blekt og livløst ansikt.
Nei, nei, nei, hørte jeg meg selv si mens jeg kjente en kvalmende følelse. Hvem venter på ham, hva tenkte han før start, forstod han hva som skjedde før hjertet stanset, får de liv i ham? Tankene løp gjennom hodet mens jeg forsøkte å holde meg i bevegelse. Jeg kunne ikke gjøre noe forskjell her, helsepersonell var i gang og tydeligvis kompetent, måtte bare ambulanse komme raskt til stedet!
Første mellomtid, fem kilometer på under 25 minutter, men altfor tidlig å være optimist. Neste fem gled også greit, sola varmet og svetten silte, ti kilometer under 50 minutter!
Jeg forsøker å dele lange løp opp i delmål, så også her, og mitt første var ¼ ,(en Quart er alltid et godt målepunkt), så når klokken viste godt over ti kilometer kunne jeg gi meg et lite klapp på skuldra, godt under skjema!
Godt foran skjema
Halv- og helmaratonløperne løp sammen de første 21 km, så jeg visste at det ville bli færre løpere å hekte seg på, mindre publikum og tyngre tak etter 21, så jeg bestemte meg for bare å holde tempo, så fikk jeg heller dra nytte av «forspranget» på mitt eget skjema siste halvdel. Planen fungerte greit, jeg passerte mitt neste delmål, 1/3 løp på 14 km og deretter «halveis!» 21 km, fremdeles godt foran skjema. Jeg har blitt fortalt at det ofte er rundt 30 det blir vondt, så her var det bare å gi på så lenge det holdt.
Opp til 27 km gikk det greit, men slettene ble stadig lengre, kvalmen kom snikende og vannpostene ble hektisk og lite forfriskende. Etter 27 km kom første kilometer på over fem minutter, og nå begynte beina å bli vonde. Baksiden av venstre fremsiden av høyre (!) lår verket og kjentes som de stivnet mer for hvert skritt.
Endelig rundet 30 og nærmet meg siste delmål; «en-sifret km igjen» ved 32 km. Siste milen ble lang, men publikum og stemningen gjorde at tanken om å stoppe å gå blir med tanken. Endelig målseilet i synet, registrerer at navnet mitt og «Norwegska» fra speaker da jeg krysser linjen, på tre timer og 40 minutter.
Mitt første (og eneste?) maraton gjennomført, uten skader, bare tunge bein og ømme muskler, og «under timen på mila x 4 og litt raskere»-planen hadde holdt. Men best av alt; min «medløper» med hjertestart etter tre kilometer var på sykehus og stabil.