Som normalt startet turen på basen til Redningsselskapets Sjøredningskorps i Marvika i Kristiansand. Planen var å padle i 12 timer i strekk med start halv to midt på dagen. Det ville gi oss viktig erfaring med å padle i mørke og kulde. Meteorologene meldte om fire grader, en del vind og regn utover kvelden, så vi tok med alt utstyret vi hadde for å være best mulig forberedt. Kontrasten skulle altså bli stor til været vi hadde på vei ut av Topdalsfjorden; varm sol, helt vindstille og litt smeltende is på vannet. En nydelig start på en tur som skulle vise seg å ikke få helt den avslutningen vi hadde håpet på.
Før vi klatret ombord i kajakkene tok vi en telefon til kystradioen på Tjøme (tlf. 120) og fikk registrert en «Meld fra hvor du drar». De vanlige spørsmålene ble besvart og oppsummeringen ble at vi skal tur/retur Lillesand, vi melder fra om posisjon hver andre time og de ringer redningsskøyta hvis de ikke får tak i oss – i tillegg er vi registrert slik at de har både bilde av oss og kajakker i tillegg til telefonnummer til pårørende på land. Ganske genialt! Ved turens slutt fikk vi enda en ny god erfaring med kystradioen, men mer om det senere.
Tiltakende tåke
Vi kom ikke langt østover før tåka kom sigende og allerede ved Ledholmen var sikten redusert til noen få hundre meter. Tåka kom tettere og tettere videre østover og da vi krysset Kvåsefjorden kunne vi ikke se mange meterne. Det ga oss følelsen av å være langt til havs og er sånn sett en god erfaring å ha med seg. For første gang hadde vi med oss vår nye Garmin-håndholdte GPS, så navigeringen var aldri et problem.
Vi hadde også med ekstra batterier i tillegg til innebygget GPS i VHF-radioene, så vi skal alltids klare å finne veien til land igjen. Selv om vi er lokalkjente hele veien til Lillesand ble GPS-en brukt hele veien for at vi skulle få sjans til å bli godt kjent med de viktigste funksjonene – vi ønsker jo å være best mulig forberedt til turen alene over Skagerrak om noen måneder. Erfaringene vi sitter igjen med etter å ha testet GPS-en på disse åtte timene vi var ute er kun positive. Frem mot neste tur skal vi finjustere litt på innstillinger og da vil den nok fungere enda bedre. Det er ikke noe særlig å sitte på sjøen å tukle med innstillinger, så det å ha slike treningsturer gir oss viktige erfaringer.
Noe vi ikke kan unngå å gjøre på sjøen er å gå på do. Det er mange som lurer på hvordan vi har tenkt å få det til, men vi har begynt å få ganske god kontroll på dette nå. For menn er det jo ikke verre enn ei flaske, selv om det likevel er litt jobb med både redningsvest, spruttrekk, tørrdrakt og frosne fingre. Verre er det for damer, men Birgitte har kjøpt seg en ting som vi bare kaller for tissetuten. Den ligner ei trakt, er laget av myk plast eller silikon og er hovedsaklig laget for at damer skal kunne stå oppe å tisse, men vi har funnet ut at den like godt kan brukes sittende i en kajakk. Tungvint, ja, men det er godt nok når naturen kaller.
Da vi nærmet oss Nilen, innså vi at vinden hadde tiltatt så mye at vi antakelig ikke ville klare turen på tolv timer om vi skulle gå helt til Lillesand havn. Vi bestemte oss derfor for å snu ved Ågerøya Naturhavn slik at vi kunne bruke noe lengre tid på returen i sterk motvind.
Stadig kaldere
Ikke lenge etter at vi hadde snudd begynte kulda virkelig å gjøre seg gjeldende. Heldigvis hadde vi forberedt oss godt, så vi hadde med både muffer og neoprenhette. Disse ga oss viktig varme på turen videre! Og det trengte vi, for vinden fortsatte å øke, regnet pisket mot ansiktet og vinden stjal både fart og varme mens vi lirket oss vestover i Blindleia.
I Auenesfjorden på vei ut mot Natvigtangen begynte vi å ane konturen av hva som ventet oss i Ramsøysund – og ikke minst risikoen ved å krysse Kvåsefjorden. Kombinasjonen av vind, tåke og regn gjorde at sikten var redusert til maksimum ti meter. Mellom Natvigtangen og Ulvøysund måtte vi navigere kun på fyrlykter og GPS mens bølgene lagde et øredøvende bråk der de slo opp langs fjellene.
I stummende mørke og med bølgehøyde opp mot 2.5 meter fant vi ut av det eneste riktige var å søke nødhavn og komme seg i land. Det ville blitt for risikabelt å ta seg videre og over Kvåsefjorden. Det er litt nederlag når turen ikke går helt slik vi hadde sett for oss, men sikkerhet er det aller viktigst. Den beste og nærmeste havna ble Skottevig Feriesenter. Vi kom trygt i land, fikk kajakkene opp på ei brygge og gikk litt rundt for å få varmen. Men hva nå, hvordan kommer vi oss hjem? Det var jo ikke en sjel i mils omkrets og mobilene var tomme for strøm. Svaret var selvfølgelig Tjøme Radio.
VHF ble redningen
Vi kalte dem opp og ba de avslutte «Meld fra hvor du drar» samtidig som vi ba om å bli satt over til nærmeste taxisentral. Et halvminutt senere pratet vi med ei hyggelig dame på telefon via VHF og fikk bestilt en taxi som kunne kjøre oss tilbake til Marvika. Mens vi ventet på at taxien skulle komme fikk vi pakket alt utstyret fra kajakkene og gleden var stor (men litt vemodig likevel) da vi endelig fikk sette oss ned i noen varme gode seter og slappe av på vei tilbake til byen.
I ettertid ser vi at vi kanskje ikke skulle tatt sjansen på at været ikke ble så galt som det gjorde. Vi burde kanskje holdt oss på andre siden av Kvåsefjorden eller sett på Netflix hjemme, men samtidig angrer vi ikke heller. Vi sitter igjen med viktige og gode erfaringer med både vær og vind, vårt eget utstyr og samtidig våre egne grenser.
Og viktigst av alt, vi gjorde det riktige valget da vi gikk i land lenge før planlagt.
Les også: